Nok en side ved fiksjon er skuespill – å være en annen enn
seg selv.

Det foregår på teaterscenen, selvfølgelig, på film, men også
en musiker gjør ofte det samme, man spiller en annens musikk, og på hvilken
måte man mister seg selv kan nok variere, men man er til en viss grad tilstede
i en annen verden.

En annens verden,
kan man også si, med mindre man har laget musikken eller teksten selv.

En komponist eller kunstner er vel normalt heller ikke sin egen musikk, eller skal vi si,
musikken er ikke komponisten. Det er
en avstand der også. Når jeg øver inn min egen musikk vet jeg bedre enn andre
hvilke tanker som lå bak å skrive den (hvis jeg husker det), men jeg har skapt
en verden som ikke lenger helt tilhører meg, den står på egne bein, jeg er nødt
til å forholde meg til musikkens egen logikk, akkurat som jeg må med all annen
musikk jeg vil spille. Alle andres musikk oppfører seg litt på samme måte, bortsett fra at avstanden i tid og
rom som regel er mye større.

Det er selvsagt forbindelser fra musikken til komponistens personlighet
og liv, men den er i bunn og grunn ikke opplagt.

Musikk og annen kunst som er ment å spilles på en scene er
også laget sånn at det finnes en plass for utøveren, som sikkert også varierer
med når og hvor den er laget. Man er i hvert fall en annen type når man spiller Scott Joplin
(ragtime-komponist) enn når man spiller Mozart (selv om de er beslektet).

Utøveren må også ha noen valgmuligheter, ellers ville
musikken bli lik hver gang, og det ville være kjedelig både for musikeren og
tilhørerne. Et stykke musikk er litt som en hanske du trer på deg, men en
magisk hanske som gir frihet til å forme den litt som du vil.

Dessuten har kunst et aspekt av fellesskap, den er i seg
selv tilgjengelig for i prinsippet alle, den kan fungere som et felles oppholdsrom,
kan man si, forutsatt at du er vant med akkurat den typen musikk eller kunst
det er snakk om eller den treffer deg umiddelbart.
Men det det også betyr er at den i en viss forstand også er upersonlig, den byr seg
frem til hvem som helst.

Allikevel vil min opplevelse ikke
nødvendigvis være den samme som sidemannens, fordi det som skjer er et møte. Kunsten
snur seg til en viss grad etter tilskueren, selv om man kan diskutere den i fagtidsskrifter og også snakke om et kunstverk eller en genre som én ting.

Det kan finnes misforståelser, men også helt forskjellige
tolkninger som kan være like gyldige.

Det du opplever når du ser på en film er jo heller ikke virkeligheten, i hvert fall kan man
påstå det. (Et annet spørsmål er jo selvfølgelig om virkeligheten noen ganger er
iscenesatt, og i så fall, hva som da er forskjellen på fiksjon og virkelighet.)

Men noen har laget det du ser på skjermen eller lerretet,
selv når det er snakk om en dokumentarfilm har noen valgt hvilken vinkel presentasjonen skal ha, og hvilke ting som
skal tas med og hvilke ikke.

Enhver genre har også sine begrensninger, som riktignok
jevnlig utfordres av kreative personer.

Fiksjonen består, i en viss forstand.

Når det gjelder Knausgård kan man si at det ikke lenger
handler om fiktive personer, men å lese Min
kamp
(en utrolig tittel) er som å lese en vanlig psykologisk roman, tror
jeg, i hvert fall var de få sidene jeg har lest sånn. Grunnen til at jeg ikke fortsatte
var nettopp bevisstheten om at personene fantes, det ble for meg fullstendig
hudløst og ubehagelig å fortsette.

Bortsett fra det så det ut som en vanlig romantekst.

Den tydeligste opplevelsen av å spille en rolle har jeg ikke
hatt som musiker, men som amatørskuespiller, de siste årene føler jeg meg
heldig som har fått spille noen roller i oppsetninger på Kleine Deutsche Szene her i Oslo. Vi lager én produksjon i året, på
tysk.

Jeg skal ikke si at jeg har kommet helt i mål med å lage en
rolle, men man bygger opp en rollefigur, så langt man har tid, man forestiller
seg selvsagt hvorfor vedkommende sier det han sier og hvordan han vil kunne
finne på å si det, noe som krever “normal” forestillingsevne, bare
mere tid og arbeid enn i lunsjpausen hvor man reflekterer over personer man kjenner,
eller folk i media. Man må også være grundigere og ærligere enn man kanskje er
ellers.

Men i tillegg kan man forestille seg scenepersonens andre
vaner, som ikke nødvendigvis finnes i teksten eller er direkte relevant for den,
hva han spiser til middag og hvor han gjør det, hvor han bor, om han er gift og
på hvilken måte, osv osv så langt man orker og trenger for å skape det
mennesket man skal “være” på scenen.

Det er nesten morsommere med en liten rolle enn en stor,
tror jeg, i hvert fall er det en god øvelse å legge en masse arbeid i en
bifigur, det kommer ut til publikum uansett, på en eller annen måte.

En annen fordel med å spille teater er at man kan gjøre ting
man ellers ikke får lov til og ikke bør, for eksempel kjefte noen huden full.

Jeg har dessverre gjort det også privat, noe som alle
skjønner er destruktivt.

På en scene virker det motsatt – man renser sjela for
aggresjon og får nye ideer ved å gjøre det. Jeg tror ikke motspillerne lider
noe særlig heller, og ikke tilskuerne.

Vel fordi det hele er nettopp fiksjon, det er ikke virkelig,
det som skjer, det er en fortelling, kan man si, og alle vet det.

Det er bare en fordel å la seg rive med så man glemmer hvor
man er, når man ser på. Det er selvfølgelig i seg selv morsommere eller mere
spennende, men det gir også mere resultat, større følelsesmessige bevegelser,
mer rydding i systemet, kan man jo si.

Dette er én grunn til at man jobber så hardt som kunstner,
for hvem har lyst til å se eller høre noe som er halvhjertet? Det fungerer
ikke. Vel finnes rutine, men uten energi og nyskapning på et eller annet plan
er resultatet sjelden interessant.

I hvilken grad man opplever seg selv som et annet menneske
når man står der? Jeg er fortsatt bare amatør, og jeg henter gjerne følelsene
og ideene jeg trenger blant annet fra mitt eget liv, men det oppleves kanskje
foreløpig som en lek med venner fra det miljøet som er teatergruppa. Jeg vet på
en måte godt at vi er oss, vanlige personer, men vi får lov til å late som vi er
noen andre.

Til en viss grad barnelek, altså, forøvrig det samme ordet
Chaplin brukte for å beskrive sitt eget arbeid, så vidt jeg husker. Ikke at jeg
er Chaplin, han var beskjeden.

Det finnes opplagt store øyeblikk hvis og når man kommer
langt nok inn i et sånt fag. Jeg har som musiker ikke hatt så mange sånne, men
jeg har hatt noen. Når du kommer hjem og musikken ikke stopper, du
får ikke sove fordi det spiller i hodet ditt…det er ekstatisk. Det finnes
andre ting.

I hvert fall, på med maska, gå inn i en annen verden. Det er én side til av kunst som fiksjon.