Jeg overhørte noen her om dagen, på en restaurant, som når
de betalte regningen sa at “neste gang må dere skjerpe dere, for hun fikk den biffen som var minst stekt”. Altså, hun skulle tydeligvis hatt den som var
best stekt.

Hmja, da har man ikke helt skjønt opplegget på en
restaurant, synes jeg. Man har jo mulighet til å si fra før man har spist opp det man bestilte. Da har kokkene en sjanse til å rette opp feilen. Det kan også
være en tilbakemelding på den jobben de gjør, og alle trenger det, så lenge det
er noenlunde konstruktivt. Det kan faktisk være et
poeng for restauranten, det er ikke så lett å jobbe i blinde, heller.

Jeg har sagt ting etterpå selv, det er ikke det, for ting tar jo gjerne litt ekstra tid hvis man sender maten ut igjen. Og så klarer man ikke å holde seg til slutt, eller kanskje de spør…men allikevel.

###

Du kan ikke stoppe en konsert
og be om noe annet.

Det vil si, det kan du selvsagt, men da ødelegger du greiene.
Ryktene sa en gang at pipekonserter er eller var vanligere for eksempel i
Italia, men jeg vet ikke hvor vanlig.
Det finnes jo liksom historiske eksempler også, skandale med Stravinskij og
sånne ting, i Paris var vel det.

Men du kan uansett delta i konserten på mange andre måter,
litt avhengig av genre er det lov å klappe, rope, hoppe og danse, mellom stykkene
eller midt inne i ting.

Til og med på en klassisk konsert hvor jeg liker at det er noenlunde
stille mens jeg spiller, merker jeg en god del av reaksjonene fra publikum. Det
kan føre til at musikken skifter retning til en viss grad, man har kontakt og
snakker sammen, kan man si. Det er en fin ting, synes jeg, men man må jo som
musiker være klar til å reagere, man må kunne improvisere. Selv med Mozart går
det an. Man kan ikke bytte ut noter, men faktisk, fortolkning av andres musikk
er også en kreativ kunstart som dermed innebærer variasjon, selv om rammene er
trangere enn i mange andre sammenhenger i de forskjellige kunst-verdenene.

Mellom de enkelte stykkene synes jeg det må være greit å
klappe og rope så mye man vil, publikum eier tross alt også salen til en viss
grad, de har jo for eksempel betalt billetten. Om det som presenteres er så
kult at folk ikke klarer å holde seg mellom satsene…det gjør vel ikke så mye,
forutsatt at de fleste vet at man vanligvis venter med det. Man bør vel kunne forvente litt følelse for hva som foregår, men alt for hellig liker jeg ikke å være.

Å ha regler som aldri kan brytes hvis det er en god grunn
til å gjøre det, er i hvert fall ikke noe
godt prinsipp. Man kan jo gjerne beholde denne regelen, og så får dirigenten eller musikeren bli så
sur eller lite sur som hun vil. Noen disputter får man tåle muligheten av, i
ethvert system, uten at det alltid skal føre til vedtak om en ny lov.

Jazz og rock har sine egne vaner.

Men på kjøkkenet går det i hvert fall an å fikse et og annet underveis –
hvis det har gått for fort i svingene.

Redigert etter publisering.