Når gjør man noe for å oppnå noe bestemt, noe annet? Og når
gjør man ting uten beregning, og bare venter og ser, på hva resultatet vil bli?

I menneskenes verden, eller skal vi si mennesker imellom, må
det være en viktig forskjell, selv om det er litt grovt å si at det er
forskjellen på gode og onde handlinger. I noen sammenhenger er
det ikke bra å være beregnende, eventuelt ikke bra å være for beregnende, men i krig og kjærlighet…eller altså egentlig, i
kjærlighet er alt lov, så lenge det virker. Krig bør vel helst unngås.

Men hva som oppfattes som magi kan være så forskjellig.

Hvis man aldri har fått presentert et virkelig stort
musikktalent på en scene, aldri har sett eller hørt det på nært hold så man
faktisk ser og hører hva som er mulig å gjøre og å være i en sånn setting, og med
en genre som treffer en…jeg tror
man kan få en del temmelig rare reaksjoner første gang. Mennesker, tatt under
ett, kan faktisk både gjøre og tenke temmelig mye, og har man ikke sett det tror man det kanskje ikke før man får se
det. Eller man tror det er noe helt annet. Jesus. En profet, selv om det
faktisk…er en musiker.

Helbredelse ved bønn
er også et sånt tema, hvor de som på noen områder er veldig rasjonelle sier at
det ikke finnes, mens noen kanskje har opplevd ting.

Jeg hører nok til den siste kategorien, sorry. Mine psykiske
problemer gjennom mange år hadde kanskje ikke vært løst i den grad som de er
det, uten kirken. Heller ikke uten de mange mennesker jeg kjenner eller bare
har møtt noen få ganger, mange i
årenes løp som har bidratt til å få orden på ting, som regel gjennom samtaler
over en kaffe eller en øl, ikke alltid om de tingene som plaget meg, like ofte
om helt andre ting som allikevel betydde noe. Eller de betydde noe i seg selv,
uansett hva vi hadde snakket om.

Men kirken, som sagt. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg
har vært i kirken de siste 25 årene, alene eller i en gudstjeneste, men jeg kan
i hvert fall fortsatt merke følelsen av å gå inn med hodet og sjela full av
trøbbel, og ut noen kilo lettere. Ikke tom for problemer, men tommere.

Noen ganger kan irriterende prekener eller deler av prekener
forkludre ting, men tross alt består mesteparten av en gudstjeneste av
liturgi, som hvis det passer en, betyr meditasjon. Som sagt, hvis det treffer
er det ingen grense for hvor mange år man kan holde på med det, lytte, lukke
øynene, synge eller snakke med, gjøre det man nå gjør mens man sitter der.

Kirkebygningen i seg selv fungerer på samme måten, noe langt
flere enn kristne eller kanskje egentlig religiøse mennesker har oppdaget,
heldigvis. Jeg tror uansett ikke på noen fortapelse eller på helvete, jeg bryr
meg ikke om hva mine venner eller uvenner tror på, vi havner alle på det samme stedet, tenker jeg. Jeg tenker heller ikke så mye på det der, jeg interesserer meg
mer for livet enn det som eventuelt måtte skje etterpå. Det er nå det er gøy,
det er nå det skjer viktige ting, det er nå man må gjøre noe, være med, enten
det er et helvete i livet man står oppe i, eller lykke.

Men man kan godt sitte i en tom kirke og bare være seg selv.
Det er nettopp poenget med det, et sted man finner ro til å finne ut av ting, eller noe annet man trenger. Skogen og fjellet fungerer selvfølgelig også sånn for mange, andre
mennesker, konsertsalen, det er mange bra steder å være.

Men det var det der med magi. Man kan si som de rasjonelle,
at ting er magi for oss inntil vi har forstått det, hvordan det henger sammen,
og langt på vei henger jeg med på den måten å tenke på. Ikke minst, som sagt, i
menneskenes verden, fordi kulturene, måtene å leve, er så forskjellige rundt på
jorda, og hvilke ting og på hvilke måter noen klarer å være avansert er ikke så
lett å forutsi. Man hører vel hjemme i en kultur, noen i flere, men et
begrenset utvalg av forestillinger om verden må man vel tross alt anta at de fleste
starter med. Variasjonen derfra har knapt noen ende. Best å være litt forsiktig
med sine forutsigelser om andre.

Enkelte ting fortsetter alltid å være et mysterium for oss,
påstår faktisk kirken, og jeg tror det er lett å enes om at for eksempel musikk
hører hjemme i den kategorien, på en positiv måte. Man kan selvfølgelig bli lei
av bestemte typer musikk eller bestemte stykker eller sanger, hvis man sliter
dem ut ved å høre for mye på dem. Men det bør vel i hvert fall være et poeng at
man får noe, på en eller annen måte,
når man hører på det man liker, og gjerne på uforutsigbare måter. Det er vel
ofte litt av vitsen. Såkalt “ekte” mysterier.

Det å gå igjennom
ting for å løse dem har vært en nødvendighet for meg i så mange år at det
nesten er blitt en uvane, jeg ser alltid etter problemer, for å løse dem.
Heldigvis har jeg alltid likt å holde på med sånne ting, jeg har alltid likt å
tenke og bruke tankene til å løse problemer, det var ikke noe som kom med
psykisk sykdom. Det var en fordel at jeg hadde interessen.

Men det er jo en forskjell på å leve skal vi si rett frem,
uten en plan, baktanker eller skjulte hensikter, og å planlegge alt, velge
bestemte veier fordi man tror man vil oppnå bestemte ting med det.

Disse få setningene rommer enormt mange ting, jeg tror ikke
ett liv kan leves bare på den ene eller bare på den andre måten. Forskjellige
kulturer har valgt forskjellige løsninger på valget planløshet eller beregning,
bestemte ting som betraktes som naturgitt i én kultur er helt klart gjenstand for
bevisste valg i en annen.

Men jeg opplever norsk kultur, og jeg snakker om
“tradisjonell kultur”, som en av de trangeste jeg har vært borti, hvor hele rammen rundt livet skal leves nettopp
uplanlagt, “man blir jo eldre” er liksom omkvedet, “la oss se
hva som skjer” er det samme overført til politikkens område, eventuelt
enda mer slavisk “man kan ikke stoppe utviklingen”, også fra samfunnslivet.

Skjebnetro spøker
i det hele tatt i bakgrunnen, eller autoritetstro. Vår levemåte, sånn som vi
kjenner den fra den såkalte norske tradisjonen, er full av fastlåste
forestillinger, vi er generelt ikke flinke komponister
av våre egne liv, vi reduseres ofte til mer og mindre kreative utøvere.
Noen andre har lagt de store brikkene for oss, de små er det som er
igjen til oss.

Dessverre har forestillingene om Gud, også i den norske
“tradisjonen” fulgt de samme linjene, til de grader. Min egen
forestilling om ham, henne eller hvordan man oppfatter ting, er mer som sola,
sikkert formet av en oppvekst i naturen i stor grad, man sitter der man sitter
og lar den virke. Man mediterer, mens vanskelige og harde ting i personligheten
smelter som et stearinlys som står nært ovnen. Ikke lenger vondt i magen på
grunn av det problemet.

Å elske Gud har
jeg aldri kunnet i noen særlig grad, det har egentlig heller ikke interessert
meg så veldig, jeg har ønsket å gjøre noe for menneskene og ikke funnet noen
stor konflikt mellom det og å være religiøs. Det finnes selvfølgelig mer enn
mennesker i verden, naturen, for eksempel, og dyr, som mange er glad i, men for
meg har andre mennesker vært det viktigste målet for det jeg har gjort, når det
har fungert, da. Man driter seg jo ut også.

Men som alle mine ateistiske venner har jeg også sittet fast
i trass mot plikten for eksempel til
å elske Gud, som kirken må ha prekt i alle de år, eller så har de ikke skjønt
hva de har sagt, for det er i hvert fall det som har kommet ut. Også som mange
av mine landsmenn, liker jeg ikke at andre skal fortelle meg hva jeg skal
gjøre, så dette føles heller ikke særlig behagelig.

Jeg må, hvis jeg skal være intellektuelt redelig, også
innrømme at jeg ikke kan vite at Gud finnes, jeg er nødt til, til tross for at
jeg sånn til daglig ikke tviler så mye på akkurat det, jeg er nødt til å
innrømme at det kan hende jeg tar feil. Man kan ikke bevise Guds eksistens på
en ordentlig måte, Thomas Aquinas eller hvem det er nå er til tross, og man kan
vel heller ikke motbevise det. En katolsk prest jeg var borti en gang kalte
forresten gudsbevis for veier til Gud. En litt mer forsiktig formulering, vil
jeg si. Noen interesserer seg vel for de tingene, så værsågod, passer det så
passer det. Ellers kan man jo la være.

Men en plikt til å elske…gitt av andre mennesker? Til og
med de som tidligere var “øvrighet”…og som gudhjelpe meg fortsatt
regnes som Øvrighet av mange, virker det som, de skriver sånne ord med stor
bokstav i mangel av argumenter.

Seriøst, hvilken epoke av middelalderen lever vi i? Man
klarer seg ikke uten sin vilje, enten man er religiøs eller ikke, man må ta
valg, som alle andre, og de valgene er ikke alltid valg mellom det gode og det onde, sånn som noen snakker. De valgene finnes vel også, men i svært mange situasjoner i livet
er for det første de tingene rimelig blandet, og til tider kanskje knapt nok
interessante. Vil du velge venner eller kjæreste eller hvor du vil bo? Jeg vil.
Er det en del av en kamp mellom det gode og det onde? Eh…

Man kan si at livsholdning også til en viss grad bestemmes
av hvilken generasjon man tilhører, og jeg mener selv jeg tilhører en
generasjon som har ønsket stor frihet og nå må ta konsekvensene av det, nemlig
at vi faktisk har en masse valg vi
ikke hadde da jeg vokste opp. Jeg vil ikke tilbake til 60-tallets trange
tilværelse, men jeg må innrømme at for eksempel den seksuelle revolusjon gir
seg utslag som kan være vriene å håndtere. Jeg vil fortsatt ikke se bakover,
til et bestemors moralregime på det private området, litt sånn som deler av FrP
tenker, jeg vil fortsatt ha den friheten
vi har slåss for. Den må i hvert fall begrenses av virkningene av det man gjør,
og jeg snakker ikke om virkningene på Carl I. Hagens selvbilde eller livsfilosofi,
de tingene får han håndtere selv.

Jeg snakker om konkrete virkninger på våre medmennesker,
sårer vi dem, setter vi oss på dem, kræsjer vi hele personer eller kræsjer vi bare
urimelige ting som de påfører oss? Hva
får vi lov til? Hva er ok? Her befinner vi oss midt i tiden, i alle mulige
diskusjoner om hva og hvordan som vi bare må ta.

Når det gjelder skjebnetro er det jo mange likheter mellom
den måten å tenke på, altså en som faktisk tror på skjebnen av og til, og en del østlig filosofi som har blitt mer og mer viktig
for mange, at rammene for tilværelsen er gitt, i kanskje for stor grad. Jeg har
ikke kunnskaper nok til å ta hele den diskusjonen her, bare konstatere en ting som kanskje kan være et utgangspunkt for å snakke om det. Man kan være låst i en
livsfilosofi man ikke klarer å finne veien i eller ut av, gjerne den man vokst opp med, og så velger seg
en annen som også er fastlåst på noen av de samme måtene, men som har
muligheter som ikke fantes der man startet. Vestlig
skjebnetro byttes kanskje med østlig, og med en del mer frihet gitt gjennom meditasjon
eller bare en annen filosofi som gir andre muligheter.

Kunnskaper om
meditasjon finnes jo faktisk også i forskjellige østlige religioner og
filosofiske tradisjoner, og det er verdt å merke seg i en diskusjon om bønn og
hva den kan og ikke kan gjøre.

Ikke bare meditasjon, men andre mentale teknikker som
faktisk påvirker livet ditt på forskjellige måter finnes også i det feltet
eller de feltene som er blandinger av vestlige og østlige tenkemåter. Jeg synes
ikke det er noe i veien med det i og for seg, men man får kanskje passe seg så
man ikke ender med en nesten autistisk tilnærming til livet hvor man jager for mye uten å finne ordentlig ro
i ting. Det er litt farlig å si for mye
akkurat her i en generell artikkel, siden dette gjerne berører nokså personlige
ting, men det kan skje at man blir litt supermann og tror alt kan fikses på , med
en gang, eller det kan være at man ikke riktig ser enden på problemer som
faktisk kan løses, men det krever mye lengre tid, det lar seg ikke gjøre på
minuttet.

Jeg foretrekker å holde en hånd fast i det jeg kan av
vitenskap, og altså også psykologi og humanvitenskapene, og så bygge på som det
går. Jeg prøver å være moderat og litt
langsom når det gjelder å løse egne problemer, men det har hendt jeg ikke har
vært det, og det har ikke alltid vært lurt.

Det kan også være grunnleggende kulturproblemer man støter
borti, som vi vel i så fall må løse sammen. For eksempel ved å diskutere dem på
denne måten.

Jeg vet heller ikke helt hvor vi er på vei, men i hvert fall
ikke tilbake til et tenkesett hvor regler er absolutte. De færreste regler er
det, og når det fører til fastlåste liv er det allerede gått galt.

Best, kanskje, å tenke litt til, og så bestemme seg for et
eller annet.