“Det er jo bare penger”.

For en som aldri har vært virkelig fattig kanskje en lett setning å slippe fra seg.

Når du har opplevd det føles det annerledes.

Jeg er ikke vokst opp i fattigdom, men noen er.

For mange er det en tradisjon, en levemåte. Det tar generasjoner å komme ut av vaner. Det finnes kulturer som inneholder rikdom, og kulturer som inneholder fattigdom. Noen ganger er de forbløffende like i forholdet til penger, stresset etter å tjene penger, redselen for ikke å kunne fø familien, jeg har sett det ikke minst hos folk med mye penger, sannsynligvis grunnen til at de er rike og sørger for å holde seg der. En av dem, i hvert fall.

Hvis man er litt enkel på dette området kan man tenke at det det handler om er å skaffe nok inntekter og kutte utgiftene tilstrekkelig. Omtrent det samme en lege sier til deg sånn kjapt, hvis du vil ned i vekt – spis mindre og beveg deg mer.

Livet er faktisk litt mer komplisert enn det, eller man kan også si, det lønner seg å gjøre det mer komplisert, fordi det gir flere muligheter til å nå disse enkle målene. Har man et problem med mat lønner det seg å forandre holdningen til mat, for eksempel ved å gjøre det til et kreativt prosjekt. Det kan forandre deg hvis du treffer blink med prosjektet, hvis det lages delvis med problemet for øye.

Har man et problem med penger…man kan si det samme. Dårlig selvtillit, for eksempel, kan føre til at andre tyner deg, også økonomisk. Man kan ende under en eller annen hæl. Eller man kan ende med å tyne andre, kanskje ubevisst. Får man ryddet opp i noe sånt kan man, hvis man er heldig, ende opp med et mer normalt forhold til penger, mindre stress, mindre kav.

Man må uansett jobbe, men det spørs kanskje litt hvor mye man slite.

Det finnes sikkert andre hang-ups og problemer med penger.

Jeg sier ikke at sånne ting er enkle å forandre. Men det går kanskje an.

Samfunnet er akkurat nå rikere på penger enn noensinne. Særlig gjelder dette Norge.

Noen politikere tror jeg tenker akkurat så enkelt: Mer penger inn, mindre ut, for det offentlige.

De tenker sånn for hele samfunnet, som det i hvert fall ikke er mindre komplisert å planlegge for enn en familie.

Selv for en husstand, en familie, er penger bare én side av saken. Ingen vil gå konk, men vi vil vel leve, ikke bare overleve? For samfunnet som helhet er akkurat det faktisk mulig, akkurat nå.

Tenk over det et øyeblikk.

Et historisk øyeblikk.

Velstand for alle, den finnes, her, dels i virkeligheten, dels som muligheter.

Hva skal vi bruke det til? er det spørsmålet vi burde stille oss, istedenfor å få panikk når konjunkturene går et par prosent ned.

Bedre å tenke rolig.

Jeg kan ikke så mye om sosialøkonomi, men jeg vet også at det er mer i det enn bare inntekter og utgifter.

Økonomi er også bare én side av politikken, og én side av samfunnet.