Det virker som om noen utlendinger synes det er merkelig
når nordmenn gir komplimenter for at de snakker så godt norsk. Det har vært nokså mye mas rundt akkurat utlendinger og språket.

Kanskje det er en rar ting å si, men alle verdens folk er jo
rare. Jeg føler at det noen ganger rett og slett er en måte å si at “du er
godtatt, velkommen inn”.

Det er – eller var – faktisk vanlig for meg å være ikledd temmelig mye
naivitet, ikke minst som østlending, synes jeg selv…mistro og mistenksomhet
er i utgangspunktet faktisk ikke så vanlig. Det er mulig at
“vår” væremåte er uvanlig i verden, men kommunikasjon mellom mennesker er alltid mulig i hvert fall til en viss grad, så lenge man vil
noe som er ok, og ikke misforstår de viktigste tingene.

Alle kulturers vaner kan være rare for outsidere…

Jeg tror dette er litt viktig. Jeg kan kjenne at jeg kan gi
akkurat dette komplimentet selv, helst i situasjoner hvor jeg føler at noen
utenfra er usikre og trenger en bekreftelse. Det fungerer ofte som en
høflighetsfrase, rett og slett.

Nordmenn, i hvert fall Oslo-folk (dere andre får korrigere
meg) er ofte usedvanlig dårlige til å ta igjen litt og si fra hvordan de
egentlig syntes ting skulle ha vært, de går andre steder, velger andre venner,
eller går hjem. Kanskje de tenker og til og med sier sitt, men ikke til deg. Det er en nokså vanlig måte oppføre seg på,
også i kommunikasjon overfor og mellom “norske” nordmenn.

Selve denne greia hører litt hjemme i Gandalfs eller
dvergenes verden, hvis du har lest Ringenes herre, han sliter med å finne
passordet til en dør inn i fjellet, en dør som er lukket med magi. “Tal,
venn, og døren vil åpne seg” – sånn omtrent husker han det som er
overlevert ham, og han prøver alle mulige magiske formuleringer, som ikke
virker, siden setningen tilsynelatende ikke sier hva han skal si. Plutselig kommer han på muligheten av at løsenordet er venn, altså Tal “venn”, “si venn”, altså, og gå inn.

Og så sukker trollmannen over at verden var uskyldigere før.

Noe så enkelt.

Passordet stemmer. Døren åpner seg og de kommer seg videre,
vekk fra noe ekkelt.

Så enkle og troskyldige kan vi også være, her i Oslo, for eksempel, og hvis vi ikke
blir møtt på det, sorry, vi reagerer nok som alle andre som føler seg tråkket
litt på tærne, noen ganger blir vi litt sure. Det er jo vår kultur du møter, du må jo
inn i den i hvert fall litt, for å kunne kommunisere og sosialisere. Men våre signaler er noen ganger temmelig små, eller de kommer ikke, så watch out.

Du kan si, reaksjonen tilbake, eller mangelen på reaksjon, er ikke alltid helt ærlig, hvis man altså ikke sier noe. Det burde kanskje vært en reaksjon der. Se etter hvordan
ansiktet til din venn ser ut akkurat i det
øyeblikket. Hvis det også er ubevegelig…tja. Spør.

Jeg tror ikke vi er så vant til å forsvare oss, egentlig.
Det virker ikke sånn. Vi må faktisk også lære oss det.

Redigert etter publisering.