Konkurranse er et fact
of life
i de fleste bransjer. Mer interessant trenger det heller ikke å
være.

Jeg overhørte en politiker en gang som snakket litt for seg
selv. Han kunne ikke skjønne hvorfor lærere ikke likte konkurranse.

Idag har sikkert Carl I. Hagen og hans elever overbevist til
og med mange lærere om at konkurranse er en grunndrift i mennesket, at ingen er
uten denne egenskapen og ikke noe felt kan være uten. Ønsket om å bli best? Ønsket
om å slå naboen?

Jeg skal ikke si jeg er helt uten selv. Det gir selvsagt noe
å være god til noe, og hvis noen puster meg i nakken pleier jeg å gjøre et
eller annet.

Det er bare ikke hovedpoenget. Ikke for en lærer, og ikke
for en musiker, som jeg også er. Det er bare en side ved verden man ikke
unngår, og dermed må forholde seg til.

Det som er poenget er å lage noe, skape noe, gi noe. Jeg har
en del agendaer, som noen kaller det,
så det kan være litt forskjellig hva som er drivkraften, men miljøvern
finnes, gleden over å undervise finnes,
gleden over fag jeg har vært borti (engelsk har jeg undervist i, fransk håper
jeg å lære mer av), ønsket om å bidra med noe der jeg bor, på arbeidsstedet, også, selvfølgelig. Jeg foretrekker å arbeide et sted jeg bryr meg om.

En helt ny
oppdagelse, som mange tror jeg har gjort bestandig, er å gi noe helt personlig
til publikum, å spille min egen musikk for noen. Dessverre har spilling i
perioder vært litt mye jobb.

Dette er
ikke sånn, foreløpig.

Og hva så med konkurranse? Jeg knakk fullstendig sammen for
mange år siden, og det er klart, da blir konkurranseevnen
litt redusert, for å si det sånn. Men ambisjoner og yrkesstolthet finnes, det
er bare stadig vekk ikke hovedpoenget.

Det varierer fra gang til gang.

Jeg jobbet som lærer i noen år, engelsklærer på yrkesfaglig
videregående, og det å gi bort (gi bort,
altså) kjennskap til engelsk språk og evne til å snakke og skrive
det, var en fantastisk del av jobben. Også å ha med gærne tenåringer å gjøre –
jeg har vel aldri kommet ut av tenårene selv, jeg hadde ingen problemer med å
akseptere dem som gruppe. Selv om det selvsagt fantes enkeltelever som var vanskelige
var de som melboller i suppa, alt ble til slutt fordøyd.

Jeg likte dem.

Alle landene de kom fra – jeg rakk dessverre ikke å bake det
ordentlig inn i pensum, men det var jo en daglig dusj av fremmed energi, stor
underholdning, til dels, en verdensomseiling, nesten.

Billigere enn en reise. Jeg fikk jo betalt.

Det som sitter igjen i sjela etter noen år med sånt arbeid
er energi, mykhet, glede over mennesker. Jeg treffer gamle elever i byen fra
tid til annen, det er kremen på kaka å slå av en prat. Se at de har det ok.

Så hva pokker skulle jeg med konkurranse? Jeg jobbet som en
gærning, som vanlig, jeg hadde ikke engelskutdanning, heller ikke var jeg
spesialisert i språkundervisning, jeg er utdannet i musikk, med pedagogikk, men
jeg måtte lese meg opp, mye. Jeg hadde allikevel en masse å bidra med, for
eksempel fordi jeg ikke hadde så veldig såre tær når det gjaldt selve faget.
Alle elever vil utfordre deg i en undervisningssituasjon, og du kan som
språklærer, for eksempel, godt risikere å få slengt til deg kommentarer som
tråkker på faget ditt. Det er man nødt til å takle på en eller annen måte. Og
som sagt, med en viss kunnskap, men uten
alt for mye faglig stolthet, var det lettere.

Konkurrerte jeg med kollegene?

Jeg prøvde å holde orden på klassene, og ikke slippe taket i
at det var engelsktimer vi hadde. Det tok de tre og et halvt år jeg var der å
få det til, og så sluttet jeg. Jeg tror fortsatt jeg kan undervise en klasse.
Det var ikke så lite tilfredsstillende, i tillegg til at jeg kunne gi mange av
dem økt selvfølelse, både norske ungdommer og de med utenlandsk
familiebakgrunn. Sånne ting kommer tilbake til deg selv også, både fordi
prosessene krever at du deltar nokså personlig, og fordi, hvis du får det til,
så blir folk faktisk glade. De gir deg noe, når du gir dem noe. Har dette noe med konkurranse å gjøre? Tvert imot.

Man må selvfølgelig forholde seg til pensum og til de
faglige forventninger som alltid finnes på en arbeidsplass, men det må alltid
være rom for selvstendighet for en lærer, for kreativitet i forberedelser og
timer. Man bør holde et øye på hvor skolen er på vei og ikke gå i en helt annen
retning, og holde diskusjonen i gang med kolleger om alt mulig som har med
skolen å gjøre, men uten et rom å bevege seg i dør man. Det er et kreativt
yrke, til tross for alle synspunkter som kommer fra overivrige byråkrater og
politikere for tiden.

Skjønner du nå hva drivkraften i et sånt arbeid er?

Lærerhjertet
er et rørende naivt og helt
riktig uttrykk, man elsker jo elevene sine. Det er kanskje generelt profesjonell
kjærlighet, tross alt med en liten avstand, det må det jo være. Men ønsket om å
bidra i andres liv er i hvert fall
for meg en kjempesterk motivasjon, også når jeg underviser i musikk, som jeg er
utdannet for.

Har dette noe med konkurranse
å gjøre?

Bryr det meg om vår
skole
får bedre karakterer enn naboskolen? Hadde jeg møtt en kollega fra
naboskolen hadde jeg engasjert meg for å hjelpe til, hvis det nå var problemer,
ikke bare snakk. Karakterer er heller ikke noe man jobber for, det er et nødvendig onde (selv om Steinerskolen
tydeligvis har klart seg uten), et nødvendig onde som ikke bør komme i veien
for god undervisning. I hvilken grad et tall er et mål på hva man kan er helt
uinteressant for alle andre enn en inntakskomité ved neste skole man skal inn
på. De fleste som har bestått en eksamen vet vel også hvor raskt kunnskapen går
ut hvis den er kommet for raskt inn, for eksempel ved eksamenspugging. Man
klarer kanskje eksamen, og det er jo greit, men det man virkelig kan og har bruk for kommer litt langsommere på plass, det krever en viss
ro å få det inn.

Som sagt, konkurranse finnes i alle yrker, men ideelt sett
bør man kunne heve seg en centimeter over det og gjøre det som har innhold. Å
slå til naboen har ikke innhold, med mindre det er siste utvei overfor en
bølle.

Å forholde seg til faglig nivå er ikke helt det samme som å
konkurrere. Det kan være viktig, men det er heller ikke nødvendigvis mye i seg
selv, det er bare at man må relatere til det andre holder på med og kanskje
bygge videre på en tradisjon, eller eventuelt bryte den, hvis man er smart nok
og modig nok. Hvis det fungerer.

Konkurranse på andre arenaer? I dagens politikk
handler så mye om penger. Penger er litt som luft, vi klarer oss kanskje ikke
uten, men det er påfallende hvor mange forskjellige ting man kan gjøre med
samme sum penger. Politikken er full av krangler om å få mest mulig, også når det man trenger er en ny idé.

Privat, har jeg lagt merke til, blir man faktisk ofte vurdert
ut fra størrelsen på lommeboka, om man “har gjort det bra” eller hva
det heter. I et så inngrodd moralsk folk som vårt, hvorfor skulle dette være
målestokken? Samler ikke i lader…

Når så mange ikke har noen ordentlig forestilling om
samfunnet som samfunn tar man raskt og greit denne forestillingen med seg inn i
samfunnsdebatten også. Den som har klart å bygge opp en stor bedrift, med stor
omsetning, er helten for mange. Stor inntekt pleide kanskje en gang også å bety
mange ansatte, og den logikken er lettere å skjønne. Men idag inneholder
økonomien også folk som bruker avansert matematikk for å finne ut hvor de får størst avkastning. Hva fører det til? Jeg har også lest en bok, som jeg ikke skjønte noe av, annet enn at den bare
handlet om hvordan man skulle unngå
risiko.
For meg ufattelig kompliserte avtaler som regulerte, sånn omtrent,
når man skulle få tilbake pengene sine og når ikke.

Noen driver også forretning på den måten at de prøver å få andre til å betale for ting så de slipper selv. I det små er det kanskje litt morsomt, i store sammenhenger
temmelig usympatisk. Det kan selvfølgelig bli et spill som alle vet om, men hvis det virkelig er realiteter er det ikke særlig ok.

Kanskje næringslivet burde tenke mer på hvor de bidrar mest,
også på andre måter enn med penger eller til og med på andre måter enn
arbeidsplasser – også. Hvilke behov
har vi som samfunn akkurat nå? Som land? Hva burde vi drive med? Hvilke behov
burde løses?

I en verden som også blir stadig rikere, og hvor forbruket
for lengst er blitt et problem for fellesskapet (CO2 og ressurser) må man
slutte å bruke penger som den eneste
målestokken. Alt spinner faktisk ikke rundt penger. I et land som er verdens
rikeste…

Ett argument som stadig bringes til torgs fra økonomiske
liberalister er at folk i det offentlige er så trege, ting går så langsomt og
er så ineffektivt.

Jeg tror mange som jobber i det offentlig ikke vet dette. De
kommentarene kommer gjerne privat, over en kaffe.

Som vanlig borger er det til en viss grad en fordel, en stor
fordel, faktisk, at det offentlige ikke beveger seg eller forandrer seg i
hurtigtogsfart. Staten forsøkes i dag styrt som en bedrift, med de samme
kravene til effektivitet som de mener finnes og er nødvendige i det private. For meg er det
tildels kaos, jeg vet snart ikke navnet på den etaten jeg kan komme til å ha bruk
for til et eller annet, og heller ikke hvilke rettigheter og plikter jeg har i
en bestemt situasjon. Hastevedtak i stortinget og i kontorene burde ikke
forekomme ofte, det burde være unntakstilfeller. At det tar litt tid med
enkelte ting betyr at jeg slipper å pese så mye, også.

Det er en grense for
alt, ja, begge veier, men idag er hurtigtogsgrensen overskredet.

Regelen for
ansatte i offentlige virksomheter er heller ikke at de sluntrer unna, sånn som
det antydes fra mange. Regelen er vel at de prøver å gjøre jobben sin, og i
mine bransjer, musikk og undervisning, er jeg ærlig talt vant til at det jobbes
nokså hardt.

At en bedrift alltid
er presset til å yte sitt beste på grunn av konkurranse stemmer heller ikke, det kommer ikke minst an
på kundenes evne til å stille fornuftige og relevante krav til selgeren eller
produsenten. IT-bransjen utgjør en stor del av dagens økonomi, hvor kundene
både behandles ovenfra og ned av mange i bransjen, og hvor vi ikke har kunnskap
overhode til å be om de riktige tingene og stille de spørsmålene som fører til
at våre behov dekkes – raskt. Som regel kjøper man et nytt produkt i hvert fall
to ganger før man treffer riktig, og grunnen er ikke bare teknologisk
utvikling, men også manglende kundeveiledning og manglende kunnskap, på begge
sider av disken.

Mange ganger stemmer det selvfølgelig at konkurranse fungerer, men ikke alltid.

Ethvert system har dessuten sine ulemper.

En bieffekt av for mye konkurranse, sett fra et
samfunnssynpunkt, er overproduksjon, produksjon av egentlig unyttige ting. Jeg
sier ikke at vi ikke til en viss grad må akseptere det også, men det er et problem, ikke en fordel ved denne tenkemåten, særlig i
dagens ressurs- og CO2-situasjon. Hvis man produserer den samme osten som
naboen, gjør man ikke noe annet enn eventuelt å flytte arbeidsplasser og
inntekter. Jeg bryr meg ikke om å kunne velge hvilken logo osten min har hvis
innholdet er det samme. Ressursmessig blir situasjonen mer problematisk av det.

Konkurranse på pris? Ok, men det er heller ikke et ubetinget gode, det spørs fra bransje
til bransje og situasjon til situasjon. At alle
skal konkurrere om kunder kan også
ødelegge ubestridte goder. Nok en gang tror jeg virkelig ikke på ett evangelium
som løser alle problemer, det er nonsens. Det er ikke alltid jeg vil være kunde. På sykehuset? Seriøst? Pasient
høres bedre ut. Jeg stoler på en lege med noenlunde fast lønn. Man burde ikke gjøre alle arenaer om til markeder.

Ta det litt rolig og sjekk tilstanden i samfunnets
forskjellige kroker. Noen steder vil det være lurt med konkurranse, andre
steder ødeleggende. Forskjellige typer og grader av regler vil kunne være ok. Noen ganger kanskje ingenting.

Konklusjon? Litt av hvert, som vanlig, jeg er tilhenger av
blandingsøkonomi, og offentlig debatt.

Noen er vel så innbarka interessert i penger at det er det
eneste som får dem til å bevege seg. At de tror at alle andre også er sånn er verre. Har
du fast lønn som lærer, og ikke alt for mange med inkompetanse som blander seg,
har du endelig muligheten til å gjøre det.
Pengene kommer som en bonus, og selvfølgelig en trygghet, så du kan konsentrere
deg om det du skal.

Penger betyr noe, men verden er faktisk også på vei mot et sted
med mange flere muligheter.