For et sosialt dyr som meg selv er kommunikasjon via elektronikk på mange måter en plage.

Jeg vet det finnes helt andre typer, både reelt ensomme og folk som man vel ikke akkurat kan kalle det, men som ifølge seg selv liker å være alene eller hva de sier. Jeg trenger det også, men ikke så mye som…altså noen.

Jeg har vel allerede nevnt så mange av mine problemer med
datamaskinenes inntog at mine lesere for lengst er lei, så jeg skal skynde meg å si at for disse folka er elektronikken en vei ut i verden. Jeg følte faktisk ikke det som et problem.

Jeg pleide å bruke biblioteket masse, hvis jeg trengte å skrive noe som krevde ordentlig research var det bare å sette seg på lesesalen på Deichman en dag, så var det ordnet. Hyllene og magasinene hadde mer enn nok
bakgrunnslitteratur. Knep det kunne jeg alltids finne en bokhandel i København som hadde en interessant bok, og som mer enn gjerne tjente noen kroner – og litt reklame – på å sende til Norge. Av en eller annen grunn var svensk litteratur vanskeligere å få tak i på denne måten.

Men man var jo ute og reiste en gang imellom også, og en av tingene var jo alltid plate- og notebutikker, og bokhandler eller andre steder med bøker.

Sosialt synes jeg det begynner å bli litt merkelig å sende bursdagshilsener i alle retninger til folk som jeg kjente eller kjenner, men som jeg ikke ser, og ikke har sett på mange år. Jeg synes jo selv det er fantastisk å få alle de
bursdagshilsenene, så jeg vet ikke helt. Kanskje det bare er min innfødte
reaksjon mot alt regelmessig, produkt av 60-tallet som jeg er, jeg pleide aldri
være veldig flink til å passe på bursdager, men alltid entusiastisk når jeg
traff venner, uregelmessig, om man vil.

Kanskje jeg også er ensom, men ikke så ille angrepet at jeg ikke prøver å gjøre noe med det.

Man kan tenke at elektronikken skaper en ensom livsstil, siden den rent teknisk jo ordner min kontakt med venner og bekjente uten at de er der jeg er.

Noe sant er det nok i det, men jeg tror altså også det er et faktum at de jeg har snakket om, som er virkelig mye alene, plutselig synes, og i hvert fall er, befinner seg, i det man kaller det offentlige rom, på en eller annen måte, mens de tidligere kanskje var enda mer hjemme og enda mere incomunicado.

I så fall et reelt framskritt, fordi et skjult problem kommer opp i dagen. Ikke nødvendigvis enkelt å håndtere allikevel.

Jeg vil ikke tilbake til alle reglene fra min barndoms sosiale liv, for all del, men det burde kanskje finnes en mellomting mellom å svare på telefonen med en gang den ringer, og å la være å svare på henvendelser i det hele tatt. Sosialt – privat – har det utviklet seg en uvane i hvert fall her hvor jeg bor, med det siste, ikke så unaturlig siden det er litt for mange kanaler og litt for mye stress, men for den som spør om et eller annet er det ikke alltid ok.

Alle de nye kanalene har jo sine ulemper, som sagt, for eksempel har samtaler som føres skriftlig, altså via chat, for eksempel, en annen tyngde enn de som gjøres muntlig. Ansikt til ansikt kan man til enhver tid sjekke ut ansiktsuttrykket og kroppsspråket til den man snakker med, kort sagt justere masse underveis. Det man skriver…det skriver man, det er vanskeligere å gå tilbake på. Skrift krever også, enkelt sagt, en mer bastant form enn tale.

Brev kunne jo i gamle dager være alt mulig, avhengig av personlig stil, men privat brevskriving var en langsom affære, man tenkte seg om før man skrev, i motsetning til i en muntlig samtale, som går så kjapt som den nå gjør.

Midlertidig demens burde være et begrep, hvis det ikke er det allerede, for hodet, som jeg pleide å ha en masse av, er invadert av elektroniske meldinger i alle slags fasonger, fasonger som stadig skifter så det blir enda mer vanskelig å følge med, spesielt for de som altså følte at hodet var et viktig redskap for å orientere seg i verden, eller det viktigste. Det kan bli rot i følelsene også, ikke minst på grunn av elektronikkens hastighet, og på grunn av tilfeldigheten i hva som treffer deg gjennom skjermen, men oversikten har i hvert fall vært i hardt vær for min del.

Jeg føler meg en smule gammeldags i denne verdenen, men jeg synes at en offentlighet skulle inneholde begreper for det meste som finnes i samfunnet, ikke bare ulne unnvikelser av spørsmålet, som man ikke så sjelden møter når man spør support om hva ting er, inni maskinene og programmene. Jeg vil selvsagt vite hva jeg skal gjøre med Macen min og de programmene jeg bruker, men uten et ordentlig kart over tilværelsen blir det for mye rot. Begreper er forsåvidt ikke noe annet enn navn, på de tingene som PC-verdenen har skapt.

Nå skal det sies at jeg akkurat har tilbragt en times tid på Apples “verksted” i Storgata i Oslo, med en som svarte forståelig og stort sett løste det Mac-problemet jeg hadde rotet meg inn i. Da begynner jeg å slappe av. Jeg håper vi snart er der permanent.

Når man så får oversikten over den elektroniske verden kan man begynne å bruke den til det man vil, uten å bli blåst over ende av versjon 11.01 av et eller annet, byråkratenes fiksering på sine nye systemer eller konduktørenes ubegripelige stolthet over et uoversiktlig billettsystem.

Følelsen av alltid å være i kontakt med andre burde også være et tema, jeg vet ikke helt hvordan det faktisk har forandret våre liv. En del østlige tanker om menneskelig enhet og konsekvenser av det melder seg, ideen om at det jeg gjør her øyeblikkelig eller seinere kan ha en effekt for et annet menneske eller kort sagt alle. Østlige ideer silt gjennom vestlige filtre
finnes hos mange, og med nettet har noen av dem fått en nokså konkret, teknisk utforming.

Filosofisk sett er dette ganske store ting som jeg ikke vil si jeg har oversikt over, men de tingene som før foregikk fra munn til munn, altså via samtaler, og via trykte medier og etterhvert radio og TV, foregår nå i lynets hastighet fra individ til individ og på alle mulige andre måter, med en spredning som mer og mindre ligner på “gammeldagse” media.

La oss bruke det fornuftig så godt vi kan.

Man kan for eksempel avtale en øl med noen og drikke den mens man snakker, stort sett uten elektronisk kommunikasjon, der man nå sitter, på en stol på en restaurant et sted i verden.

Stopp verden, jeg vil av – i et par timer, det går jo faktisk fint.