Sylvi Listhaug igjen.

https://tv.nrk.no/serie/dagsnytt-atten-tv/NNFA56012618/26-01-2018#t=49s

Anine Kierulf ved NIM (Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter, opprettet i 2015) sier innledningsvis at det ikke er inhumant å kalle mennesker for monstere – men det er det jo faktisk. Jeg vil påstå at
ingen mennesker er monstere eller djevler, men alle har forskjellige monstere i hodet.

Det er to helt forskjellige ting. Ingen er 100% god. Det måtte da være Jesus, for dem av oss som er kristne. Ingen er heller 100% ond, den æren er i vår vestlige tradisjon (og ikke bare der) gitt djevelen og hans demoner. Hvis man altså tror de finnes.

Listhaug klarer ikke å skille mellom disse menneskenes handlinger og deres personligheter, såvidt jeg kan skjønne. Hun nevner de syke tingene de gjør, og sier det er forkastelig, og bruker det som begrunnelse for å kalle dem “monstere”.

Ingen er uenig i at handlingene er syke og forkastelige.

Hun liker ikke at gjerningsmennene blir fremstilt som ofre, og selvfølgelig er de primære ofrene barna. Ingen er som sagt uenige i at handlingene er svinske og at gjerningsmennene bør straffes. Det utelukker forsåvidt ikke at de er syke på sinnet, det må man vel nesten være for å gjøre sånne ting.

Jeg har selv møtt forbrytere, og de jeg har møtt har selvfølgelig hatt det man kaller menneskelige sider, jeg har møtt tildels meget sympatiske personer, kanskje helst etter soning. Jeg har også møtt folk som opptrådte usympatisk og var vanskelig å håndtere. Men jeg aldri møtt et monster med olabukse og sko. Jeg hadde sansen for noe av det de “vanskelige” sa også.

Det burde være unødvendig å si. Forbrytere er jo også ofre – for sin egen idioti, for eksempel.

Forsåvidt som alle oss andre. Forskjellen er noen ganger graden av alvor i det som er gjort, andre ganger bare at de har brutt loven og er blitt oppdaget, mens det gale jeg gjør stort sett ikke rammes av loven. Den store fordelen med vårt rettssystem har vært at man har sett dette, og laget et fengselssystem hvor formålet med dom og soning er rehabilitering og ikke hevn.

Jeg er usikker på om Sylvi Listhaug har fått med seg dette. Hun reagerer omtrent sånn som jeg reagerer når det kommer en veps inn om sommeren. Jeg pleier å klemme den flat mot vinduet.

Vi snakker fortsatt om mennesker.


Et liv, et hvilket som helst liv, har en del forskjellig innhold, kan man si.

Dette er forsåvidt nok en tåpelig diskusjon hvor begge sider har et poeng. Sylvis poeng er at det i sånne saker finnes en forbryter, en forbrytelse og et offer. Men hun er ikke reflektert nok til å ta poengene til Kierulf, eller eventuelt så dypt inne i kranglemodus, nemlig at vårt straffesystem i utgangspunktet skal være upartisk og behandle alle som mennesker, og at selv om en handling er 100% ond, så er ikke noe menneske 100% ondt. Vårt rettssystem behandlet til og med Breivik rettferdig.

Fra et filosofisk synspunkt kan man jo også diskutere om en handling kan ha 100% ond virkning, blant annet fordi noen ting i seg selv er avskrekkende. 100% er ganske mye. Men for all practical purposes finnes det selvfølgelig ting som alle synes er forkastelige handlinger.

Listhaug er faktisk i denne saken ikke i stand til å se at selv en forbryter har gode sider, og hun tror at motparten argumenterer mot forbryterens skyld eller forbrytelsens alvor.

På dette punktet opptrer hun tåpelig og fastkjørt.

Det virker som om hun tror det finnes 100% onde mennesker. Det er jo faktisk det et monster er. Som sagt, i virkeligheten har vi alle monstere i hodet. Spørsmålet samfunnet og loven trenger å stille seg er først og fremst hvilke handlinger som kommer ut av det. Psykologien er også interessant. Men et menneskes psykologi består ikke av ett element.

Hennes praktiske, i motsetning til teoretiske livsinnstilling viser seg kanskje også ved det som hun sier er løsningen på problemet, nemlig å “passe på barna”. Hun mener hun gjør det, altså beskytter barna, mens hennes politiske motstandere ikke gjør det, det er sånn det høres ut.

Man hører nærmest, eller ser, henne fjerne overgriperne fra barna, helt konkret, og selv om noen nok må gjøre akkurat det når ting er skjedd eller er i ferd med å skje, er psykologi også en del av bildet i sånne saker, både i offerets hode og i overgriperens.

Politikk er heller ikke et så enkelt fag, beklager.