Som jeg har nevnt før, Carl I. Hagen sa en gang til en svensk avis at han ikke ville gi seg før “velferdssamfunnet” var borte, jeg tror det var det han kalte det. Uttalelsen var referert på svensk Wikipedia, og er for lengst tatt bort. Bare de som gjorde det vet vel…av hvem.

Man kan høre stemmen hans komme ut av munnen til både Høyre- og FrP-politikere fra tid til annen, hans nokså karakteristiske setninger, gjenkjennelige fra forskjellige toppunkter av hans taler eller fra utfall i forskjellige retninger. Det er tydelig at han blir sett på som en slags tenker, av folk som sikkert har mindre energi enn ham, men i utgangspunktet nok mer edruelighet, i hvert fall gjelder det høyrefolkene. Det er lett å la seg imponere av kunstnerisk energi, som kanskje er Hagens egentlige talent. Jeg vet ikke hvor mye han fortsatt trekker i trådene bak kulissene, men hans ånd svever over vannene, man merker ham i debattene og i innholdet i forslagene som behandles.

Han har også oppdratt en eller to generasjoner av oss til å akseptere at alle bransjer skal være kommersielle, og mange andre ting som han har gjentatt og gjentatt til alle er utmattet og slutter å protestere.

Hans mani, eller en av dem, er også å være politi for unnasluntrere, særlig når det gjelder penger, men også når det gjelder arbeid. Det kan jo godt hende han har rett i en del av det han sier, men gjelder dette, for eksempel, så mange at man må snu samfunnet på hodet?

Har han det rette perspektivet? er jo det spørsmålet man burde stille. Og selvfølgelig, FrP.

Det er forresten betraktet som en dyd av mange der jeg bor å finne seg i ting, å slutte å protestere, fortsetter man utover et visst punkt blir man betraktet som en masekopp.

Man bør huske på at liberalisering for tiden ikke først og fremst betyr liberalisering av alle slags friheter, men liberalisering av alt som har med penger å gjøre, på et hvilket som helst nivå. Alle, fra den fattigste narkoman til Olav Thon, skal i utgangspunktet kunne gjøre hva han eller hun vil med sine penger, og menes å ha den samme type valgmuligheter og rettigheter, som ofte knyttes til å kunne bruke egne penger til hva man vil.

Jeg har fortsatt problemer med å skjønne hvorfor dette er en frihet som skal trumfe alle andre. Selvsagt betyr det noe, til tider mye, men det er det mange andre ting som også gjør, for eksempel reell organisasjonsfrihet og stabile arbeidsforhold. Som jeg har sagt før, i noen bransjer og i noen situasjoner er det lurt med den typen frihet, i andre absolutt ikke. Man glemmer at en god del offentlige systemer gir legitim beskyttelse mot for eksempel økonomisk utnyttelse, og det gir arbeidsro å slippe å tenke penger hele tiden, i mange typer jobber som egentlig ikke har kommersielt tilsnitt.

Og ikke alle mennesker drives primært av penger, et poeng som FrP vel heller ikke har forstått. Det virker som om de ikke har noen annen bunn i sin livsfilosofi enn kampen for tilværelsen. Og man prøver ikke å mildne den, den ideen har man ikke riktig kommet på, selv om systemet har holdt på med det i mange år – bare å rydde kamparenaen så alle skal kunne slåss i fred.

Det er på en måte en sensasjon å høre en FrP-politiker snakke med noe som minner om normal språkføring og stemmeklang, som på Stortinget igår. Det var definitivt ikke Sylvi Listhaug som gjorde det, jeg tror det var Hans Andreas Limi som snakket i et lavt leie til og om Venstre. La oss håpe ikke det også var salgsstrategi, men virkelighet. Som jeg har sagt før, Trine Skei Grande virker på meg som en varm og stor personlighet, og det kan tenkes at hun har fått noen av steinbitene i FrPernes hoder og hjerter til faktisk å mykne litt, og at hun eller seriøst…Erna Solberg? har fått dem til å lytte til andre enn seg selv. Hvis det faktisk er i ferd med å skje ville det være et fantastisk fremskritt for alle, ikke bare for dem selv.

Når det gjelder selve pakka, regjeringserklæringen, virker det som om de tre damer og medfølgende partiportefølje befinner seg i noenlunde samme boble som FrP og etterhvert Høyre har befunnet seg i en stund. Det gjenstår å se om Venstre klarer å gjøre seg gjeldende i det hele tatt når det gjelder selve rammene for dette prosjektet, eller om de bare gjentar slavisk det de tror de har lært. Førsteinntrykket her er ikke så bra, men man kan som sagt få et inntrykk av at det foregår samtaler inne i bobla, ikke bare enetaler.

Men det blå regjeringsprosjektet er vel foreløpig Carl I. Hagens store prosjekt som er i ferd med å nå sin historiske realisering, så om Trine noen gang har vært i stand til å takle ham,
se det vet jeg ikke. Hun er en større personlighet enn ham, men fremstår også mye mer sympatisk, noe som, hvis jeg har rett i det, neppe er noen fordel i møte med denne tufsen fra Oslos vestkant. En fyr med et talent, men et talent som har vært brukt til å strø mer eller mindre ublandet magesyre ut over oss andre. Noen av hans ideer er sikkert gode hvis man vurderer dem en og en, men han er en totalitær type som tar med seg sitt ene prinsipp inn i alle saker og dytter det på alle i alle sammenhenger. Han har lært opp sine tilhengere til
å gjøre det samme.

Han har villet gi forretningslivet bedre vilkår, ville han kanskje si selv, og det har han oppnådd, det spinner som en liten dampmaskin og har faktisk gjort det lenge. I tillegg har han omdannet nær sagt enhver del av samfunnslivet til forretning, til og med deler av kirken har hengt med.

Så er det ok? Alt er business? Alt er penger? Det er det vi vil ha?

Jeg må le når jeg leser at de kaller seg et kristent parti. Husker de historien om Jesus i tempelet? Synes de den historien har noen betydning for samfunnet i dag?

Å referere Bibelen er selvsagt usedvanlig pinglete, og jeg gidder vanligvis ikke, for den peker i mange retninger, men siden de nå sier de er kristne…

Carl har antagelig løftet mange opp fra dypet med sitt partiprosjekt, men til hva?

Enhver bevegelse som former en bue istedenfor en spiss vinkel er kanskje av det gode i denne sammenhengen, jeg er tibake på Stortinget og det glimtet man får av regjeringen. Jeg har ikke hatt inntrykk av at fremskrittspartistene hittil har forstått hva en kompromissløsning er. De har trodd det betyr “enten bestemmer du alt, eller så bestemmer jeg alt”, altså at man fordeler saker mellom seg som to diktatorer i hvert sitt naboland.

De rammene jeg snakker om blir jo øyeblikkelig angrepet av opposisjonen, ikke minst Arbeiderpartiet, noe som vel er normalt, men enkelte merkelige utspill fantes på Stortinget i går, for eksempel når SPs Trygve Slagsvold Vedum gikk skikkelig til angrep på regjeringen fordi forsvarsutgiftene ikke var høye nok… Ytterst merkelig, i hvert fall hvis det er totale utgifter man snakker om. Detaljer i forsvarspolitikken har jeg mindre oversikt over, her
kan det være mere å si.

Men i debatten om integrering virker det som om Arbeiderpartiet er i ferd med å ta en krapp sving, med like høy stemme som Sylvis krever de plutselig ting som hun sitter på sin stol og nikker ivrig til. Jeg blir nervøs.

Senterpartiets Marit Arnstad målbar distriktsperspektiver på en for meg glimrende måte, og en rekke andre ting som er knyttet til det, miljøaspekter, ikke minst. Men hun mangler en bit i sin tankebygning når hun setter likhetstegn mellom en sånn regjering vi har idag, eller en hvilken som helst, og Oslos befolkning. “Sentrum mot periferi” er en unøyaktig formulering, vi som er Osloboere føler ikke alltid det store fellesskapet med regjeringen, at vi er i samme by ser jeg, i hvert fall, mange ganger på som en ubehagelig tilfeldighet.

De jobber ikke nødvendigvis for oss heller, det er poenget. Også byene lider under sentraliseringen og den økonomiske liberaliseringen og velstanden, nesten like mye som bygdene, de hadde hatt godt av mindre aktivitet på noen områder, og ikke minst mindre tilflytting. For eksempel truer byggeprosjekter med å ødelegge byområder – og ikke bare i Oslo. Det planlegges og bygges mange steder mer enn landskapet tåler – det gjelder både naturen og bylandskapet.

Det finnes en folkelig livsfilosofi som går omtrent sånn: Mennesket må ha mat for å leve. For å skaffe seg det må man jobbe. Det går også an å kjøpe og selge produktene av det man jobber med, så da trenger man penger.

Og så videre, man bygger vel selv videre som man vil, eller det finnes mer jeg ikke vet om.

Dette er vel kanskje basisen for tenkningen i FrP, og sikkert langt ut over det partiet også. Det er ikke noe feil i å tenke sånn, forsåvidt, men det er jo bare en av mange måter å tenke på, om livet.

Dette er vel i seg selv ikke heller én posisjon, det er sikkert mange varianter. Det er jo også en vanlig ting, ikke minst i Norge, å ha en “folkelig” bakgrunn, uten at det betyr at man er trangsynt, og uten at man nødvendigvis er enig med FrP i alt, også.

I ekstreme tilfeller er dette en helt praktisk tenkemåte, og jeg har også møtt folk som mener at alt i livet er praktiske ting eller anliggender, det finnes ingenting annet.

De som kjenner “praktiske” livsinnstillinger bedre enn meg, kan jo gjerne forklare mer.

Jeg tror det kanskje er en del som ikke vet så mye om det, for eksempel i akademiske miljøer. Og please, legg vekk kjøttøksa når du hører ordet akademisk, de har faktisk også ting å komme med, kanskje til og med selv om de er vokst opp i Thomas Heftyes gate eller på Bislett. Jeg har faktisk møtt noen som hadde ganske mye å melde.

Å dele inn folk i “folkelig” og “akademisk” 100% er også vissvass, de fleste jeg kjenner har familier med blandet innhold, klassemessig og når det gjelder utdanning.

Jeg har også møtt synspunktet at alt er penger, eller i hvert fall at alt kan omsettes i penger, altså tankemessig. Akkurat det er poenget i BIs pågående annonsekampanje, men man får regne med at når en høyskole sier noe sånt er det en oppsummering av sitt eget eller sine egne fag. Alt kan mer eller mindre sees gjennom øynene til et hvilket som helst fag, og man ender da opp med å si at “alt er kunst”, “alt er musikk”, “alt er…” hva som helst, egentlig. Det kan være uttrykk for at man er kommet temmelig langt med ting, og det går bra så lenge man holder seg innenfor faget og erkjenner at naboen, som har et helt annet fag, kan si akkurat det samme, og rimeligvis se ting på andre måter. Så er man, hvis man samarbeider, sannsynligvis nødt til å sammenligne sine to synspunkter på det man nå holder på med, og komme til en eller annen konklusjon.

I et samfunn kan ikke ett fag eller en gruppe dominere fullstendig, heller ikke de som kaller seg “folket”, som kanskje ikke har noen spesialutdanning og setter “Livets skole” osv. på Facebook-kontoen sin. Deres synspunkter fortjener selvsagt å bli hørt, men hvis noen samtidig tror at de disponerer sannheten…seriøst. Det er, idag, også bare én av flere måter å leve. At vi har det i vår historie, også familiehistorie, kan godt være, men det er nokså mange flere posisjoner som både er mulige og tilstede i dag.

Til en viss grad lever vi alle i hver vår celle i bikuben. Ved å innse det kan vi overskride den plassen og se at det finnes andre mennesker her på kloden som tenker annerledes, selv i ens eget land og ens egen bygd. Da kan vi også begynne å se etter felles standpunkter og
virkelig samarbeide, uten å gi slipp på alt.

Fremskrittspartiet kom brasende inn i politikken fullstendig uten politisk erfaring, og stort sett blinde for dette poenget. Det virker som om de fortsatt tror at de eier sannheten.

Jeg bodde en gang et år på en liten øy i Nord-Norge, og en av de “rare” tingene som skjedde der da var at jeg brant søpla i fjæra. I dag er det merkelig å tenke på det, men jeg tror ikke det fantes noen søppelbil der den gangen, eller så husker jeg feil og det skjedde bare noen ganger hvor jeg hadde glemt en frist eller skulle hjem på ferie eller noe sånt. Det er vel uansett en bit av en livsstil som fungerte – kanskje vi skulle legge til på landet – for riktig mange år siden, og som i hvert fall ikke går lenger, både fordi det er flere mennesker på jorda, og fordi vi forbruker sinnssykt mye mer enn bare våre besteforeldre gjorde.

Jeg synes ofte kommentatorene på ytre høyre høres ut som om de fortsatt lever i en sånn virkelighet, og konkret også, at de bor på småsteder hvor det kanskje går an å gjøre en del sånne ting fortsatt.

Det hender jeg ser svære offentlige systemer på steder hvor jeg tenker at det kanskje strengt tatt ikke trengs. Jeg husker ikke nå hvor, men vi har en tendens, her hjemme, til å ta et prinsipp og spre det absolutt overalt, det gjelder faktisk ikke bare Carl I. Hagen. Noen ganger går det kanskje bra, men ikke alltid.

Det er, kan man si, en svak side ved norsk kultur, for de av oss som ikke klarer å se sånt.

Det tok meg litt tid også.