Man lurer noen ganger på, der man er på vei til dagens kaffe på hjørnet eller opp på “pakistanerbutikken”, en type gammeldags norsk sjappe, egentlig, med dopapir og corn flakes og brød og melk, man lurer på hva som er problemet for Sylvi. Altså, når det gjelder muslimer.

Hvorfor er det katastrofe å slippe inn…hvor mange var det? 130 mindreårige afghanere, i mer og mindre god psykisk forfatning. Hvilken krise for landet skaper disse 130?

Hennes måte å tenke på minner om noe norsk kultur i sin alminnelighet er angrepet av: Evnen til å tenke enten 100% den ene veien eller 100% den andre. Enten er det sånn, eller så er det sånn.

Dette handler om kartet over tilværelsen, hvis man vil kalle det det – men tenkemåten forplanter seg også til handlinger, enten gjør vi det på denne måten, 100%, eller på denne, 100%.

Det kan minne om det som kan skje i en slåsskamp på tørre never.

Enten gir man seg, og seieren tilhører faktisk den som var kjipest, sleipest eller sterkest. Hva man slåss om avgjør hva vedkommende kan komme til å gjøre etter at han har vunnet, men makten er rett og slett hans, eller i politikken også hennes. Han eller hun kan gjøre hva han eller hun vil, regjere eneveldig etter egen nese eller allernådigst gi slipp på det vedkommende selv vil gi slipp på.

Eller man vinner, og man får i så fall selv nokså vide fullmakter på det slåsskampen handlet om.

Ikke så lite av norsk politikk avgjøres noenlunde på denne måten.

Det er en fysisk måte å tenke på, egentlig. Man kunne si praktisk. Enten er det sånn eller så er det sånn, vi gjør det på denne måten eller på denne.

Som sagt, mange av oss oppfatter mange ting i samfunnet på en temmelig enkel måte, det er en del av norsk tenkemåte. Hvordan var det med den saken, egentlig? Å, ja, sånn ja, var det sånn det hang sammen. Og han der
typen, er han ok? Nå, ikke det. Nei, skjønner. Da unngår vi ham, da, velger ham ikke, snakker ikke så mye med ham, tar ham vekk fra det gode selskap. Det spørs hva det handler om.

Så enkelt kategoriseres mange ting. Det finnes kjipe og voldelige muslimer, ergo er muslimer sånn.

Menn er sånn og sånn. Damer kan ikke…utlendinger er…politifolk er jo litt…

Tar man det som pubprat, som det faktisk er, får man sile i hvert enkelt tilfelle, sjekke om det er noe
inni den verbale knyttneven bortsett fra bråk, noe som det er verdt å lytte til, og i så fall hva.

Det finnes mange som er vant til ikke å bli hørt, og som snakker høyt for tiden. Et problem er at de ofte vet for lite til å være presise.

De har heller ikke vært vant til å være med på å styre ting, de kjenner ikke samfunnet ordentlig, og ødelegger ting på sin vei, ofte uten å vite det.

De treffer kanskje delvis i sine beskrivelser av virkeligheten, eller de bommer helt, det varierer. Noen ganger kan de peke på et problem, men har ikke en ordentlig løsning på det.

Noen ganger er irritasjonen bare deres, også.

Lydnivået er som det er fordi de vil bli hørt, men innholdet har vært undertrykket så lenge at det ikke relaterer ordentlig til virkeligheten, det kommer ut som en eksplosjon. Løsningene slår i alle retninger, ordene også.

I andre sammenhenger enn i innvandringsspørsmålet godtar vi også en masse begrunnelser for handlinger, som burde vært tenkt bedre igjennom. Enhver som driver business er avhengig av å tjene penger, det stemmer selvsagt som en generell ting. Men i noen situasjoner lar man folk gjøre alt mulig – med denne begrunnelsen. Det er forskjell på konsekvensene av hva et enkeltmannsforetak gjør, og konsekvensene av hva en milliardbedrift bestemmer seg for, for eksempel for en by der begge befinner seg.

Under overflaten er det også forskjeller på hvordan forskjellige forretningsfolk oppfører seg, kanskje uavhengig av bedriftens størrelse. Den ene er en drittsekk, den andre følger alle regler, og begge tjener penger. Som jo forsåvidt er lov.

Dette berører helt andre diskusjoner, men meningen var at ett poeng eller ett prinsipp ofte ikke duger hverken som virkelighetsbeskrivelse eller heller ikke alltid som praktisk rettesnor, som eneste grunnlag for lovgivning eller utøvelse av myndighet. I hvert fall ikke når det er store, enkle poenger. Virkeligheten er nesten alltid mer komplisert, og må i hvert fall til en viss grad behandles deretter.

Samfunnet er litt for stort til at man kan bruke de enkle, de store ordene uten filter, uten justering.

Til tross for at vitenskapsfolk generelt er fulle av forbehold, kan sosiologien av og til lande på konklusjoner som høres enkle ut.

Men alle som vet litt om sosiologi eller i det hele tatt vitenskap, vet at det alltid er knyttet forbehold til konklusjoner.

Så det betyr at når man bruker den kunnskapen i politikken, som jo er mulig, bør man være forsiktig, kanskje også føle seg litt frem, ta hensyn, regne med at man ikke vet alt, selv om en undersøkelse eller en statistikk peker i en bestemt retning.

Det der høres ikke ut som den måten Fremskrittspartiet beveger seg på i det politiske landskapet. Bare navnet på partiet forteller oss at de vet hvor vi skal, og dermed hvordan ting er. Jeg mener, fremskritt?? Hvem vil ikke ha det? Ordet er nesten en generell oppsummering av all politikk.

Når det gjelder Sylvi kan man lure på om hele hennes tankegang, hele partiets politikk faller hvis FrP ikke får medhold i…alt?

Ta vekk én bit, så raser hele byggverket?

Vet Sylvi og de andre hva en politisk kompromissløsning er?

Er de med på å lage noen?