Nok en side ved fiksjon er skuespill – å være en annen enn seg selv.

Det foregår på teaterscenen, selvfølgelig, på film, men også en musiker gjør ofte det samme, man spiller en annens musikk, og på hvilken måte man mister seg selv kan nok variere, men man er til en viss grad tilstede
i en annen verden.

En annens verden, kan man også si, med mindre man har laget musikken eller teksten selv.

En komponist eller kunstner er vel normalt heller ikke sin egen musikk, eller skal vi si, musikken er ikke komponisten. Det er en avstand der også. Når jeg øver inn min egen musikk vet jeg bedre enn andre hvilke tanker som lå bak å skrive den (hvis jeg husker det), men jeg har skapt en verden som ikke lenger helt tilhører meg, den står på egne bein, jeg er nødt til å forholde meg til musikkens egen logikk, akkurat som jeg må med all annen
musikk jeg vil spille. Alle andres musikk oppfører seg litt på samme måte, bortsett fra at avstanden i tid og rom som regel er mye større.

Det er selvsagt forbindelser fra musikken til komponistens personlighet og liv, men den er i bunn og grunn ikke opplagt.

Musikk og annen kunst som er ment å spilles på en scene er også laget sånn at det finnes en plass for utøveren, som sikkert også varierer med når og hvor den er laget. Man er i hvert fall en annen type når man spiller Scott Joplin (ragtime-komponist) enn når man spiller Mozart (selv om de er beslektet).

Utøveren må også ha noen valgmuligheter, ellers ville musikken bli lik hver gang, og det ville være kjedelig både for musikeren og tilhørerne. Et stykke musikk er litt som en hanske du trer på deg, men en magisk hanske som gir frihet til å forme den litt som du vil.

Dessuten har kunst et aspekt av fellesskap, den er i seg selv tilgjengelig for i prinsippet alle, den kan fungere som et felles oppholdsrom, kan man si, forutsatt at du er vant med akkurat den typen musikk eller kunst det er snakk om eller den treffer deg umiddelbart. Men det det også betyr er at den i en viss forstand også er upersonlig, den byr seg frem til hvem som helst.

Allikevel vil min opplevelse ikke nødvendigvis være den samme som sidemannens, fordi det som skjer er et møte. Kunsten snur seg til en viss grad etter tilskueren, selv om man kan diskutere den i fagtidsskrifter og også snakke om et kunstverk eller en genre som én ting.

Det kan finnes misforståelser, men også helt forskjellige tolkninger som kan være like gyldige.

Det du opplever når du ser på en film er jo heller ikke virkeligheten, i hvert fall kan man påstå det. (Et annet spørsmål er jo selvfølgelig om virkeligheten noen ganger er iscenesatt, og i så fall, hva som da er forskjellen på fiksjon og virkelighet.)

Men noen har laget det du ser på skjermen eller lerretet, selv når det er snakk om en dokumentarfilm har noen valgt hvilken vinkel presentasjonen skal ha, og hvilke ting som skal tas med og hvilke ikke.

Enhver genre har også sine begrensninger, som riktignok jevnlig utfordres av kreative personer.

Fiksjonen består, i en viss forstand.

Når det gjelder Knausgård kan man si at det ikke lenger handler om fiktive personer, men å lese Min kamp (en utrolig tittel) er som å lese en vanlig psykologisk roman, tror jeg, i hvert fall var de få sidene jeg har lest sånn. Grunnen til at jeg ikke fortsatte var nettopp bevisstheten om at personene fantes, det ble for meg fullstendig hudløst og ubehagelig å fortsette.

Bortsett fra det så det ut som en vanlig romantekst.

Den tydeligste opplevelsen av å spille en rolle har jeg ikke hatt som musiker, men som amatørskuespiller, de siste årene føler jeg meg heldig som har fått spille noen roller i oppsetninger på Kleine Deutsche Szene her i Oslo. Vi lager én produksjon i året, på tysk.

Jeg skal ikke si at jeg har kommet helt i mål med å lage en rolle, men man bygger opp en rollefigur, så langt man har tid, man forestiller seg selvsagt hvorfor vedkommende sier det han sier og hvordan han vil kunne finne på å si det, noe som krever “normal” forestillingsevne, bare mere tid og arbeid enn i lunsjpausen hvor man reflekterer over personer man kjenner, eller folk i media. Man må også være grundigere og ærligere enn man kanskje er
ellers.

Men i tillegg kan man forestille seg scenepersonens andre vaner, som ikke nødvendigvis finnes i teksten eller er direkte relevant for den, hva han spiser til middag og hvor han gjør det, hvor han bor, om han er gift og på hvilken måte, osv osv så langt man orker og trenger for å skape det mennesket man skal “være” på scenen.

Det er nesten morsommere med en liten rolle enn en stor, tror jeg, i hvert fall er det en god øvelse å legge en masse arbeid i en bifigur, det kommer ut til publikum uansett, på en eller annen måte.

En annen fordel med å spille teater er at man kan gjøre ting man ellers ikke får lov til og ikke bør, for eksempel kjefte noen huden full.

Jeg har dessverre gjort det også privat, noe som alle skjønner er destruktivt.

På en scene virker det motsatt – man renser sjela for aggresjon og får nye ideer ved å gjøre det. Jeg tror ikke motspillerne lider noe særlig heller, og ikke tilskuerne.

Vel fordi det hele er nettopp fiksjon, det er ikke virkelig, det som skjer, det er en fortelling, kan man si, og alle vet det.

Det er bare en fordel å la seg rive med så man glemmer hvor man er, når man ser på. Det er selvfølgelig i seg selv morsommere eller mere spennende, men det gir også mere resultat, større følelsesmessige bevegelser, mer rydding i systemet, kan man jo si.

Dette er én grunn til at man jobber så hardt som kunstner, for hvem har lyst til å se eller høre noe som er halvhjertet? Det fungerer ikke. Vel finnes rutine, men uten energi og nyskapning på et eller annet plan er resultatet sjelden interessant.

I hvilken grad man opplever seg selv som et annet menneske når man står der? Jeg er fortsatt bare amatør, og jeg henter gjerne følelsene og ideene jeg trenger blant annet fra mitt eget liv, men det oppleves kanskje foreløpig som en lek med venner fra det miljøet som er teatergruppa. Jeg vet på en måte godt at vi er oss, vanlige personer, men vi får lov til å late som vi er
noen andre.

Til en viss grad barnelek, altså, forøvrig det samme ordet Chaplin brukte for å beskrive sitt eget arbeid, så vidt jeg husker. Ikke at jeg er Chaplin, han var beskjeden.

Det finnes opplagt store øyeblikk hvis og når man kommer langt nok inn i et sånt fag. Jeg har som musiker ikke hatt så mange sånne, men jeg har hatt noen. Når du kommer hjem og musikken ikke stopper, du får ikke sove fordi det spiller i hodet ditt…det er ekstatisk. Det finnes andre ting.

I hvert fall, på med maska, gå inn i en annen verden. Det er én side til av kunst som fiksjon.