Man lurer noen ganger på, der man er på vei til dagens kaffe
på hjørnet eller opp på “pakistanerbutikken”, en type gammeldags norsk
sjappe, egentlig, med dopapir og corn flakes og brød og melk, man lurer på hva
som er problemet for Sylvi. Altså, når det gjelder muslimer.

Hvorfor er det katastrofe å slippe inn…hvor mange var
det? 130 mindreårige afghanere, i mer og
mindre god psykisk forfatning. Hvilken krise for landet skaper disse 130?

Hennes måte å tenke på minner om noe norsk kultur i sin
alminnelighet er angrepet av: Evnen til å tenke enten 100% den ene veien eller
100% den andre. Enten er det sånn, eller så er det sånn.

Dette handler om kartet over tilværelsen, hvis man vil kalle det det – men tenkemåten
forplanter seg også til handlinger, enten gjør vi det på denne måten, 100%,
eller på denne, 100%.

Det kan minne om det som kan skje i en slåsskamp på tørre
never.

Enten gir man seg, og seieren tilhører faktisk den som var
kjipest, sleipest eller sterkest. Hva man slåss om avgjør hva vedkommende kan
komme til å gjøre etter at han har vunnet, men makten er rett og slett hans,
eller i politikken også hennes. Han eller hun kan gjøre hva han eller hun vil,
regjere eneveldig etter egen nese eller allernådigst gi slipp på det vedkommende
selv vil gi slipp på.

Eller man vinner, og man får i så fall selv nokså vide fullmakter på det slåsskampen handlet om.

Ikke så lite av norsk politikk avgjøres noenlunde på denne måten.

Det er en fysisk måte å tenke på, egentlig. Man kunne si
praktisk. Enten er det sånn eller så er det sånn, vi gjør det på denne måten
eller på denne.

Som sagt, mange av oss oppfatter mange ting i samfunnet på
en temmelig enkel måte, det er en del av norsk tenkemåte. Hvordan var det med
den saken, egentlig? Å, ja, sånn ja, var det sånn det hang sammen. Og han der
typen, er han ok? Nå, ikke det. Nei, skjønner. Da unngår vi ham, da, velger ham
ikke, snakker ikke så mye med ham, tar ham vekk fra det gode selskap. Det spørs
hva det handler om.

Så enkelt kategoriseres mange ting. Det finnes kjipe og
voldelige muslimer, ergo er muslimer
sånn.

Menn er sånn og sånn. Damer kan ikke…utlendinger
er…politifolk er jo litt…

Tar man det som pubprat, som det faktisk er, får man sile i
hvert enkelt tilfelle, sjekke om det er noe
inni den verbale knyttneven bortsett fra bråk, noe som det er verdt å lytte
til, og i så fall hva.

Det finnes mange som er vant til ikke å bli hørt, og som
snakker høyt for tiden. Et problem er at de ofte vet for lite til å være
presise.

De har heller ikke vært vant til å være med på å styre ting,
de kjenner ikke samfunnet ordentlig, og ødelegger ting på sin vei, ofte uten å
vite det.

De treffer kanskje delvis i sine beskrivelser av
virkeligheten, eller de bommer helt, det varierer. Noen ganger kan de peke på
et problem, men har ikke en ordentlig løsning på det.

Noen ganger er irritasjonen bare deres, også.

Lydnivået er som det er fordi de vil bli hørt, men innholdet har vært
undertrykket så lenge at det ikke relaterer ordentlig til virkeligheten, det
kommer ut som en eksplosjon. Løsningene slår i alle retninger, ordene også.

I andre sammenhenger enn i innvandringsspørsmålet godtar vi også
en masse begrunnelser for handlinger, som burde vært tenkt bedre igjennom. Enhver som driver business er avhengig av å
tjene penger
, det stemmer selvsagt som en generell ting. Men i noen
situasjoner lar man folk gjøre alt mulig – med denne begrunnelsen. Det er
forskjell på konsekvensene av hva et
enkeltmannsforetak gjør, og konsekvensene av hva en milliardbedrift bestemmer
seg for, for eksempel for en by der begge befinner seg.

Under overflaten er det også forskjeller på hvordan
forskjellige forretningsfolk oppfører
seg, kanskje uavhengig av bedriftens størrelse. Den ene er en drittsekk, den
andre følger alle regler, og begge tjener
penger.
Som jo forsåvidt er lov.

Dette berører helt andre diskusjoner, men meningen var
at ett poeng eller ett prinsipp ofte ikke duger hverken som
virkelighetsbeskrivelse eller heller ikke alltid som praktisk rettesnor, som eneste
grunnlag for lovgivning eller utøvelse av myndighet. I hvert fall ikke når det
er store, enkle poenger. Virkeligheten er nesten alltid mer komplisert, og må i
hvert fall til en viss grad behandles deretter.

Samfunnet er litt for stort til at man kan bruke de enkle,
de store ordene uten filter, uten justering.

Til tross for at vitenskapsfolk generelt er fulle av
forbehold, kan sosiologien av og til lande på konklusjoner som høres enkle ut.

Men alle som vet litt om sosiologi eller i det hele tatt
vitenskap, vet at det alltid er knyttet forbehold til konklusjoner.

Så det betyr at når man bruker den kunnskapen i politikken,
som jo er mulig, bør man være forsiktig, kanskje også føle seg litt
frem, ta hensyn, regne med at man ikke vet alt, selv om en undersøkelse eller
en statistikk peker i en bestemt retning.

Det der høres ikke ut som den måten Fremskrittspartiet
beveger seg på i det politiske landskapet. Bare navnet på partiet forteller oss
at de vet hvor vi skal, og dermed
hvordan ting er. Jeg mener, fremskritt?? Hvem vil ikke ha det? Ordet er nesten
en generell oppsummering av all politikk.

Når det gjelder Sylvi kan man lure på om hele hennes tankegang, hele partiets
politikk
faller hvis FrP ikke får medhold i…alt?

Ta vekk én bit, så raser hele byggverket?

Vet Sylvi og de andre hva en politisk kompromissløsning er?

Er de med på å lage noen?