Et problem som 100% frilansere snakker om, er at det er vanskelig å styre arbeidsmengden. Enten er det for mye eller for lite, man løper beina av seg og starter dagen med å skaffe vikar til seg selv, eller det motsatte, man er nødt til å be foreldre om penger for å overleve.

En løsning som kanskje finnes er å ha få oppdragsgivere, med ikke alt for store behov, eller i hvert fall ikke større enn man håndterer i den situasjonen man er. Man vet at de ringer med jevne mellomrom, men ikke så ofte at man får hold hele tiden. Av og til er det vel ikke til å unngå, uansett.

Men jeg har bare prøvd dette på deltid, så jeg kan ikke si om det lar seg gjøre hvis frilansvirksomheten er din hovedinntekt. Denne måten å gjøre det på fungerte fint for meg når den var en ekstrainntekt, jeg hadde én kulturskole på lista, en kirke som ringte nokså ofte og en som ringte sjelden. Til sammen ga dette bare 50-60 000 i året, men for meg var det relativt behagelig fordi jeg ikke trengte å jobbe noe særlig for å skaffe meg oppdragene. Når først forholdet til arbeidsgiverne var etablert ringte de med jevne nok mellomrom for meg. Jobbene kom altså mer eller mindre av seg selv, fordi jeg hadde gjort grunnarbeidet på de forskjellige stedene, lært meg jobbene og stedene, kjente elevene osv. Arbeidsgiverne kjente meg og visste hva jeg kunne levere.

Uansett må det jo alltid, i en vanlig bedrift, være et spørsmål om produksjonskapasitet, og for en selv handler det om hvor mye man orker, hvor går grensen osv. Har man ikke prøvd ut det, er jo det en mulig fallgruve som kan ha alvorlige konsekvenser hvis det går galt.

Uansett, når man har en arbeidsgiver eller oppdragsgiver er man jo
nødt til å være tilgjengelig, det er mye av poenget for ham eller henne. Altså må du ha noe ledig tid på riktige dager eller ha muligheten til å rydde timeplanen på kort varsel hvis du skal holde på sånn.

Begynner du å si nei risikerer du å dette ut. Hvis det er det du vil er det jo en måte å komme seg av toget, hvis du har andre ting som begynner å
ta mere tid og interesserer deg mer. Hvis du er nødt til å si nei én gang betyr det nok også noe for arbeidsgiveren at han vet om du er klar neste gang, at han vet hva du vil akkurat nå.

Over tid kan man også bli nærmest som en ansatt, like godt kjent,
selvfølgelig med den ulempen at man ikke får betalt som en ansatt, hvis man fortsatt er frilanser.

Jeg hadde annen inntekt, og kunne dermed stort sett si nei til andre ting som dukket opp. Resultatet var en timeplan jeg kunne leve med.

Hvordan arbeidsgivere oppfører seg varierer jo også, både med personlighet og type arbeidssted, hvor stor toleranse de har og kan ha for
forskjellige ting. Men det er vel alltid en strikk som kan tøyes til et punkt
og ikke lenger. Det går som regel heller ikke så bra å begynne å tøye strikken med en gang, da er du nødt til å bruke energien på å knokle for å klare å levere, og etterhvert vise hva du er god for.