En veldig dårlig vane i norske politiske diskusjoner, for tiden, eller
kanskje det alltid har vært sånn, er å argumentere mot ting som ens motstander
åpenbart tar feil i, uten å innrømme at han har rett i noe annet som kanskje
også har betydning.

Dette er lite konstruktivt, og fører i verste fall til at store
saker får en slagside som er temmelig uheldig, når det man kunne og burde gått
for var en kombinasjon av synspunkter, som kanskje hadde ført til mer moderate
eller i hvert fall fornuftigere løsninger.

Noen ganger har begge “parter” i en politisk sak rett, fordi de ikke
snakker om de samme sidene av saken. Hva konklusjonen totalt sett vil være er ikke
alltid gitt på forhånd, men det ville ofte klargjøre ting å innrømme
“motstanderen” de poengene som faktisk stemmer, istedenfor å gå løs på de tingene som åpenbart er feil.

Det finnes vel rene skinnkonflikter,
men det vanligste er kanskje at saken ikke kommer ordentlig til syne, fordi man
bare slåss om å få sitt poeng
igjennom. Som sagt, begge sider kan ha rett, men det spørs jo også hvilket
poeng som er viktigst.

Typisk er SABIMAs argumentasjon overfor en Høyrepolitiker
som sier at oljeindustrien og fiskeriene har levd godt side om side i mange år.
Hvis hun har et poeng består det i at selve det praktiske samlivet på feltet til
daglig har gått bra. Jeg vet ikke om det stemmer, men det kan jo hende.

SABIMA på sin side har jo et helt annet stort poeng når de
sier at oljeindustrien ikke akkurat er en fordel for CO2-situasjonen i verden,
hvis man skal kalle det for det. Det er ikke lenger noen tvil om at
CO2-utslippene må ned, og oljeindustrien utgjør i seg selv et svært problem i
denne sammenhengen. Utslippene påvirker selvsagt også havene og dermed fiskeriene.

Totalt sett er det siste poenget det viktigste av de to når man diskuterer oljepolitikk, fordi klimaproblemene er som de er.