Det var det med moderne åndelighet igjen, eller hva man skal kalle det.

Jeg synes ikke det er noe ille å blande opp ting fra hvor som helst i sitt eget livssyn eller livsstil, det får man velge selv, og så får de som er profesjonelle på de forskjellige områder diskutere hva som er hva, komme med innspill om sammenhenger, sannhet og andre ting. Det har alltid vært forskjellige retninger innen alle felt, preferanser, smak og behag, ting som fungerer og ting som ikke gjør det, enten vi snakker om filosofi, pedagogikk, religion eller for den saks skyld mat eller musikk. Sannhet og løgn også, eller kanskje viktigere, sannheter og ulogiske ting.

Uansett velger man selv sitt ståsted, sitt liv. I den grad man kan har man den friheten.

Men det var de der ny-åndelige tingene. Karma. Det tror jeg er et møtepunkt for en ting jeg synes er problematisk. For det første, hvor stor del av tilværelsen som er forutsigbar, og dernest, hvor mye man kan påvirke ting selv, via sitt eget hode, sjela, meditasjonsteknikker osv.

Altså, for å ta det siste først, det er mange ting som er både mulige og ønskverdige midler til…skal vi si, fred i sinnet og velvære, eventuelt arbeidsenergi eller annen type energi.

Yoga og meditasjon finnes i mange gamle varianter, altså langt tilbake i historien, og har vært kilde til åndelig eller mental fordypning, et bedre forhold til seg selv, både kroppen og sjela. Mange nye varianter kommer vel til, daglig, vil jeg tro. Hva som passer for den enkelte kommer an på så mangt, selvfølgelig, for eksempel hvilke sider av personligheten som kommer ut fysisk og hvilke psykisk. Noen får hodepine når problemene tårner seg opp, andre muskelplager, atter andre psykiske plager av forskjellig art. I hverdagen gir det ene eller det andre effekt, for noen virker trening mest attraktivt, for andre konsertsalen. Det varierer selvsagt med
periode i livet, hvilken ukedag, sivilstand og månedlige eller andre rytmer.

Det du gjør påvirker selvfølgelig både ditt eget liv og andres. Både private ting og arbeid du utfører på en arbeidsplass har virkninger som også sprer seg fra det stedet du gjorde tingene. Med internett er det vel lett å se at den spredningen ofte skjer uvanlig raskt, det man sier til noen på ettermiddagen kan kanskje ha nådd en avisoverskrift neste dag eller dagen etter det. Man skal kanskje være litt forsiktig.

Men tror du at dine handlinger bestemmer livet ditt? Også en drøy påstand hvis man oppfatter den helt generelt. For noen berører det begrepet skjebne, som også finnes blant oss, under overflaten, mest, kanskje.

Det er også i slekt med det man kan kalle instrumentell tenkning, hvis jeg gjør en bestemt ting vil en annen bestemt ting skje. For en maskin bør det jo stemme, for en PC…vel, er det en maskin eller ikke?

For oss?

I hvilken grad er mennesket en maskin? Vi er ikke helt tilfeldig skrudd sammen, men hvor forutsigbare?

Strekker man det litt er man faktisk inne i magiens verden også.

Fra barndommen kjenner alle den der “ikke-gå-på-strekene”-leken, og det er jo faktisk en tenkemåte som finnes i kunsten, når man lager den, et kunstverk har til en viss grad sider som det ikke alltid er helt lett å relatere til virkeligheten utenfor kunsten.

Man må bare gjøre det sånn, når man skaper noe, eller man finner en utvei som tilfredsstiller en selv og det materialet man holder på med. I og for seg også en vanlig problemstilling innen praktiske fag, kanskje ofte med litt mindre mentale konsekvenser i et sluk enn i et maleri, men ikke helt forskjellig allikevel, i selve holdningen. Man tilpasser seg, men ikke helt, det gjelder å finne en form man kan eksistere i, få gjort det som trengs, få sagt det man vil.

Så hvor ofte gjør vi sånne ting i hverdagen? Små leker…autistenes hoder må være nokså fulle av strategier som for andre virker irrasjonelle. De talentene noen av dem ifølge ryktene har, inneholder nok i seg selv en slags retningslinjer for utfoldelse som kan bli plagsomme å håndtere hvis de lander på feil sted. Har man et matematikktalent gir jo selve faget en masse føringer, som alle fag, og hvis de ikke får utløp i matematikk…det kan jo komme helt feil ut. Hva et talent er kan kanskje være litt vanskelig å definere, men man kan kanskje si at det får deg til å gjøre noe enten du vil eller ikke. Det er ikke sikkert det har bare én mulig fasong eller bare ett
mulig uttrykk, men det inneholder noe som må ut til andre. Lage noe, tenke noe, si noe.

En side av norsk tradisjonskultur som også er sterkt beslektet med skjebnetro og som inneholder både en masse bestemte ting som gjøres, også magi, er eventyrene.

Jeg vokste opp med dem som en bærende del av vår verden, jeg tror ikke det er for drøyt å si at tenkemåten i livet var sterkt påvirket av tenkemåten i alle disse historiene. Selvfølgelig ikke den eneste kilden til livsfilosofi eller virkelighetsforankring, men allikevel viktig. Det ble ikke snakket om, det var bare der.

Historier som var sterkt forankret i naturen, med vesener som bodde der ute, og som alle idag så på som overtro, jovisst, troll og underjordiske, men nok en gang, mentaliteten i fortellingene, tankegangen…

Veien til målet, hvor gikk den, tro? Eller skal vi si, hvordan? At målet i livet er definert, det samme for alle, at det er én lur vei dit, høres det kjent ut for noen? Hvor mye av livet ditt står stille inntil du når målet?

At målet for samfunnet er definert…

Og hvor langt er det til karma? Et stykke. Sånn som det har vært brukt i India finnes det nok mer tyngde i begrepet enn sånn som det glir lett ned i lomma mi via en bok, en tekst på nettet, en samtale med noen. Men det ligner litt, det synes jeg man kan si. Forutbestemte ting, handlinger med nokså bestemte effekter.

Og helt feil er det ikke sikkert noe perspektiv er, bare ikke man lukker helheten inn i forutbestemthet av et eller annet slag. Det handler for meg kanskje om min egen personlighet, eller tiden jeg vokste opp i, ikke vet jeg, krigen med sitt diktatur som bakteppe for deler oppdragelsen i min generasjon, fattigdommen som var der i mine foreldres verden, med sine føringer for livet. Gamle religiøse forestillinger…

Fastlåsthet.

Jeg foretrekker derfor ofte frihet, for å snakke litt sleivete, og helst koblet med en tro på at man kan gjøre noe som er bra, selv om man har muligheten til noe annet. Ikke hver gang, det er litt mye forlangt, og i hvert fall ikke hver gang 100%, det er umenneskelig. Men troen på at mennesker også har en drivkraft mot noe godt.

Hvis mange mennesker har den samme oppfatningen om noe, for eksempel hva man gjøre, kan det være vanskelig å gå andre veier. Man kan komme til å kalle dette for skjebnen.

Flertallets oppfatninger trenger heller ikke alltid å være feil, men å la være å tenke kan være et problem. At alle løper i samme retning, uten å vite helt hvorfor.

Hensikten til de som befinner seg i det “ny-åndelige” feltet er å gjøre noe godt, sånn som jeg oppfatter det, i hvert fall er det mange nok og mye nok i det til at man gjerne kan forholde seg til det gode i det. Men man skal kanskje passe seg, for, som sagt, å ta for mange ting for gitt, så man får en nisse med på lasset, en overbygning av forutbestemthet, når man egentlig trenger å bryte et mønster. I livsfilosofi eller livsførsel.

Det kommer jo an på, men det er ofte mulig, det også.

Jeg synes det er et fair utgangspunkt å tenke at frihet kanskje er mulig, og så se hva som stopper en, av viktige og eventuelt ikke viktige hindringer.