Å flytte kan være vrient mange steder i Norge, tror jeg. Det finnes byer og steder hvor man blir tatt imot med åpne armer, men det motsatte har jeg i hvert hørt historier om, også.

Et problem er kanskje den der tenkemåten at alt skal skje så naturlig her i landet. For noen finnes nesten bare natur, inne i hodet og utenfor. Man starter livet et sted, flytter – i min generasjon – kanskje når man studerer, og så flytter man tilbake dit man kom fra eller blir i den byen man studerte. Livet går sin gang, rolig eller raskt, og langsomt, ettersom tiden går, blir man så klok at man kan se skeptisk på sine barn eller barnebarn og si at jo eldre man blir, desto mindre skjønner man. Underforstått, når du er 20 vet du i hvert fall ikke noe. Man tror man skal bli voksen når man blir 30, så 40, så 50, og så slutter man å tro at man blir voksen noen gang. Jeg har hørt folk snakke sånn.

I en sånn tilværelse er det kanskje ikke så lett å bryte inn.

Hvor vi kommer fra betyr dessuten i overkant mye i Norge noen ganger.

Forretningsverdenen vet jeg ikke så mye om, det lille jeg har sett har vært fra kanten eller helt fra utsiden. Folk er stort sett hyggelige privat uansett, og hvordan ordentlige forretningsfolk behandler hverandre vet jeg ikke.

Thon lager i hvert fall hull.

I byen.

Han river gamle hus, tar dem vekk. Ikke så få har forsvunnet på grunn av ham.

Så fyller han hullene, med ting som ikke alltid passer så veldig godt inn, litt kjedelige ting, ofte for store, for han er opptatt av penger.

Han sier det selv, dynamikken i pengene osv.

Men han er vel Olav, også, fra Søndre Thon, oppe i Hallingdal, hvis jeg ikke husker feil. En gård.

Hallingdal? Har de ikke fine hus der?

Jeg har vært mer oppover Gudbrandsdalen, men seriøst, noen av de gamle gårdene der…jeg blir, hva sier man, rørt, imponert, de er fantastiske. Jeg ville ikke revet husene hvis jeg hadde makt over noe sånt, eide dem, liksom, bestemte noe.

Tradisjoner. Noen ganger finnes det for mye og for mange, men helt uten vil jeg ikke være.

De finnes jo i byen også.

Jeg synes vel vi har revet nok av Oslo, og som sagt, den godeste Olav er ikke av de mest kreative når det gjelder å bygge nytt. Det finnes finere ting.

Det finnes sikkert verre også, men det ser ofte litt kommunalt ut, det han bygger, for å bruke et uttrykk som helst, i mitt miljø, pleide å handle om hårfarge (lysebrunt) eller kongefamilien, siden de manglet litt sånn hermelinsfeeling, sånn kroningen av Elisabeth, hvis du skjønner. Det var selvfølgelig sagt på fleip, det var ikke det at vi mente de faktisk burde hatt 400 slott istenfor 40 eller hva det er, og verdens største formue eller noe sånt.

Neida.

Nå har jeg fått mer sans for kongefamilien med årene, men kjedelige hus er vel fortsatt kjedelige.

De gamle er dessuten – som regel – finere. I hvert fall er de altså, liksom, vår historie, byhistorie. Du kan godt få være med i den historien, men prøv å tilpasse deg litt, ikke ødelegg.

PS
Jeg er heller ikke noe særlig glad i kjøpesentre, men på Ski storsenter, som Thon også eier, er det kommet en lang kafébenk i en av kafeene der, på en bro som forbinder to deler av senteret. Det er et svært vindu der hvor man kan se ut mot Ski sentrum. Det der er en veldig god idé, når man først har et senter. De ser temmelig lukket ut utenfra, og jeg har sagt mange ganger (ikke bare jeg) at de burde åpnes mot verden, mot det som finnes av hus og natur utenfor. Jo mer av det desto bedre – dører og vinduer, rett og slett.

Det skal ikke alltid så mye til.