Jeg fikk en reaksjon på det siste innlegget mitt om
“så god du er til å snakke norsk”. Noen lurte på om det var liksom
feil, det også.

Det er jo overhode ikke
feil. Det jeg lurer på er bare hva som
skjer i kommunikasjonen mellom “oss” og “dem” – hva som
sies mellom linjene, om man oppfatter hverandre ordentlig. Jeg føler at i Oslo
spesielt har mange en tendens til nesten å snakke folk etter munnen fordi man
ikke vil si noe galt av den ene eller den annen grunn, og man ender noen ganger
opp med å ikke markere seg i det hele tatt, man aksepterer alle
samtalepartnerens premisser uansett hva det er. Dette skjer i hvert fall i samtaler mellom nordmenn og utlendinger, og faktisk ofte mellom nordmenn også, når det er forskjeller ute og går.

Dette er en umulig
posisjon for en som vil danne seg et bilde av oss, hvis man er utlending, har
flyttet hit og ønsker, naturligvis, å finne ut do’s and don’ts og fungere best
mulig i byen og landet. Man er nødt til å melde litt om at sånn og sånn gjør vi
det her, med en viss fleksibilitet, selvfølgelig, men ikke 100%. Visse vaner
finnes, visse måter å snakke på og løse problemer og ordne ting. Man e r som innflytter i utgangspunktet en gjest, og
så jobber man seg inn så langt man vil og kan, med sånne meldinger som et kart til å begynne med. Etter hvert går
ting mer automatisk, og man får lov å kommentere og endre litt på ting også,
regner jeg med.

Akkurat dette eksemplet er
en filleting, kan man si, men det var jo en seriøs diskusjon her for en stund
siden om man hadde “lov” til å spørre hvor utlendinger kom fra! Jeg
synes det var helt latterlig, men det var tydelig at en del utlendinger følte
seg støtt over spørsmålet, inntil – håper jeg – vi fikk forklart hva det
betydde. D e t er jo en gammel norsk
skikk – “hvor kjem den karen ifrå” er vel ikke noe ukjent replikk,
akkurat. Noen trodde det var utidig nysgjerrighet, men det er jo et nokså vanlig norsk oppfølgingsspørsmål oss imellom også, når man treffer nye bekjentskaper, en klisjé som kan føre samtalen videre.

Dette ligner, synes jeg.

Når jeg faktisk bruker disse begrepene, “nordmenn” og “utlendinger” er det heller ikke for å stigmatisere eller utelukke noen – vi har bare ikke andre ord. Jeg synes det er en helt naturlig ting at man ønsker å bli litt norsk når man kommer hit, jeg tror nesten alle innflyttere jeg har snakket med kommer hit fordi de på en eller annen måte liker eller er nysgjerrig på Norge i utgangspunktet. Det samme ville skje med meg hvis jeg for eksempel flyttet til Nederland, som er et land jeg har et både nostalgisk og kjærlighetsfylt forhold til. Jeg hadde jo faktisk nederlandsk kjæreste for en haug med år siden. Jeg ville jo lært meg språket, gått på filmene deres, på konserter, folkemusikk interesserer meg – men jeg ville vært avhengig av en viss respons fra dem, helst ikke for mye skittkasting om Norge, hvis det fantes sånne ting, men også sånne små meldinger som gjør at du kan tilpasse deg på en fornuftig måte, finne meg en plass som tar vare på både min etter hvert ervervede “nederlandskhet” og min medbragte vikingidentitet, som neppe går over, uansett hvor mye jeg elsker kontinentet.