Så hva gjør vi med elektronikken og nettet som omgir oss?

Det er mange ting å ordne opp i. Ny teknologi gir nye rammer for hele
offentligheten, og vi vet hverken hvor de rammene går nå eller hvor de bør gå.

Et spørsmål som åpenbart må besvares, er hvor grensene for
privatlivets fred skal gå.

Det man legger ut på nettet kan havne praktisk talt hvor som helst, på nesten ingen tid, så forsiktighet er selvsagt en dyd. Men vi kan jo ikke la være å bruke nettet. “Den globale landsby” høres ut som et koselig sted, men det kan være alt mulig. I dag, rett og slett nå, er vi stilt overfor en kombinasjon av bygdesamfunnets gjennomsiktighet og en moderne
offentlighet.

Vi er nødt til å foreta mange flere valg som plutselig er gitt oss, teknikken begrenser ikke lenger spredningen av informasjon, kan man si.

Og samtidig er det nettopp det den gjør, når mange bare svarer på noen eller kanskje bare én av de mange kanalene som finnes. Det er noen ganger vanskelig å finne informasjonen, fordi det er for mye av den, fordi de som legger den ut ikke er ryddige nok i hodet, eller de er for styrt av penger eller andre irrelevante ting.

Vi er nødt til å beskytte oss mot myndighetene, hvis de mest overvåkingsvennlige delene av dem får bestemme, kommer vår ufrihet til å bli stor. Den nye generasjonen byråkrater og politikere har både for lite
samfunnskunnskap og for krasse holdninger til å kunne ta fornuftige valg hele veien. De kjenner ikke de systemene de er satt til å styre, ikke godt nok, og forstår ikke tilstrekkelig konsekvensene av det de gjør. Man kan se at
grunnleggende rettsprinsipper brytes, det vedtas lover med tilbakevirkende
kraft, man kan i praksis anmelde folk anonymt, og det arbeides i det stille med ting som drar oss i retning av en politistat. “Den som ikke gjør noe galt
har ingenting å frykte” – denne replikken kom fra krigsgenerasjonen, og
får stå for sin egen urimelighet. Jeg vil ikke leve i et samfunn hvor det ikke
er mulig å begå forbrytelser, det er et diktatur.

Det er totalitære tendenser både på høyre- og på venstresiden og har vært det en god stund.

Hvis det er sånn at datateknologien gir oss mulighet til å ta alle forbrytere, må vi lage nettet mere grovmasket på en eller annen måte. Jeg tror de fleste av oss har begått i hvert fall små forbrytelser, og uansett har en forbryter også rettigheter som ikke er knyttet til noe annet enn å være i live. Han eller hun kan ikke miste dem ved å begå en forbrytelse.

Jeg møter ikke så sjelden folk som ikke kan jobben sin ordentlig, de kan isteden nesten bare det datasystemet de bruker for å få den gjort. Man kan få inntrykk av at mange firmaer tar seg betalt for at du skal gjøre jobben for dem, og den første holdningen gjør det noen ganger vanskelig å gjøre både vanlige og uvanlige ting.

Generelt er det virkelig ingen fordel for oss å ha for mange fjerne holdninger i hodene til beslutningstagere. Det er en del av jobben deres
å ha ideer, ja, men også bakkekontakt, og i størst mulig grad ha kunnskap om og kontakt med de som opplever konsekvensene av deres avgjørelser, uansett hvilke de er.

At livet domineres av fjernhet er ikke noen fordel i noens hoder, uansett nivå. Alle er fjerne av og til, får man tro, men som generell livsholdning blir den et problem. Gjelder det enkeltpersoner skaper det kanskje trøbbel i et miljø, gjelder det grupper, eventuelt store grupper, begynner vi raskt å se muligheten for samfunnsproblemer.

Alle har jo sånne ting i seg til en viss grad, og noe skapes også lett av computerverdenen som maser seg på oss. Jeg har sett folk som oppfører seg og er ekstremt stressa, de tror de utfører et arbeid, men surfer kanskje bare på overflaten eller kanskje vi skulle si styreflaten. Litt menneskelig nærvær (fra min side) fikk ned pulsen en del, men hva som skjedde i møte med neste kunde vet jeg ikke.

Som jeg har sagt før er hele skjermverdenen på mange måter en praktisk verden, fylt av handlinger, og man risikerer raskt å miste sitt arsenal av begreper, dels fordi disse “tanke-handlingene” eller hva man skal kalle dem er der og utføres av en selv hele tiden, og også fordi de automatiseres på stadig nye måter.

Jeg vender meg også litt for mye til Wikipedia, som ikke riktig bygger videre på etablert vitenskap. Jeg hadde alltid for vane å bygge videre på et byggverk av kunnskap som jeg visste holdt vitenskapelig mål på et
visst nivå, og hvis man er sløv med å oppsøke kilder som refererer til
vitenskapen, bygger man ned eller i hvert fall ikke opp et sånt byggverk. Sånne kilder bygger på hverandre og refererer til hverandre, mens mange andre ikke henger seg på. På nettet finnes vel begge deler, om hverandre. Mange av de kunnskapene jeg eventuelt erhverver meg på nettet blir løsrevne biter som svømmer rundt i hodet på egen hånd, uten forbindelse til andre ting.

“Informasjonsteknologien” beveger seg også i et landskap av etablerte begreper om kunnskap, for eksempel innenfor pedagogikk, psykologi og filosofi. Jeg skal ikke påstå at jeg har noen oversikt over disse store feltene, bare konstatere at et nytt sett med fag og tenkemåter helt klart invaderer denne verdenen, som til en viss grad bar samfunnsdebatten.

Konsentrasjonsproblemer er en naturlig følge av skjermarbeid, i hvert fall for meg. Jeg tror ikke nødvendigvis det skyldes teknologien i seg selv, men måten den brukes på, altså måten nettsidene lages og utvikles. Jeg er sikker på at ting kan gjøres annerledes, teknikken gir svære valgmuligheter også her.

Det til tider kaotiske inntrykket av skjermverdenen kan gjøre det hele til intravenøs dekonstruksjon. Best å komme seg på en konsert eller noe sånt så man finner igjen noen sammenhenger i tilværelsen.

Mangelen på oversikt er påfallende i politikken og samfunnsdebatten for tiden, og rotet har spredd seg eller er i ferd med å spre seg til byråkratiet og alle mulige andre steder. En rendyrket underordnet praktiker, eller generelt en arbeidsmaur, har ikke alltid så stor oversikt og er mer opptatt av å få jobben gjort, eventuelt riktig eller raskt enn å diskutere rammer og
forutsetninger og nye veier frem eller tilbake i det hun eller han nå holder på med. Diskusjonene om avgjørelser eller systemer er (blitt) politiske eller
administrative kan også finne på å bli tonet ned av byråkrater som jeg noen ganger mistenker for å være litt for flinke.

Redigert etter publisering.