Den som vil forstå Sylvis snakk om godhetstyranni trenger vel
egentlig bare grave litt forsiktig i hukommelsen etter ordet moral, og dette
ordets plass i norsk (kultur-)historie.

Ingen i min generasjon og oppover kan ha unngått alle de sinnssyke
debatter og diskusjoner som har pågått, altså for eksempel Hallesbys ideer om
helvete, bakover og fremover herfra er det nok å ta i. Hallesby kjenner jeg
selvfølgelig bare av omtale, gammel
er jeg tross alt ikke. Men det virker faktisk sannsynlig – i dag – at
Vestlandsfanden fortsatt er levende på Vestlandet.

Det er mulig det finnes andre betydninger av dette ordet, men i mitt hode betyr det
nettopp det moralregimet som jeg vel egentlig kjenner mest av omtale, bortsett
fra at jeg fra tid til annen møter ofre for disse pressmidler som skaper folk
som lever nettopp sammenpresset, med liten eller ingen mental bevegelsesfrihet,
i hvert fall sånn som jeg opplever det. Det varierer om de synes det er greit
eller ikke.

Sylvi Listhaug merker det neppe selv, hvis det stemmer, det jeg
sier. Man gjør ofte ikke det, før ting løsner og man…altså merker hva man har
sittet fast i et halvt liv. Jeg har opplevd det selv, mange ganger.

I Oslo, sorry, Vestlandsfanden finnes selvfølgelig her også, i en
hovedstad finner man det meste av det landet har å by på, men tross alt har
Oslo i generasjoner vært et tilfluktsted for originaler og raringer fra hele
landet som har rømt fra disse greiene, bygdenes tranghet der det altså har vært
sånn, for eksempel homser, journalister, kunstnere, intellektuelle,
kaféarbeidere og mange andre som har gjemt seg for moraltantene, i storbyens
vrimmel. Folk som vil på eventyr. De finnes forresten overalt, heldigvis for
det.

Så for Sylvi å snakke om godhetstyranni er vel å snakke med bedehusmoral i bunnen, som sikkert i hennes tilfelle ikke tillater de store
krumspring og kanskje aldri har gjort det.

Noen tror jo at å leve et “riktig” liv består i å gjøre
“riktige” ting, hele oppveksten igjennom, og i voksen alder
fortsetter man i hvert fall å gjøre “riktige” ting, man er jo blitt
voksen, hallo, og når man er blitt gammel klarer man ikke å gjøre noe galt, annet enn å
irettesette naboen for et eller annet eller tviholde på sine rettigheter, og
glefse litt hit og dit, sånn på fortauet, i en kø.

Man gjør riktige ting til man får kroniske ryggplager av det,
eller mer alvorlige ting.

Med en sånn ballast er det forståelig at man reagerer når noen ber
deg være enda snillere. Det er ikke plass til
mer.

Problemet er, hvis det er sånn fatt med en, at man ikke helt har
et forhold til frihet, noe som vel også forklarer at man er så til de grader
opptatt av det. Det er nok enkelt og greit for lite av den, og det er ikke
ironisk ment.

I tillegg til dette burde jo ubehagelige koblinger til autoritære
holdninger i religiøse miljøer være kjent materie.

Det finnes også folk, har jeg oppdaget, som ikke bare har latt
være å gjøre opprør mot sine foreldre eller på noen fornuftig måte kommet seg
løs fra dem, men som enten knapt har lagt merke til at de ikke har gjort det,
eller til og med mener at det er en unødvendig ting for dem å gjøre.