Hva betyr det å se et barn? Mange, også i barnehagene, er mer opptatt av hva barna gjør enn hva de er, og har nokså lite begrepsapparat når det gjelder det siste.

Det er ingen grunn til å utelate hva de gjør, når de har et eller annet problem, for eksempel, gir det seg jo ofte utslag i adferd som vi voksne får problemer med å takle. Så må vi gjøre det, da.

Men å ha et blikk på et menneske er jo mer enn bare å se dets handlinger. Har man erfaring kan man lese mye ut av ansikt og kroppsholdning, og går man litt videre kan man også sammenligne med andre barn man har sett, andre voksne eller seg selv, og begynne å tenke. Jeg var borti ei jente i en barnehage en gang som virket helt forvirret, og som av en eller annen grunn stadig fikk negativ oppmerksomhet fra noen av de voksne. Jeg var selv i en situasjon som liten som et litt glemt medlem av familien, og kjente godt igjen følelsen. I hvert fall tok jeg sjansen på at det var noen
paralleller der, og begynte å ta meg litt ekstra av henne, og dessuten fra tid til annen forsvare henne overfor den voksne irettesettelsen.

Man skal selvfølgelig være litt forsiktig med å bruke sine egne erfaringer som rettesnor i sånne sammenhenger, men vennlig oppmerksomhet uten noen egentlig baktanke er det sjelden man har vondt av, selv når man er 3-4 år gammel. Det kan være at man ikke skjønner helt hvorfor man får det, og det tror jeg også gjaldt henne, men resultatet var mindre fjernhet og en mer normalt aktiv holdning til omverdenen, så vidt jeg husker. Jeg tror jeg hjalp henne litt på vei, men var der ikke lenge nok til å vite hvor varig resultatet eventuelt var.

En gutt jeg var borti i en annen sammenheng hadde skilte foreldre, som i seg selv innebærer en viss dramatikk for ethvert barn. I tillegg bodde faren i utlandet, han var ikke norsk, og når man visste det hadde man i hvert fall en begynnende forståelse for noen sider av guttens måte å være
på. Han hadde en del litt urolige utspill, isolert sett ikke egentlig veldig problematiske ting, men ofte dårlig timet i forhold til felles aktiviteter. Når man visste om at pappa ikke var der var det lett å tenke seg noe av årsaken til uroen hans, i hvert fall fikk jeg det til å stemme med en del av det han holdt på med.

Jeg har opplevd mange kulturer i sånne sammenhenger, undervisning, altså, familier fra mange land, og det kan være bra når man jobber med sånt, å ha eller skaffe seg i hvert fall en overfladisk oppfatning av de forskjellige lands kulturer. Det blir med en gang lettere å forstå både
barn og foreldre. Selvfølgelig blander kulturtrekk seg med individuelle
personlighetstrekk, men for eksempel menns naturlige oppførsel varierer
temmelig mye fra land til land, det er lett å legge merke til her hjemme hvor kvinnene har så mye å si. Han man en idé om hvilken vei ting går skjønner man mer av barna også, fordi de selvfølgelig har med seg vaner og uvaner fra foreldrenes kultur, familie og personlighet.

Jeg synes også det kan være greit å opptre som en norsk person også, når det trengs, vel å merke med et åpent sinn, som det virker som mange
av mine gamle landsmenn har problemer med for tiden. Tilflyttede fra andre land møter jo uansett norsk kultur når de er her, enten den er bevisst uttalt eller ikke. Det er bedre å få kortene på bordet på en hyggelig måte, og jeg inkluderer ikke Carl I. Hagen og hans venners holdninger i den kategorien, i hvert fall ikke sånn som de kommer til uttrykk i alle slags media. Hva de gjør privat kan jo være noe annet.

Men jeg er norsk, på min måte, jeg liker å møte andre kulturer, og enhver kultur vil fremtre forskjellig fra hjemme hos seg selv når den møter en annen kultur. Evnen til å tolke det som kommer både fra foreldre og barn hjelpes mye av en viss kunnskap om disse tingene. En ting er hva man sier og gjør i sitt hjemland, en annen ting er hvordan de samme utspillene blir oppfattet i et fremmed land, og enda en annen ting hvordan man prøver å justere sine medbragte vaner etter de tilbakemeldinger man får, eller de man tror man får. Komplisert? Absolutt, men ikke umulig.

Som nordmann oppfører man seg vel forresten heller ikke helt som hjemme når man ikke er hjemme – i så fall trenger man å tenke seg om.

Regionale forskjeller er det mange av i Norge, og sosiale også. Yrke, bosted og hvor du kommer fra bestemmer i ikke liten grad din norske
kultur, og dette kan det også være viktig å tenke på når man har med barn fra mange kanter av landet eller samfunnet å gjøre. Misforståelser følger ikke sjelden kulturgrenser, og jeg har opplevd at en hel families kultur har blitt holdt litt nede på grunn av sånne ting.

Som lærer i barnehage eller skole kan det nok en gang være en fordel å være seg sin egen bakgrunn litt bevisst, så man har overskudd til å opptre mer fleksibelt og generøst overfor folk med en annen bakgrunn, uten at
man mister seg selv. Jeg skal ikke si at det alltid er enkelt, det kommer jo
blant annet an på hvor godt man passer inn både på det stedet man jobber, i den grad skolen eller barnehagen bærer preg av det, og hvor godt man passer inn i kollegiet.

Åpenhet er vel alltid en fordel, i hvert fall, og hvis man har et sammensatt kollegium hvor man er vant til å forholde seg til forskjeller er det også ofte lettere å jobbe. Eller, forsåvidt, hvis man uten tvil befinner seg på et fremmed sted, kan jo det også være sånn at det er enkelt å forholde seg til det. Hvis det ikke er noen tvil, er man jo på sett og vis en gjest, og må prøve å bidra med det man har inn i en annen kultur enn sin egen. Det kan jo være kjempehyggelig, hvis man som “inntrenger” har sans for den
kulturen man “besøker”.

Så lenge det er kommunikasjon og aksept begge veier trenger det ikke være noen ulempe, men man bør vel altså være klar for å bli litt påvirket av hverandre og til en viss grad tilpasse seg. Begge veier.

Å bli misforstått er et vanlig problem i kulturmøter, og er en viktig grunn til at man må snakke sammen – og lytte ordentlig. Det er ikke alt man skjønner eller har svar på med en gang heller, og da må man være ærlig
nok til å si det, forutsatt at man også kan oppføre seg sånn noenlunde.

Det bør finnes en interesse for det fremmede, og den norske vanen med å tro at manglende språkkunnskap skyldes dumhet hos den andre må rett
og slett parkeres. Jeg har hørt en del nokså stupide samtaler mellom nordmenn og utlendinger, hvor man behandler dem ikke som barn, for de er smarte, men som evneveike, en kategori som vel ikke finnes, annet enn i noens hoder i visse situasjoner. Jeg er redd for at denne typen kommunikasjon danner grunnlaget for litt for mye samarbeid over kulturgrenser i Norge.

Man må behandle folk som om de har et hode å tenke med, da får man normale og reelle svar og kan fortsette samtalen. Dumme spørsmål som
ikke tar slutt genererer uvitenhet, og mange utledninger ender med å tro at vi er dumme. Det kan man vel kanskje ikke si generelt, vi har bare vært for isolert som kultur, i hvert fall i min del av landet, og er fortsatt ofte for usikre på oss selv. Det er jo kanskje en form for dumhet, i hvert fall fungerer det dårlig å ikke kunne kommunisere ut av sin egen verden.

Akkurat det samme gjelder forresten barn, hvis man behandler dem som intelligente vesener (og respekterer følelsene deres) vil de ikke sjelden oppføre seg deretter.