“Det virker, men hva er det egentlig som skjer?”
tror jeg kan være en beskrivelse av helbredelse i det såkalte alternativfeltet.
Jeg har ikke tenkt å snakke om sjarlataner, for jeg har ikke møtt dem og er
ikke egentlig så interessert i temaet. Jeg vet det finnes seriøse folk, så jeg
er mer ute etter å finne ut hva de eventuelt kan bidra med, og hva jeg tror
ikke går, kanskje ikke så mye når det gjelder selve behandlingen, der er jeg
stort sett på pasientsiden, men når det gjelder tankegangen og forklaringene på
hva de driver med.

Så kan eventuelle sjarlataner forhåpentligvis bli glemt, fordi de som vil gjøre fornuftige ting får til noe.

Nok en gang: Det finnes saker som virker, og som behandleren
og pasienten ikke vet hva er. Jeg vil
tro at det samme også kan finnes i en leges arbeidsliv, fordi mennesket er så
sammensatt.

Folkemedisin er jo en tradisjon, og selv om mange i våre
dager fokuserer på ting som man kan karakterisere som overtro, er det tåpelig å
stoppe der. Urter med medisinsk effekt har vel kanskje alltid vært kjent, og
vestlig medisin har i mange tilfeller tatt ut det man kaller virkestoffet og
produserer dette som et rent kjemisk stoff.

Tatt i betraktning at planter også virker i naturlig
tilstand, kan det være rimelig å stille spørsmålet hvorfor biologi, altså
levende materiale, skal sees på som ikke virksomt, mens kjemi er det. Jeg er
ikke i tvil om det siste, men egentlig heller ikke det første, selv om jeg er
amatør på feltet.

Sårbehandling kan jeg, i hvert fall, egentlig fikse selv med
groblad og et plaster som skiftes daglig.

Et alternativ til prisen av en pakke plaster, istedenfor
alle de hundrelappene man kan risikere å måtte ut med til egenandeler og
desinfeksjonsvæske og andre ting.

Groblad er også etter min erfaring raskere enn skolemedisin,
særlig på betente sår.

Urter og hvitløk i maten er en daglig medisin.

I en bok
fra…-tallet om muslimsk medisin fantes en formulering om at “man spiser når
det er sunt for en, ellers ikke”. Jeg tror ikke hverken jeg eller antagelig
de fleste moderne muslimer vil orke å leve så strengt, men det er verdt å tenke
over hva det innebærer, en slags grunnmodus for forholdet mellom mat og helse,
som man selvsagt får moderere selv i hvilken retning eller grad man vil.
Uansett hva man innerst inne har lyst til å kalle muslimene, dette er i hvert
fall ikke usivilisert.

At man idag også er nødt til å ta hensyn til økologi og ressursproblematikk når man spiser, er en parentes i denne sammenhengen.

Forholdet mellom psyke og kropp er et felt med mange
interessante hvite flekker på kartet, et felt den såkalte alternative medisin
opplagt befinner seg i. I hvert fall der.

Det finnes en tankegang som bare aksepterer fysiske, konkrete
årsakssammenhenger.

Blander man menneskelig psykologi inn i ting blir dette en
mangelfull måte å tenke på, fordi man alltid må regne med en reaksjon fra et individ, som i seg selv er en nokså uforutsigbar
størrelse. Det finnes faglige kunnskaper om den menneskelige psyke, både i
selve psykologifaget og i andre vitenskapelige disipliner. Men man må
allikevel ta forbehold om hva den enkelte velger
å gjøre i en bestemt situasjon. Selv om man kan undervise i elementene i et
menneskes personlighet, kan man vanskelig forutsi blandingsforholdet, om man
vil, i en bestemt person, vedkommendes historie og hvordan personligheten er
formet gjennom livet. Alt dette vil
påvirke et menneskes reaksjoner og handlingsmønster.

Som pedagog eller behandler må man behandle hver person som
et enkelttilfelle og som tilhørende
en eventuell gruppe, fordi vi alle er produkter av både våre egne valg og av
andres valg, både av samfunnet og andre mennesker som har betydd noe for oss. Både vår egen og andres personligheter vil
være med på å forme det vi blir utsatt for og det vi utsetter oss selv for.

Det er egentlig en relativt opplagt ting at man “har
det som man tar det”, og det vil også si at hvis man har forskjellige mentale
problemer vil det kunne gi seg utslag i destruktiv, selvdestruktiv eller i
hvert fall lite funksjonell adferd, som også kan gå ut over egen helse, både
fysisk og psykisk. Man kan si at dette
også berører forholdet mellom psyke og kropp, når man for eksempel røyker delvis
på grunn av et mentalt hang-up og har vanskelig for å slutte med det, selv om
man vet at det kræsjer ens egen helse i stor grad, kanskje til og med selv om
man er på vei inn i dødelige eller ødeleggende tilstander. Man kan i noen
tilfeller kalle det et langsomt selvmord.

Hvis man mangler kontakt med egen kropp, ikke helt merker
hva som skjer med den, er det mulig å gjøre sånne destruktive ting uten helt å vite
det selv, og man vil kanskje først oppdage et problem når en eventuell sykdom
har etablert seg. Mangler man kontakt med egen psyke vil man også kunne være
uvitende om de psykiske sammenhenger i en selv som eventuelt styrer en sånn
adferd. Det kan være farlig å leve for rett frem, uten å tenke seg om og uten å
sjekke seg selv mentalt.

I en verden av ensidig rasjonalitet kan det også skje at man
stoler for ensidig på legen, og betrakter andre holdninger til behandling som
uinteressante. Det man forventer av seg selv er bare “å følge legens
instruksjoner til punkt og prikke”, selv om det kanskje kunne vært lurt å
gjøre en del andre ting i tillegg.

For å kunne håndtere seg selv kan det være nyttig med en
porsjon intuisjon, en følelse av hva som er helt nødvendig å gjøre noe med i
livet, for eksempel. Det kan være viktig å stole på seg selv mer enn andre, og mer
enn autoriteter, som sagt. Ikke på den måten at man ignorerer legens råd om
nødvendig medisinering, men på den måten at man ikke ignorerer sine egne
anelser når det fortsatt er mulig å forebygge, og at man ikke unnlater å være kreativ og lete opp kunnskap selv hvis man faktisk blir syk.