Hvis man graver litt dypere i dagens samfunnsdebatt, mener
jeg man kan finne en kamparena eller konflikt som virker litt unødvendig.

Jeg jobbet på kafé for noen år siden, på den tiden da det
såkalte “IK-mat” ble innført, et regelregime som også virket litt
unødvendig for folk med profesjonell holdning til jobben sin. Jeg hadde ikke så mye matkunnskaper på det tidspunktet, men det var
det mange kolleger som hadde, sjefen også.

Som nysgjerrig gjest har jeg sett et og annet bak svingdøra
inn til kjøkkenet, andre steder jeg har spist selv, for noen år siden, men
det handlet mer om halvfabrikata og manglende kreativitet enn renslighet,
såvidt jeg kunne se. Sånne ting får man ikke endret med matinspektører, det
krever litt andre ting som ikke har med regler
å gjøre. I dag er uansett den utviklingen på vei et helt annet og positivt
sted.

Jeg har ikke hatt praktiske jobber på lenge, men det er
grunn til å sjekke i hvilken grad mulighetene for kreativitet eller i det hele
tatt en smule frihet er blitt stengt av rigide regler og for stramme
tidsskjemaer. Jeg snakker med en bussjåfør av og til, og han snakker også om
administratorer som ødelegger ting med for trange tidsskjemaer. Man burde selvfølgelig være konkret i en sånn kritikk, men det er et snakk som går for tiden.

Noenlunde det samme skjedde da jeg jobbet som lærer, noen år
før jeg jobbet på kafé, det begynte å tyte inn instrukser om mange ting som jeg
syntes var rimelig irrelevante. Det var lett å merke pusten i nakken
fra et overivrig system som ikke visste hvordan livet på bakken var, arbeidet i
klasserommet, altså. Jeg sluttet blant annet på grunn av dette.

Det kan være flere årsaker til denne systemgalskapen, men
hvis man er en praktiker er det ikke så uvanlig å legge skylden på de “der
oppe”, som tradisjonelt har hatt en teoretisk utdanning. Som ihuga
teoretiker (ikke med så mye universitetsutdanning, men jeg har reelle
kunnskaper nok til å gjøre mye rart) – altså, som teorientusiast er det lett å
tenke at det er mindre teoriflinke folk som krever ting som ikke har noe med
saken å gjøre, eller som er mindre viktig.

En ikke så veldig konstruktiv vinkel, eller to.

Som sagt, hva som er grunnen eller grunnene til oversystematisering er jeg
ikke helt sikker på akkurat nå, men det går i hvert fall ut over både
“praktikere” og “teoretikere”, alles arbeid blir
vanskeligere.

Noen tror at profesjonalitet går ut på å gjøre alt riktig, og det er ikke feil å ha et øye
på det, men det meste, uansett type arbeid, krever også en viss selvstendighet
og en viss kreativitet for at jobben skal kunne gjøres, og at man har litt luft
rundt seg, litt fleksibilitet, til beste for seg selv, kolleger, kunder og
andre som jobben angår.