Det gikk fint å spe på en liten saus med den grønnsakskraften.

Jeg hadde som sagt kjøpt den kjøttbiten, og siden den ikke ble til kraft (som kunne laget om hele greia til consommé, kanskje, som vel egentlig er en klar suppe laget på kjøtt-, fisk- eller kyllingkraft), altså, siden jeg fortsatt hadde den biffbiten liggende, så lagde jeg middag av den isteden.

I et forsøk på å få litt smak på stekefettet og kjøttet, varmet jeg løk, hvitløk, urter og pepper først, til løkgreiene var passe myke. Så tok jeg ut løken med en hullsleiv (en plastsleiv med sprekker i, så man kan fiske ut saker uten at all sausen eller alt fettet blir med). Jeg la disse “harde” tingene i en annen panne med noe ekstra smør, varmet litt videre på dem, hadde i litt vann og kokte enda litt, mens jeg skar opp biffen i ganske tynne biter (1/2-1 cm) og stekte dem. Noen i huset liker skikkelig gjennomstekt kjøtt, jeg digger litt blod på tallerkenen og steker sånt nokså lite. Det var forholdsvis billig kjøtt, som viste seg å være supergodt og ordentlig mørt.

Grønnsakskraften sto frasilt fra natten før, så noen desiliter gikk oppi løkpanna og ga et mildt tillegg til det som i utgangspunktet var en slags løksaus. Du må koke inn sånt litt, til det er tykt nok til å kunne kalles en saus. Med litt ting oppi vil det tykne litt – må du jevne med et eller annet, forandrer jo jevningen også litt på smaken så du må justere etterpå.

Greia med grønnsakskraft er kanskje at den er mild, det er egentlig poenget med den. Man forventer seg liksom knallmørk okse- eller fårekraft, eller fisk- eller skalldyrsmak fra kraft, som jo er en annen verden. Grønnsaker er mildt i forhold, og der må man kanskje være, lage noe ut av det og ikke lete etter noe annet, lete etter smaken av noe annet. Jeg tror kanskje jeg må fortsette der. Det er fortsatt en god del igjen i kjøleskapet, det holder seg nok litt til.

Men det gikk i hvert fall bra å tilsette den lille skvetten og koke den litt inn sammen med det andre.