Den posten om magi og andre ting inneholder en del påstander om religion
som trenger en kommentar. Den er ikke i seg selv noe godt portrett av en religion eller en religiøs holdning, det er mer en kommentar eller et supplement som står der. Jeg tar ganske mange ting for gitt.

Jeg regner for det første med at man har god vilje, og at man dessuten prøver å gjøre sitt beste for fellesskapet. At man ikke alltid er ok, og at man ikke alltid orker å gjøre ting for fellesskapet, regner jeg også som en naturlig del av virkeligheten, selv om jeg er vokst opp (som vel de fleste) med at man regner med at folk har gode hensikter eller at det i hvert fall er ønskverdig, og det med fellesskapet var også en normal del av det miljøet jeg vokste opp i.

Det man baserer seg på må være at man ønsker og prøver å gjøre en innsats. At man ikke alltid får det til er en annen sak.

Jeg gjentar gjerne at det arbeidet for fellesskapet som jeg prøver å gjøre, i mitt hode, prinsipielt, lett lar seg innarbeide i en eller annen form for religiøst liv. Men jeg er gjerne med på å diskutere hvilken nytte jeg i så fall har bidratt til, og i og med at jeg ble født i en nokså politisk tidsalder sier det seg selv at ikke alle nødvendigvis vil støtte alt jeg har gjort. Men prinsipielt,
som sagt, synes jeg det er ok å jobbe for menneskene. Jeg har dessverre ikke
vært like interessert i å jobbe for Gud sånn direkte, men synes det gjerne kan komme ut på ett.

Disse tingene trenger heller ikke noen religiøs begrunnelse, det kan godt gjøres på andre måter.

At man har valg mellom gode og mindre gode effekter av det man gjør er altså gitt, og de siste årene har jeg også kommet litt løs fra min temmelig moralske holdning og endt med flere bevisste valg mellom “gode” og
“mindre gode” ting, eller til og med mellom godhet og direkte ondskap.

Noen ganger må man overvinne seg selv eller gå imot seg selv, fordi man tror det er riktig.

Dermed blir ikke mitt bilde av ting så enkelt som jeg prøver å gi
inntrykk av i artikkelen.

Men dette er også mulig – at man bruker kirken og gudstjenesten som hjelpemidler når man står fast eller ellers har behov for det, og for den
som liker vaner, kontinuerlig, gjerne for meg.

Den situasjonen jeg beskriver var nokså enkel alle de årene jeg var syk – da handlet så mye om bare å bli frisk at det var nokså lett å forholde seg til noe som ga meg helbredelse, langsomt, men sikkert. Og som sagt, ikke alene, da, men kirken var hele veien en viktig faktor, og er det fortsatt. Til tross for at jeg ikke nødvendigvis kjøper alt kirken mener. Det er jo heller ikke så lite…

Etterhvert som man er litt mindre på høykant åpner også landskapet seg og gir nettopp flere valgmuligheter og flere vanskeligheter. Det er jo også en vanligere posisjon.

Men jeg holder fast ved at jeg uansett må beholde en egen vilje, også med retten til å gjøre feil, og til å prøve ut ting hvis jeg føler at det er riktig. Noen regner med at man som kristen eller religiøs må gjøre Guds vilje hele tiden og ingenting annet, og at de tingene også er definert. Jeg sier i hvert fall for egen del at et sånt liv vil ikke jeg leve. Jeg har sett for mye misbruk av begrepet, så man ender med å gjøre andre menneskers vilje i situasjoner hvor man kanskje ikke burde ha gjort det. Jeg har et blikk på hva jeg tror Gud tenker og vil, men jeg har også tider og situasjoner hvor jeg ikke tenker særlig mye på det. Det kommer også an på hvor usikker jeg er på hva jeg skal gjøre.

Jeg kan heller ikke følge alle regler alltid. Jeg orker ikke gå inn på hva jeg mener om moral på privatlivets område. Andres privatliv har aldri
interessert meg overdrevent, jeg har vært for opptatt med mine egne greier, men Kardemommeloven er kanskje ikke så dum når det kommer til stykket. Det den glemmer er jo kanskje at man også har forpliktelser overfor sin egen person, både av hensyn til seg selv (elsk din neste som deg selv) og av hensyn til andre som er avhengige av deg og din personlighet i større og mindre grad, for eksempel eventuelle barn.

Lettvinte konklusjoner bør allikevel unngås, mange har til og med problemer med å forklare Pippi Langstrømpe for barna sine, fordi de
oppdrar dem for strengt. Hva skal man da si om det siste århundres litteratur og filmhistorie? Helt løsrevet fra virkeligheten er kunsten tross alt ikke.

Når det gjelder samfunnsmoral:

Menneskene er overlatt jorden… noe sånt står det i Bibelen, og det både forklarer en masse av våre problemer for meg, og gir en slags rettesnor for hva vi er nødt til å gjøre i samfunnet. Ikke nødvendigvis konkret, men generelt, at vi har ansvaret. Gud er vår hjelper, så lenge vi gjør noe som fungerer, og prøver å gjøre noe fornuftig.

Jeg har et hode, og det er også gitt meg for å brukes. Alle mine valg kan heller ikke være forhåndsbestemt, determinert – holdningsmessig
strider det mot alt jeg tror på når det gjelder frihet, og som en generell beskrivelse av menneskers virkelighet eller aktivitet er det en latterlig posisjon. lovmessig er menneskene tross alt ikke, at man kan forutsi alt vi gjør eller tenker.

Kvalifiserte antagelser finnes om oss, i og utenfor vitenskapene, og de stemmer til en viss grad, det er ingen grunn til ikke å bruke kunnskap vi har om oss selv. Men det skjer hele tiden uforutsette ting også, i et liv og i et samfunn.