Høflighet kan være ok, men det kan bli for mye.

Jeg er vokst opp med høflighet, også i familien, faktisk,
noe som sikkert får noen til å le. Kanskje det var et uttrykk for fjernhet, jeg vet ikke. Selvfølgelig fungerer høflighet i mange sammenhenger ute i verden, særlig hvis det ikke kamuflerer for mange ubehagelige ting. I hvert fall er det
et uttrykk for samarbeidsvilje.

Men det kan bli for mye. Jeg har bodd for lite på landsbygda
til å si noe fornuftig om forskjeller i væremåte, men noen som kommer til byen, særlig jenter, virker vettskremte. Jeg lurer på hvem som skremmer dem, om det er bestemødrene eller mødrene deres, eller hva det er. “Byfolk”…moren min var mildest talt opptatt av sine røtter i Bergen, og egentlig på en morsom måte, hun var full av historier, selv om hun knapt hadde bodd der selv, så jeg elsker Bergen. Mormor og morfar flyttet til Oslo før krigen, men ble vel aldri egentlig integrert, ville man sagt i dag.

Morfar var den eneste som egentlig hadde tid til meg da jeg
var liten, så han ble min store helt og er det vel egentlig fortsatt. Bykultur sitter i meg, kan man si, og jeg valgte også selv å følge den strømmen fordi jeg likte de tingene som fulgte med. Kafeer, rytmen i byen, alle menneskene.

Som sagt, høflighet. Jeg møter av og til jenter som kan “mine” greier til fingerspissene, de kommer inn i den lille nærbutikken og spør fyren bak disken etter toalettpapir med en stemme som fint pusset elfenben, perfekt modulert og balansert, og man vet i grunnen ikke hvem som spør. Noen kontakt får man ikke, de har gjemt seg.

Andre får man kanskje kontakt med, og dialekten er sånn
østlandsk som man snakker i hvert fall fra Ski til Sandefjord og lenger, så man tenker at de kanskje er fra la oss si Vestby eller til nød Jessheim, litt avslepet. Men dama er kanskje “opprinnelig” fra Ringebu eller Lom eller et annet sted som
for meg er super eksotisk. Jeg synes noen ganger det er litt synd.

Høflighet blir en del steder fullstendig misforstått, man tror at man ydmyker seg selv, jeg har noen ganger fått beskjed om ikke å tråkke på meg selv.

Det handler faktisk ikke om det for meg, for høflighet er fra min side ikke noen spesielt personlig ting, men en form som jeg forventer visse svar på, en bekreftelse på at jeg har
fulgt noen sosiale regler, utvist respekt, egentlig, og en bekreftelse på at jeg blir respektert for det. Når den ikke kommer, vil jeg automatisk gå et stykke lenger, inntil det faktisk nesten er snakk om en ydmykelse. Men når samtalen er over går jeg egentlig bare litt irritert hjem, fordi den jeg har snakket med ikke skjønner det lille spillet, som vel er laget for å smøre hjulene litt og kanskje holde såpass avstand at man ikke så lett blir såret, hvis man skulle komme inn på skal vi si moderat problematiske ting.

Hvis ting blir virkelig personlige og man snakker om ordentlig vanskelige ting er jeg i en helt annen modus, da risikerer jeg jo noe, både ved å lytte og svare. Der finnes egentlig ikke høflighet, bare mye mer basale reaksjoner. Å være høflig overfor ordentlig personlige meldinger ville være
uvennlig, noen ganger grusomt.

Men i byen, på gata, er det jo greit å ha en modus, en felles væremåte eller et slags mentalt møtested, som fungerer og som er vennlig, også mot folk som er nye i byen. Det ideelle er kanskje å kunne gå ut og inn av det som det passer en, så man faktisk kan rømme hvis man må, men også så man
kan være skikkelig til stede når man vil, og dukke inn i et nytt bekjentskap på ordentlig når det byr seg en sjanse, for to minutter, en dag eller et liv.