Vi er også nødt til å beskytte oss mot eller moderere utviklernes arbeid, fordi de med sin eksplosjon av teknisk og praktisk kreativitet snur opp ned på vår tankeverden, ikke én gang, men daglig, ukentlig, månedlig.

De praktiske og teoretiske universer som er i spill for tiden må på en eller annen måte både kommunisere og kobles sammen. Den “gamle” verden ignoreres av for mange, eller blir ikke ordentlig forstått. Nye tenkemåter og…skal vi kalle det væremåter? må selvsagt også lyttes til og finne sin plass i samfunnet. Men som ting er nå, er det for mange elementer i offentligheten – biter av kunnskap eller informasjon – som går sine egne veier og kræsjer – mer eller mindre tilfeldig – etablerte tenkemåter. Eller de endrer ting rundt seg for raskt, og for mye på sine egne premisser.

Dataverdenen plasserer ofte en handling der det før var et begrep eller en tanke. Alt for mange trenes opp til å gjøre en masse ting, på skjermen, uten å vite nok om hva de faktisk gjør. Det holder ikke med praktiske
ferdigheter i dette nye “informasjons”-universet.

Jeg møter synspunkter av typen “på Google finnes all informasjon” – en latterlig påstand hvis man med det mener alle tanker som er tenkt eller er mulige å tenke. Det er det setningen egentlig betyr. Man kan si det er flisespikkeri å si det, men hvis alle til slutt tar denne “sannheten” for god fisk, i hodet eller i praksis, er vi på god tur inn i offisiell uvitenhet. Vi ser allerede på alle slags arbeidssteder at mange av oss, som jeg har sagt, ikke kan jobben vår ordentlig eller er på vei til ikke å kunne den, og erstatter faglige eller helt hverdagslige ferdigheter og kunnskaper med “hva gjør jeg med datamaskinen”. Kjedelige jobber og ensrettede tenkemåter er også mulige konsekvenser.

Mangel på bakkekontakt er også et voksende problem som blant annet stammer herfra.