Jeg har snakket om at det er viktig å se et barn. Som pedagog, som mamma og pappa. Man er pedagog, lærer, for sine egne barn, enten man vil eller ikke. Selvfølgelig en masse annet også.

Men hva skjer hvis et barn ikke blir…sett?

Ingen kan regne med å få alt ut av barndommen eller sine egne foreldre. Noe skal psykologene ha å gjøre, som en venn av meg pleier å fleipe med. Han er selv psykolog.

Men man trenger ikke bruke en sånn setning til å dekke over virkelig kjipe ting.

Mange…det er lett å dømme. Det er, som før sagt, ikke meningen å dømme mennesker, det er ikke lett å være foreldre. Men kunnskap
skader ikke.

Hva har jeg sett? Som sagt, hun der jenta jeg snakket om…forvirring var lett å lese ut av både ansikt og atferd. Og hun ble irettesatt hele tiden, kanskje fordi hun gjorde forvirrede ting. Eller omvendt.

En musiker jeg så et intervju med en gang snakket om at hans foreldre utelukkende så det han gjorde, ikke det han var. En grusom ting, mente han.

Nesten den samme kommentaren husker jeg fra ett av de interessante radiointervjuene fra noen år siden, På livet laus eller noe sånt, i den genren, i hvert fall, en forbryter, som sa at når han holdt på med greiene sine, og kanskje ellers, var det lett å se hva han gjorde, altså virkelig gærne ting, men hvor Aksel var, eller hva han het, det var verre å finne ut av. Han var borte, ikke til stede, det var hans følelse.

Man trenger, alle trenger, å bli hørt, at ens meninger eller fortellinger blir tillagt vekt. Når man snakker er det ikke særlig godt å bli ignorert, oversett. At ens meninger blir bagatellisert, ofte, kanskje hver gang. At man blir gjort narr av. Jeg har vært i familier hvor spesielt jentene ble behandlet sånn.

For tiden er kanskje det motsatte et større problem? At guttene blir sett…som noe annet enn gutter?

Ikke at de tingene trenger å være entydige. Men det kan godt skje, i situasjoner, i en personlighet, at det finnes noenlunde entydige ting, også.

Hvis familien din overser deg i for stor grad vil du vel gjerne oppsøke andre miljøer som kan gi deg det du trenger, og det lar seg ofte gjøre å finne det.

Man kan kompensere. En familie består jo også av flere enn mamma og pappa, og ofte vil en tante eller onkel se noe av det som skjer, og prøve å hjelpe til. Hvis han eller hun står på god fot med de som ikke oppfører
seg helt ok, kan de kanskje si noe også. Men for mange sitter dette langt inne, og mange vil reagere, ikke la seg påvirke, bare forsvare seg.

Nær familie er viktig, ofte viktigere enn venner, på én måte. Mamma og pappa er virkelig viktige personer, jeg tror kanskje ikke man kommer
utenom det. Blod er tykkere enn vann? Tja, her kan jeg bare dømme etter egen erfaring, og jeg vil si, for min del, ja, det stemmer, i hvert fall med foreldre. Det de ikke gjorde…mye kan repareres, men jeg kommer ikke fra at det skapte problemer da det skjedde, og lenge etterpå. Å være foreldreløs er, ikke uten grunn, sett på som en tragedie. Å føle seg foreldreløs er en ikke mye mindre tragedie. Kanskje ofte større, fordi de var jo der, fysisk, men de var kanskje mentalt fraværende, de stilte ikke opp, sa ikke noe, beskyttet deg ikke i avgjørende øyeblikk.

Som sagt, det hjelper at andre gjorde det, eller prøvde, eller gjorde noe annet som hjalp deg, men mammaer og pappaer skal liksom være
med deg. Hvis ikke blir det faktisk trøbbel.

Som mamma eller pappa – selv – må man jo også passe på at man ikke
strekker seg for langt, at man kræsjer seg selv fullstendig. Perfekte foreldre er litt i overkant. Alle gjør feil, alle bidrar til å dra ungene i feil retning av og til, alle har ting de ikke rekker å ordne opp i før barna er
for store.

Alle gjør feil.

Men jeg synes man kan tåle å høre det, sånn noenlunde, å diskutere ting. Det finnes folk som tror de ikke har påført barna noen skade. Overhode, virker det som. De tar det som en beskyldning hvis man sier ting.

Jeg har ingen ambisjoner om perfeksjon, men min generasjon foreldre her hjemme har allikevel en tendens til å gå i den motsatte grøfta av
det våre foreldre gjorde: Vi passer for mye på, vi er for mye tilstede, vi er
for snille. Vi gir for mye, for vi er så fast bestemt på at våre barn ikke
skal ha den samme skiten som vi ble utsatt for, til tider fullstendig fjerne
foreldre som ikke var tilstede, kanskje hverken fysisk eller psykisk. Vi ble i stor grad overlatt til oss selv.

Som alle generasjoner foreldre, hver etter sine temaer: Mine barn skal ha det bedre enn jeg hadde det. For noen handler det om penger eller
sosial status, for meg om psykologi. For andre om jobbmuligheter. Men temaet er det samme, så man får passe seg litt, det er lett å gi barna den oppdragelsen man selv ville hatt, eller burde hatt.

Til en viss grad går det kanskje allikevel, i hvert fall er det jo ofte riktig å gi noe man har lyst til å gi. Det kan bli bra, men det er ikke dermed sagt at det kommer til å spille den samme rollen i ditt barns liv som det gjorde i ditt.

Og til en viss grad er det kanskje irrelevant, også fordi tidene forandrer seg. Ens egne behov er kanskje ikke barnas behov, eller bare til et visst punkt.

Flere er oppmerksom på forskjeller i personlighet mellom foreldre og barn, men det finnes også forskjeller i livsforhold, om man vil si det sånn, fysiske og økonomiske endringer skjer i samfunnet. Kulturelle skiftninger. Hver generasjon sin kultur – til en viss grad.

Det kan absolutt være ok å få ros eller oppmerksomhet for ting man har gjort, laget, sagt. Det kan gi et grunnlag for et godt forhold til å arbeide, med lønnet jobb eller med hobbyer.

Men hvis man ender opp med at man alltid må prestere noe for å få anerkjennelse eller kjærlighet, eller enda verre, hvis man ikke en gang
får de tingene når man presterer, men allikevel føler man må jage videre til stadig nye prosjekter…altså, hvis ingen gir deg en følelse av at du er noe i deg selv, uansett…det er ikke bra.

Det motsatte har jeg også sett: Det gis ingen tvil om at jeg holder mål som menneske, men arbeidet mitt, eller talentet, finnes omtrent ikke i familiens oppfatning av meg.

Det kan også skape misnøye, selvfølgelig, sjalusi mot andre som har mere tro på egne evner, selvplaging til tross for at man både har talent og leverer. Jeg klarer ikke…jeg får ikke til…

Et menneske er mange ting. Det er mere enn én ting å se.

Men forskjellen på en personlighet og dens handlinger er i hvert fall et viktig skille. Man har vel bruk for å få noe på begge måter.

Og noen bagatelliserer også barnas behov for oppmerksomhet, det finnes fortsatt folk som har med seg kjip ballast fra tider…hvor barn skulle sees, ikke høres.

Er du så ung at du ikke har hørt den der? Bra for deg! Eller…kjipt for dæ. Den er der fortsatt, hos noen, så pass på.

Oppmerksomhet? Vi kan vel kalle det kjærlighet, det er i hvert fall det det skulle være. Bekreftelse. På at du er en person.

Du synes, og det er ok.