“Neste stasjon…Oslo sentraalstasjon”.

Hvem tilhører den stemmen? Er det faktisk en skuespiller som har fått jobben, en ansatt med usedvanlig ryddig uttale, eller er det en maskinstemme?

Mange kommer til Oslo, flytter hit, for å studere, finne en jobb, drive business, kanskje på eventyr. Det er naturlig at man prøver å finne ut hva som er gjengs på et sted, hvordan man oppfører seg for å få til ting, passe sånn noenlunde inn.

Men høflighet er på en eller annen måte et tema i Oslo.

Når man er vokst opp med det er det som å puste, du kan gjøre tre andre ting på en gang uten nesten å legge merke til at det kommer noen fraser ut av munnen som er ment å smøre samtalen littegrann, noen innledende fraser som ingen bryr seg så mye om, med mindre de ikke kommer, kanskje.

Formaliteter.

Særlig blant noen av mine venner fra Asker, hvor jeg vokste opp, er det en sånn dobbel holdning til mange sånne greier, “vi er jo danna, for faen”, med en stor latter som både betyr at vi kan de greiene når vi må, og ellers bryr vi oss ikke noe særlig. La oss snakke om noe viktigere. Ha det gøy.

Men noen skvetter jo, ganske langt, virker det som, noen ganger, når de møter sånne fraser eller en sånn omgangsform som innbefatter referanser til det offisielle regimet av både oppførsel og tankegang.

Som sagt, det er litt dobbelt. Samtidig som noen kanskje har det man vil kalle en posisjon, en jobb “høyt oppe” som man sier, og som sagt kan formaliteter, bryr man seg ikke helt med de der tingene, egentlig, men hører (forhåpentligvis) på det noen sier til en, uansett hvem eller hva de er i utgangspunktet.

Jeg vil si det gjelder i hvert fall i normale sosiale møter, eller det er i hvert fall et ideal.

Alle slags kulturforskjeller kan kræsje en samtale eller et møte mellom mennesker, jeg har selv opplevd det på begge måter, ovenfra og nedenfra. Jeg har befunnet meg både “oppe” og “nede” jobbmessig, og til en viss grad opplevd sosial avvisning både ovenfra og nedenfra.

Og det motsatte. Vennskap er mulig, på tvers av mange grenser. Hva man kan risikere å stange i vet man jo ikke på forhånd når man møter noen, men prinsipielt hater jeg uvennskap.

Jeg virkelig hater det.

Jeg skal ikke si at jeg alltid klarer å følge opp et såpass ambisiøst utsagn, men i hvert fall, på gateplan, og i jobbsammenheng, har det vært mulig å gjøre en god del. Det er mulig å bo i samme by, sitte på de samme kafeene, gå i de samme butikkene.

Man kan slå av en prat, til og med slå en vits, når man begynner å skjønne hva naboen plages med.

Man kan begynne i den enden. Respekt først, kjennskap, vennskap på et hvilket som helst plan som passer, kritikk seinere.

Men tilbake til den totale høflighet, som for noen betyr den totale forstillelse, å gjemme seg helt i offentligheten, å skyve seg selv helt til side for det man oppfatter som…jeg vet ikke, en ubehagelig autoritet eller noe annet jeg ikke vet hva er.

Det er ikke nødvendig å gjøre det sånn. Jeg tåler humor på min bekostning.

Men jeg forventer også respekt for min kultur, sorry, jeg vokste opp delvis i det offisielle Norge, hovedstaden, liksom.

Nå er min familie en ganske god blanding av østkant og vestkant, et skille som også kan være enormt plagsomt, du skjønner at jeg også har personlige grunner til å føle det sånn. Jeg hadde en bestefar som var elektriker, en som var hvalskipper.

Så hvor jeg befinner meg…i Asker, selvfølgelig. Vi er jo danna, for faen, og det betyr at jeg ikke står givakt for noen, sånn sett er jeg like sta og jævlig som temmelig mange nordmenn, men samtidig har jeg nok forståelse og respekt og interesse for vitenskap, for eksempel, til ikke å bli fullstendig populist.

Hvis det er noe å si på meg, så si det, men jeg prøver å ha respekt for de jeg møter. Jeg prøver å se om det går an å finne noe felles, noe å snakke om, noe å le av. Jeg prøver å holde på min egen nysgjerrighet og naivitet. Jeg er faktisk sosial, mitt utgangspunkt er at det går an å møtes.

Møt meg på samme måten, så går det sikkert ikke så verst.

I tillegg skal jeg prøve å fortelle deg hva som går og ikke går i det nokså mangslungne landskapet som er Oslo, i den grad jeg vet det. Det trengs også, det er tross alt en nokså stor by og det finnes åpenbart rare reaksjoner på byen, for eksempel. Man må passe seg litt.

Men ikke alltid.

Den viktigste forskjellen på en stor by og et lite sted er kanskje at man har valgmuligheter, også sosialt. Så prøv å sjalte ut de som faktisk ødelegger for deg, og finn dine egne. De som svinger i din takt.

Ting er også annerledes på et fremmed sted, det som er positivt ladet hjemme kan være fullt av problemer et annet sted. Og motsatt, det man selv ser på som low life kan være det mest verdifulle for andre mennesker, på et annet sted, fra et annet sted. Man må se hva man takler av forskjeller, på hvilken avstand det går sosialt, men det kan i hvert fall være mildest talt interessant å se, akkurat dette.

Finn deg selv i vrimmelen.

Lag deg et miljø hvis du kan. Én venn er bedre enn ingen venn.

Så slipper du å gjemme deg helt. Det er selvsagt en fordel med en storby, at man faktisk kan gjemme seg når man vil, det er jo bare å ta trikken til en bydel man vanligvis ikke er.

Men som en kontinuerlig posisjon, som et liv…

Det er nok ensomhet som det er. Prøv å unngå det. Ta en kalkulert sjanse isteden, og forvent et overraskende svar. Det kan være ille, det kan være bra. Det kan være feil, det du trodde, og det kan også være du treffer, at ting er sånn som du regnet med at de var.

Men du må spørre for å finne det ut.

Med en eller annen sosial posisjon, en følelse av å eie nabolaget eller arbeidsplassen litt, kan man også snakke med flere. Står man noenlunde støtt tåler man noen utfordringer.

Vi trenger alltid nye impulser her også, og etterhvert som man har falt inn i et miljø kan man kanskje også krysse grenser. Jeg synes det bør gå an.

La oss ta en kaffe eller en bit mat, det er nok av steder å gå.

Og selvfølgelig konserter, kino, teater. Riktig god mat man kan utforske. Rare butikker.

Kom som deg selv, men forvent noe nytt. Ellers ville det vel ikke være noen vits i å flytte?

Velkommen til byen!