Alle miljøer, uansett hva slags, vil ha en kultur, en omgangsform – temaer eller innfallsvinkler som er gangbare og ikke gangbare. Jeg har sagt noe om det, og også i folkelige miljøer finnes det noen ganger skepsis.

Selvsagt, det er til en viss grad normalt. Jeg har selvfølgelig opplevd det motsatte, og jeg har vel selv noen ganger en tendens til å føle meg utafor uansett.

Men jeg har også opplevd miljøer hvor det er en så stor
åpenhet og så mye vennlighet at man føler seg fullstendig oppvarmet og nokså reparert etter å ha vært der en stund. Særlig folk som har slitt lenge kan noen ganger virke som om de bare har ventet på å være hyggelige mot noen, lenge.

Det enkleste du kan gjøre hvis du vil ha litt vennlighet er å veksle noen ord med en som sitter og tigger på gata, det må jo være omtrent den jævligste posisjonen man kan ha. Mange ser ned på deg, og hvis du har rusproblemer du ikke klarer å håndtere i tillegg, ser noen ned på deg for det også.

Og siden vennlighet tross alt er en naturlig modus for et
menneske… (vel, det finnes jo andre også, men altså…) – i hvert fall, hvis du orker å avse noen småpenger og bøye deg en halvmeter og si et eller annet hyggelig, så tror jeg at jeg kan love deg at du får noe igjen. Du løser ikke problemet,
men du dytter i hvert fall ikke folk lenger ned. Det er dessverre alltid mulig for et menneske å komme lenger ned, så bedre å få noen et hakk opp, selv om det bare er for noen minutter.

Dette er forholdsvis enkelt, og ellers vil jeg gjerne
anbefale, hvis du har noe ledig tid og krefter, å gjøre noe frivillig for de i byen som har det sånn. Jeg har gjort det selv, og det er krevende, egentlig, fordi du kanskje møter noen kjipe ting i deg selv som du må håndtere, men det gir utrolig mye også, blant annet fordi det du gjør og de du gjør det for også hjelper deg.

Uansett, se hverandre i øya og si noe ok.