Hvis man graver litt dypere i dagens samfunnsdebatt, mener jeg man kan finne en kamparena eller konflikt som virker litt unødvendig.

Jeg jobbet på kafé for noen år siden, på den tiden da det såkalte “IK-mat” ble innført, et regelregime som også virket litt unødvendig for folk med profesjonell holdning til jobben sin. Jeg hadde ikke så mye matkunnskaper på det tidspunktet, men det var det mange kolleger som hadde, sjefen også.

Som nysgjerrig gjest har jeg sett et og annet bak svingdøra inn til kjøkkenet, andre steder jeg har spist selv, for noen år siden, men det handlet mer om halvfabrikata og manglende kreativitet enn renslighet, såvidt jeg kunne se. Sånne ting får man ikke endret med matinspektører, det krever litt andre ting som ikke har med regler
å gjøre. I dag er uansett den utviklingen på vei et helt annet og positivt sted.

Jeg har ikke hatt praktiske jobber på lenge, men det er grunn til å sjekke i hvilken grad mulighetene for kreativitet eller i det hele tatt en smule frihet er blitt stengt av rigide regler og for stramme tidsskjemaer. Jeg snakker med en bussjåfør av og til, og han snakker også om administratorer som ødelegger ting med for trange tidsskjemaer. Man burde selvfølgelig være konkret i en sånn kritikk, men det er et snakk som går for tiden.

Noenlunde det samme skjedde da jeg jobbet som lærer, noen år før jeg jobbet på kafé, det begynte å tyte inn instrukser om mange ting som jeg syntes var rimelig irrelevante. Det var lett å merke pusten i nakken fra et overivrig system som ikke visste hvordan livet på bakken var, arbeidet i klasserommet, altså. Jeg sluttet blant annet på grunn av dette.

Det kan være flere årsaker til denne systemgalskapen, men hvis man er en praktiker er det ikke så uvanlig å legge skylden på de “der oppe”, som tradisjonelt har hatt en teoretisk utdanning. Som ihuga teoretiker (ikke med så mye universitetsutdanning, men jeg har reelle kunnskaper nok til å gjøre mye rart) – altså, som teorientusiast er det lett å tenke at det er mindre teoriflinke folk som krever ting som ikke har noe med saken å gjøre, eller som er mindre viktig.

En ikke så veldig konstruktiv vinkel, eller to.

Som sagt, hva som er grunnen eller grunnene til oversystematisering er jeg ikke helt sikker på akkurat nå, men det går i hvert fall ut over både “praktikere” og “teoretikere”, alles arbeid blir
vanskeligere.

Noen tror at profesjonalitet går ut på å gjøre alt riktig, og det er ikke feil å ha et øye på det, men det meste, uansett type arbeid, krever også en viss selvstendighet og en viss kreativitet for at jobben skal kunne gjøres, og at man har litt luft rundt seg, litt fleksibilitet, til beste for seg selv, kolleger, kunder og andre som jobben angår.