Tja, Sylvi, du vet jo ikke hva integrering er.

Integrering er å sitte på en tyrkisk restaurant i Oslo og diskutere forskjellene på Norge og Tyskland med en av kokkene, på tysk, forresten, fordi han hadde bodd der og jeg hadde jobbet i et tysk miljø i Oslo.

Det er å snakke politikk med en flyktning fra Khomeini-regimet, trekke litt oppgitt på skuldrene fordi “hvis man er født inn i en politisk familie (eller en politisk tid), slipper man ikke unna…” altså politikk. Å gå videre til musikk fordi vi begge er musikere.

Å drikke kaffen til en fyr fra Tunisia som driver en nokså tunisisk kaffebar, og prøve mynteteen også, som man burde gjort mye oftere av hensyn til sin egen magesyre. De andre tunisierne som pleier å gå der har det gått an å snakke om “oss” og “dem” med, og være enige om at vi kan leve med hverandre i respekt. Nå hiver Thon ut han med kaffebaren fordi han vil tjene mere penger, forresten, Thon, altså, det er han som vil tjene mer. Litt kjedelig, kan man jo si, for byen og for oss som bruker den. Thon er ikke akkurat spennende.

Å diskutere krigen med tyskere som bor i Oslo, og som (noen av dem) har plagdes med krigen siden krigen, omtrent, i noen tilfeller fordi vi nordmenn er så utsøkt høflige og gjestfrie at de aldri har kunnet lufte de tingene. Det finnes helt motsatte historier også, by the way, og jeg er ikke på langt nær ferdig med å oppsummere for meg selv alt jeg har opplevd i den forbindelse. Visste du at whisky er en greie for en god del tyskere? Jeg har tilbragt kvelder med en venn på en whiskybar i Oslo og snakket om det meste. Whisky er en ganske interessant verden hvis man er opptatt av mat og drikke og generelt smak.

Å slå av en prat hver morgen med en polsk-amerikansk kokk, kjapt, alltid, siden han er amerikaner, da, men alltid superhyggelig, og han får dessuten sagt det som trengs på ca 2 1/2 minutt eller kanskje 1 1/2. Jeg tror ikke jeg overdriver, og han måtte jo også løpe inn på jobb, i tillegg til at han var amerikaner.

Å bytte timer med en fransk kokk (familien er vel også spansk, så han snakker sikkert en tre-fire språk, i hvert fall.) Pianotimer mot kokketimer, jeg må innrømme at jeg har lært mer om mat enn han om piano foreløpig. Vi pleier som regel å snakke engelsk sammen.

Å treffe igjen noen av mine gamle elever fra videregående, av forskjellig
nasjonaiitet, opprinnelig, da, også fra Tunisia, forresten. Det er en bonus jeg kunne unne deg, har ikke du lærerutdanning? En følelse av stolthet begge veier, det er virkelig ikke noen dårlig ting. “Min engelsklærer”…”min elev”…jeg forsvinner i løse lufta.

Å få bare litt innsyn i problemer med norsk byråkrati når man er utlending i Oslo. Jeg føler at det ligger ting der som godt kunne vært skrevet om, men har ikke hatt energi til å grave meg lenger inn.

Å snakke om Kashmir med en pakistansk butikkeier som vet en masse om det. For meg er det langt unna, for ham et aktuelt politisk tema. Å  diskutere barneoppdragelse med ham, og dele bekymringen for tenåringer som ikke klarer å gjøre ting ordentlig (jeg husker ikke formuleringen hans når det gjaldt de der gærningene som smeller av bomber, men noe i retning av “rotløs ungdom”-begrepet fra vår kulturkrets, ungdom som mister taket). Han har også barn, sånn omtrent voksne.

Å holde alle disse menneskenes dårlige sider unna Facebook fordi man ikke vet hva de kan finne på som knapt har vært i Oslo og vet akkurat så lite om livet her.

Å holde på sin egen kultur og la seg forundre og noen ganger provosere av fremmede synspunkter. Å si det man mener, men være åpen nok til at
begge kan få sjansen til å tenke videre.

Å begynne å snuse på fransk musikk fordi man har hatt lyst lenge, og glede seg over fransk mykhet og språk.

Å gjøre alt dette hjemme i Oslo, og tenke på at man sparer litt fly-CO2 på denne måten, mens man planlegger neste togferie.

Å bekymre seg for alt skitsnakket som kommer, ikke så mye fra Oslo som fra små steder hvor det neppe finnes mange innvandrere, fordi det ikke
er sikkert alle som er svartinger liker å bli kalt det. Å lure på om det smeller snart på grunn av det.

Å prøve å la være å provosere FrP, av samme grunn.

Å finne ut at det også finnes likhetspunkter i tenkemåte alle veier. Å lure på hvor mange konflikter som kunne vært unngått hvis alle visste hvordan de andre faktisk levde og hva de egentlig mente, før krangelen begynte.

Å finne ut at de du misliker mest noen ganger er de som ligner mest på deg selv.

Å forelske seg i damer fra andre land og tenke over hvor forskjellig de tingene skjer i forskjellige deler av verden.

Å sende blikk til damer i hijab og få noen tilbake.

Å spise alt for mye mat og søtsaker fra Gud vet hvor. Jeg vet det stort sett også, forresten, hvis jeg tenker meg om. Kanskje jeg må sjekke noe en gang til.

Å komme hjem matmessig en gang imellom for å finne ut hvor jeg begynte, og for å lage noe nytt.

Å starte en samtale og fortsette den.

Hvorfor er du minister?