Det har vært noe oppmerksomhet rundt et problem i norsk
offentlighet, nemlig den anti-intellektualisme som det finnes alt for mye av.
Jeg har ikke tenkt å si så mye om det her, men henlede oppmerksomheten på et
annet fenomen som også skaper problemer: Det sosiale forbudet mot å stikke seg
frem, mot å bli lagt merke til. Selvutslettende atferd er for mange et ideal. Men
på scenen skal man jo være tilstede med seg selv, og selv om egoisme ikke er det
man bør gå for, er en totalt selvutslettende musiker gjennom hele sin karriere
heller ikke mulig eller ønskelig. Man må faktisk få lov å vise seg frem, om
ikke annet, så som et steg på veien mot å glemme seg selv i kunsten.

Norsk væremåte har tradisjonelt hatt veldig strenge krav til
oss, og mange lever kanskje strengt enda. Det er ikke rart vi har trengt all
humoren.

Denne strengheten har også skapt typer som er stikk motsatt:
Brautende nordmenn har lenge vært et kjent fenomen i utlandet, og de siste
årene dessverre også i hjemlig politikk og samfunnsliv. Det er i mange
tilfeller enkel psykologi bak, ved å undertrykke oss – eller ved at vi gjør det selv – oppnås det motsatte.
Et sted må noe ut.

Jeg har ellers ikke noe imot heftige utspill i private
sammenhenger, så lenge det ikke går ut over andre på for kjipe måter. Det kan
jo være bare gøy. Nordnorsk kultur har ord på seg for å være utagerende, med
god grunn, og det skjer på tildels fantastiske måter. Jeg har ikke tenkt å prøve å markere noen
grenser for den, bare konstatere at den har vært og er usedvanlig
funksjonell både som sikkerhetsventil og som plattform for å få sagt ting som
nok bør sies.

Noe av denne væremåten kan man gjenfinne i folkelig kultur
sørpå, men her har den vært mye mer undertrykt, og har utviklet en del sider
som ikke fungerer særlig godt i offentligheten.

At det samme kan være tilfelle nordpå kan vel hende, men vi
har i hvert fall vært igjennom minst én nordnorsk kulturbølge som har gitt oss
en masse kunst og kultur, og generelt gitt både “samisk” og
“norsk” kultur legitimitet. Bra er det.

Som sagt, sørpå er ting fortsatt ikke helt så enkelt. Det
finnes derfor mer, tror jeg, i en del folkelige miljøer, av både
selvdestruktivitet, evne til å kamuflere seg og destruktiv atferd overfor andre,
som for eksempel ikke sees på som folkelige nok. Vanlig snobberi finnes
selvsagt i landet, men omvendt snobberi er også vanlig, man skal ofte passe seg for
å si for mye også hvis man ikke passer i den folkelige genseren.

Denne konflikten finnes i hele landet, men det virker som om
Nord-Norge i større grad har funnet seg selv de siste 40-50 årene, både med og
uten utdanning som en ingrediens i kulturen.

Det vi trenger er mer av en integrert kultur, eller forskjellige integrerte kulturer, en kombinasjon
av folkelighet og intellektualitet, og forsåvidt alle mulige andre blandinger
av tenkning og bakgrunn. Ensidighet er i hvert fall neppe av det gode.

Vi trenger også kommunikasjon over sånne grenser, sånn at vi
i størst mulig grad skjønner hva som blir sagt, uansett hvor innspillene kommer
fra. Bruken og oppfatningen av språket kan være temmelig forskjellig i
forskjellige miljøer, og jeg vil påstå at misforståelser er ganske vanlig,
ovenfra og nedenfra.

Og vi trenger også at alle grupper kan klare å være seg selv
sånn noenlunde, at man kan stå oppreist, ikke ha noen lue i noen hånd, uansett om man
kommer fra et “høyt” eller et “lavt” sted i verden. Det ville også gi mindre behov for å sparke, og gjøre det lettere for oss å bøye oss uten å knekke. Jeg snakker på egne vegne også.

Kulturen, kunsten, og jeg mener alle typer og genrer,
lar seg utmerket bruke til sånne formål, men da må vi slippe å forholde oss til
denne varianten av Janteloven, på scenen og ellers, som blant annet kan snike
seg rundt og stoppe kjeften på flest mulig uten å si så mye selv. En kald
skulder er vel den vanligste metoden, eller noen velrettede kommentarer.

Det er et troll eller et spøkelse fra en trangere fortid, og
det fortjener å blekne og forvitre, i lyset fra både kunsten selv og fra en romsligere
holdning til det å være menneske.

For å få kunsten til å fungere sånn trenger man neppe gi den
noen bestemt retning. Det man trenger er
bare at kunsten er tilstrekkelig levende og ikke fylt av stivhet eller
unødvendige klisjeer. På den måten vil både utøvere og tilhørere få det de
trenger, som sagt, uansett genre eller stil.

Til enhver etter mentale behov, kunne man si.