Den som har hørt Carl I. Hagen live vil nok ha lagt merke til hans evne til – noen ganger – å overbevise sitt publikum fullstendig. De siste årene har argumentene mot hans forskjellige opplegg bygget seg en smule opp, kan man si, og andres evne til å motsi ham har heldigvis økt.

En diskusjon burde ikke domineres av én person.

Ett middel han bruker – eller har – er rett og slett stemmeklangen. Han stikker seg generelt ut i mengden av politikere, og jeg vil si, siden jeg er musiker, at han sikkert har et musikalsk talent eller skuespillertalent
i bunnen, som i hvert fall ikke er kommet til overflaten i offentligheten.

Stemmen minner litt om Bing Crosby, det hadde jo vært interessant å høre hva slags lyd som hadde kommet ut av sangeren Carl I. Hagen.

Eller kanskje han hadde vært instrumentalist. Jeg synes jeg så et bilde av ham og Eli en gang, i hjemmets lune arne, med et flygel stående bredvid. Interessant, hvis jeg husker riktig.

Et sånt talent er jo laget for å overbevise et publikum, musikalsk, altså. I en konsertsal.

Så når man har hørt ham første gang må man faktisk riste ordentlig på hodet og få vekk den der fortryllelsen – det finnes ikke noe annet ord for det – det som vanligvis inntreffer når man har hørt både en stor og en passe stor musiker, på en god dag.

Heldigvis tror jeg han kommer i den siste kategorien, eller så hadde vi vel alle vært enige i alt han sa.

Det har vært ille nok.

Når man så har gjort det, tømt hodet litt, altså, kan man begynne å tenke over hva han egentlig sa for et øyeblikk siden. Som sagt, første gang blir man rett og slett overbevist, og siden musikk er hva man kan kalle et  totalkonsept, kjøper man lett hele pakka hans, sikkert inkludert kjærlighet til hans person, hvis man er av
den rette sorten eller i det rette lune.

Ikke at Carl vil lure oss, jeg tror kanskje ikke det, han er etter egen oppfatning bare en nokså vanlig fyr, tror jeg, som protesterer på helt vanlige ting.

Aren’t we all.

Fullstendig vanlige, alle sammen. Ingen forskjell på noen av oss.

Dette er en av grunnene til at han har fått det som han har villet i så stor grad som han faktisk har.

I bystyret i dag, i budsjettbehandlingen, var samferdsel den biten jeg fikk med meg.

Han snakket et par ganger, blant annet om biler, som han har et pre-1970-syn på. En vanlig ting, en god oppfinnelse. Ferdig snakka.

En annen politiker snakket om at “byer er for mennesker, ikke for biler” – og han kvitterte med å si omtrent det som står over, at det sitter mennesker inne i bilene, at de som sitter der har en hensikt med å kjøre til byen, at de ikke gjør det…for moro skyld? var det det han sa? Eller uten noen spesiell hensikt?

Jeg kjenner forsåvidt flere som liker å kjøre bil og gjerne gjør det. Ikke så mange kjører gjerne i byen, for det er blitt temmelig rotete for biler, men jeg må tilstå at jeg faktisk har vært en av dem. Følelsen av rebusløp, eller enda en variant av drømmen om Italia, hvor man ratter rundt og ordner ting til en konsert, for eksempel, kjøper inn vin og henter lys og lyd og alle sånne ting som må gjøres, mens man feilparkerer på fortauet, litt stressa, en passer bilen og en annen handler en kasse vin…jeg har hatt det ganske gøy med å kjøre i byen.

Vel. En usaklig digresjon. Jeg ser poenget med at veldig høye bompengesatser går ut over folk med lite penger, det stemmer nok tildels, selv om en del av dem ikke har bil.

Jeg er også litt usikker på behovet for en helt bilfri by, jeg synes trafikken generelt, i hvert fall i sentrum, er nokså håndterbar når man stort sett er fotgjenger.

Man kunne jo finne på noen kompromissløsninger, og de tingene som blir satt opp akkurat nå, bymøbler eller hva de kalles, virker også litt tilfeldige.

Men man kan ikke overse problemet med trafikk og eksos i en gammel bykjerne, eller forsåvidt hvor som helst hvor det er mange mennesker på en gang. Det spørs bare hvor stort det er og hvor stort man tror det blir.

Man kan faktisk heller ikke overse CO2-problemet.

Den godeste Carl gjør det, han rister bare på hodet og ser veldig forundret ut over at salen ikke ser ut til å tenke som ham, at det er bare tull.

Der er vi kanskje ved veis ende, hans siste melding, i den diskusjonen.

Han er på veldig mange måter pre-1970 i tankegangen, virker det som.

Men som sagt: Hvis man lytter til det han sier må man nesten gjøre som Langbein, ikke som Odyssevs: Dytte noe i ørene, for eksempel en persillekvast, få noen til å skrive ned det han sier og redigere talen for ham etterpå.