Det var det med moderne åndelighet igjen, eller hva man skal
kalle det.

Jeg synes ikke det er noe ille å blande opp ting fra hvor
som helst i sitt eget livssyn eller livsstil, det får man velge selv, og så får
de som er profesjonelle på de forskjellige områder diskutere hva som er hva,
komme med innspill om sammenhenger, sannhet og andre ting. Det har alltid vært
forskjellige retninger innen alle felt, preferanser, smak og behag, ting som
fungerer og ting som ikke gjør det, enten vi snakker om filosofi, pedagogikk,
religion eller for den saks skyld mat eller musikk. Sannhet og løgn også, eller
kanskje viktigere, sannheter og ulogiske ting.

Uansett velger man selv sitt ståsted, sitt liv. I den grad
man kan har man den friheten.

Men det var de der ny-åndelige tingene. Karma. Det tror jeg
er et møtepunkt for en ting jeg synes er problematisk. For det første, hvor
stor del av tilværelsen som er forutsigbar, og dernest, hvor mye man kan
påvirke ting selv, via sitt eget hode, sjela, meditasjonsteknikker osv.

Altså, for å ta det siste først, det er mange ting som er både mulige og ønskverdige midler til…skal vi
si, fred i sinnet og velvære, eventuelt arbeidsenergi eller annen type energi.

Yoga og meditasjon finnes i mange gamle varianter, altså
langt tilbake i historien, og har vært kilde til åndelig eller mental
fordypning, et bedre forhold til seg selv, både kroppen og sjela. Mange nye
varianter kommer vel til, daglig, vil jeg tro. Hva som passer for den enkelte
kommer an på så mangt, selvfølgelig, for eksempel hvilke sider av
personligheten som kommer ut fysisk og hvilke psykisk. Noen får hodepine når
problemene tårner seg opp, andre muskelplager, atter andre psykiske plager av
forskjellig art. I hverdagen gir det ene eller det andre effekt, for noen virker
trening mest attraktivt, for andre konsertsalen. Det varierer selvsagt med
periode i livet, hvilken ukedag, sivilstand og månedlige eller andre rytmer.

Det du gjør påvirker selvfølgelig både ditt eget liv og
andres. Både private ting og arbeid du utfører på en arbeidsplass har
virkninger som også sprer seg fra det stedet du gjorde tingene. Med internett
er det vel lett å se at den spredningen ofte skjer uvanlig raskt, det man sier
til noen på ettermiddagen kan kanskje ha nådd en avisoverskrift neste dag eller
dagen etter det. Man skal kanskje være litt forsiktig.

Men tror du at dine handlinger bestemmer livet ditt? Også en drøy påstand hvis man oppfatter den
helt generelt. For noen berører det begrepet skjebne, som også finnes blant oss,
under overflaten, mest, kanskje.

Det er også i slekt med det man kan kalle instrumentell
tenkning, hvis jeg gjør en bestemt ting
vil en annen bestemt ting skje.
For
en maskin bør det jo stemme, for en PC…vel, er det en maskin eller ikke?

For oss?

I hvilken grad er mennesket en maskin? Vi er ikke helt tilfeldig skrudd sammen, men hvor
forutsigbare?

Strekker man det litt er man faktisk inne i magiens verden
også.

Fra barndommen kjenner alle den der
“ikke-gå-på-strekene”-leken, og det er jo faktisk en tenkemåte som
finnes i kunsten, når man lager den, et kunstverk har til en viss grad sider
som det ikke alltid er helt lett å relatere til virkeligheten utenfor kunsten.

Man må bare gjøre det sånn, når man skaper noe, eller man
finner en utvei som tilfredsstiller en selv og det materialet man holder på
med. I og for seg også en vanlig problemstilling innen praktiske fag, kanskje
ofte med litt mindre mentale konsekvenser i et sluk enn i et maleri, men ikke helt forskjellig allikevel, i selve
holdningen. Man tilpasser seg, men ikke helt, det gjelder å finne en form man
kan eksistere i, få gjort det som trengs, få sagt det man vil.

Så hvor ofte gjør vi sånne ting i hverdagen? Små
leker…autistenes hoder må være nokså fulle av strategier som for andre virker
irrasjonelle. De talentene noen av dem ifølge ryktene har, inneholder nok i seg
selv en slags retningslinjer for utfoldelse som kan bli plagsomme å håndtere
hvis de lander på feil sted. Har man et matematikktalent gir jo selve faget en
masse føringer, som alle fag, og hvis de ikke får utløp i matematikk…det kan
jo komme helt feil ut. Hva et talent er kan kanskje være litt vanskelig å
definere, men man kan kanskje si at det får deg til å gjøre noe enten du vil
eller ikke. Det er ikke sikkert det har bare én mulig fasong eller bare ett
mulig uttrykk, men det inneholder noe
som må ut til andre. Lage noe, tenke noe, si noe.

En side av norsk tradisjonskultur som også er sterkt
beslektet med skjebnetro og som inneholder både en masse bestemte ting som gjøres, også magi, er eventyrene.

Jeg vokste opp med dem som en bærende del av vår verden, jeg
tror ikke det er for drøyt å si at tenkemåten i livet var sterkt påvirket av
tenkemåten i alle disse historiene. Selvfølgelig ikke den eneste kilden til
livsfilosofi eller virkelighetsforankring, men allikevel viktig. Det ble ikke snakket om, det var bare der.

Historier som var sterkt forankret i naturen, med vesener
som bodde der ute, og som alle idag så på som overtro, jovisst, troll og
underjordiske, men nok en gang, mentaliteten i fortellingene, tankegangen…

Veien til målet, hvor gikk den, tro? Eller skal
vi si, hvordan? At målet i livet er definert, det samme for
alle, at det er én lur vei dit, høres det kjent ut for noen? Hvor mye av livet
ditt står stille inntil du når målet?

At målet for samfunnet
er definert…

Og hvor langt er det til karma? Et stykke. Sånn som det har
vært brukt i India finnes det nok mer tyngde i begrepet enn sånn som det glir
lett ned i lomma mi via en bok, en tekst på nettet, en samtale med noen. Men det ligner litt, det
synes jeg man kan si. Forutbestemte ting, handlinger med nokså bestemte effekter.

Og helt feil er
det ikke sikkert noe perspektiv er, bare ikke man lukker helheten inn i
forutbestemthet av et eller annet slag. Det handler for meg kanskje om min egen
personlighet, eller tiden jeg vokste opp i, ikke vet jeg, krigen med sitt diktatur
som bakteppe for deler oppdragelsen i min generasjon, fattigdommen som var der
i mine foreldres verden, med sine
føringer for livet. Gamle religiøse forestillinger…

Fastlåsthet.

Jeg foretrekker derfor ofte frihet, for å snakke litt sleivete, og helst koblet med en tro på at man
kan gjøre noe som er bra, selv om man har muligheten til noe annet. Ikke hver
gang, det er litt mye forlangt, og i hvert fall ikke hver gang 100%, det er
umenneskelig. Men troen på at mennesker også har en drivkraft mot noe godt.

Hvis mange mennesker har den samme oppfatningen om noe, for
eksempel hva man gjøre, kan det
være vanskelig å gå andre veier. Man kan komme til å kalle dette for skjebnen.

Flertallets oppfatninger trenger heller ikke alltid å være
feil, men å la være å tenke kan være et problem. At alle løper i samme retning,
uten å vite helt hvorfor.

Hensikten til de som befinner seg i det
“ny-åndelige” feltet er å gjøre noe godt, sånn som jeg oppfatter det,
i hvert fall er det mange nok og mye nok i det til at man gjerne kan forholde
seg til det gode i det. Men man skal kanskje passe seg, for, som sagt, å ta for
mange ting for gitt, så man får en nisse med på lasset, en overbygning av
forutbestemthet, når man egentlig trenger å bryte et mønster. I livsfilosofi
eller livsførsel.

Det kommer jo an på, men det er ofte mulig, det også.

Jeg synes det er et fair utgangspunkt å tenke at
frihet kanskje er mulig, og så se hva som stopper en, av viktige og eventuelt
ikke viktige hindringer.