Man skal ikke langt utenfor Norges grenser – eller kanskje
til bygda eller Nord-Norge – før det i hvert fall finnes litt “uvanlig” kunnskap om kosthold, for
eksempel urter, enkelte steinsorter som medisin (jeg mener jeg har hørt om folk
som bruker alunskifer til noe) og i det hele tatt rester av folkemedisin, eller bare kunnskap som er resultat av egen interesse. Salvie, hvitløk som en litt mer systematisk
del av kostholdet, ikke bare en tilfeldig klype i en lørdagsrett en gang
imellom. Andre urter, litt konkrete råd om mat.

Daglig bruk, snakker vi om, eller i hvert fall litt mer enn et par
ganger. Egen erfaring med urter og annen mat er at ting tar lengre tid å fikse
enn med medisin fra legen.

Tradisjonelle hoder ignorerer ofte den typen
kunnskap, og går vel kanskje glipp av muligheter for egen del, til helbredelse
og et bedre liv.

Som vanlig er jeg tilhenger av kombinasjoner, løsninger av
mange typer. Jeg antar at ting ikke lar seg definere til bunns, men at kunnskap
finnes mange steder, også kunnskap som er funksjonell og dyptpløyende. Jeg
unngår gjerne tradisjonelle medisiner så langt jeg kan, også fordi de ofte ikke
kurerer deg, men bare fungerer som krykke. Men er det ingen vei utenom tar jeg
jo heller legens råd til følge enn å risikere å dø av noe, og så prøver jeg så
godt jeg kan å fikse problemet på annen måte, parallelt med at
“krykken” holder meg, nettopp, gående.

Diskusjonen om Snåsamannen har også et skille mellom “tradisjonelle” og “moderne” hoder, selv om de begrepene har et litt forskjellig innhold avhengig av hvilke tradisjoner man snakker om, og hvilken modernitet, hvis an skal bruke et sånt begrep. Men det snakkes både om overtro og humbug, kanskje til og med løgn, svindel.

Jeg tror ikke på det i hans tilfelle,
og oftest ikke ellers heller. Kompetansen kan nok være varierende, men i det
jeg har vært borti av både alternativ og mer “folkelig” behandling
har den teoretiske kompetansen noen ganger vært en litt blandet affære, men jeg
har ikke hatt noen føling med lurendreiere, og en praktisk kompetanse har også
vært der. Det har skjedd ting med meg, i hvert fall, positive ting.

Jeg har heller ikke noen tro på at andre kulturer og andre
verdensdeler historisk har stått uten medisinske kunnskaper, eller gjør det idag, selv om både tenkemåten og
metodene kan være annerledes enn i vår medisinske tradisjon. Livene har også
vært forskjellige, og det er vel ingen grunn til å tro at vi ikke kan ha nytte
av andres kunnskaper på forskjellige måter. Det er ingen grunn til å gi
vitenskap på båten, men en vitenskapsmann eller -kvinne vil være den første til
å innrømme vitenskapens svakheter, selv om hun eller han ikke vil gi seg på å
hevde dens styrke, der den finnes.

Mange, sikkert inkludert meg selv, har egentlig en snever
oppfatning av vitenskap, for min del gjelder det i hvert fall naturvitenskap.

Kunnskap og erfaringer
som finnes i psykologien, litteraturvitenskapen, musikken, teateret og de andre
kunstformene, musikkterapi, andre humanvitenskapelige kunnskapsområder, er i tillegg ukjent for mange, og i vårt land er dette kanskje også i litt for stor grad
usystematisert i offentligheten, ting fra disse feltene har ofte ikke sunket inn og blitt til allmennkunnskap.

En ting som kan være problematisk både i “medisinske” sammenhenger og ellers er det man kaller
instrumentell tenkning, at man overfokuserer på praktiske løsninger og egentlig
mangler et overblikk over hva man holder på med. Hvis virkelighetsbeskrivelsen er for snever eller for unøyaktig risikerer man å bomme
helt eller delvis med det man holder på med.

Det er også, kan man si, et filosofisk problem som strekker seg langt inn i
folkelig tenkemåte i helt andre sammenhenger også.

Kommunikasjon mellom den folkelige tenkemåte, eller de
folkelige tenkemåter, og akademiske måter å beskrive virkeligheten på, kan være
problematisk, både fordi man ikke alltid legger det samme i begrepene, og fordi
opplevelsen av ting er forskjellig.

Debatten om innvandring og flyktninger for tiden bærer preg av dette.

En fjær kan i en diskusjon bli til fem høns når det ikke
blir akseptert at fjæra faktisk finnes selv om den ikke er så stor.

I noen sammenhenger finnes fjæra ikke alle steder, og noen ganger er den fri fantasi.

Noen ganger er en fjær for noen fem høns for en annen. Hva gjør man med det?

Blir konkret i diskusjonen, og prøver å vurdere hva som er rimelig, vil jeg si. Både rimelig og urimelig tror jeg ofte finnes.

“Vi er alle like” er i hvert fall et litt for snevert begrep
til å romme våre forskjeller. Vi kan godt holde på den der når det gjelder
status, så langt det går, da, men det finnes tross alt reelle forskjeller i
levemåte og livsholdning som vi tildels burde kunne leve med.