I Tyskland har man de siste årene begynt en ny type bearbeidelse av krigserfaringer: Man har begynt å snakke om krigsbarnebarn, som et relativt nytt tema. Det er min generasjon det handler om, omtrent, jeg er 54, vi er altså barn av folk som selv var barn eller unge under krigen og har med seg traumatiske opplevelser.

Jeg kom inn på det tilfeldig via en samtale med kona til en venn, og vi begynte å snakke om barndom og oppvekst, et vanlig tema i min sosiale virkelighet. Våre erfaringer med egne foreldre hadde mange likhetstrekk. Det begynner å bli en stund siden vi snakket sammen, men jeg festet meg særlig ved følelsesmessig fjernhet. Ideen er naturlig nok at man på en eller annen måte gir videre til sine barn ting man selv ikke har klart å håndtere, og tyske kilder på nettet snakker ellers om depressiv livsholdning, skyldfølelse (nok mer vanlig i Tyskland enn her, med mindre ens norske familie var mer direkte blandet inn i okkupasjonen her hjemme) og andre ting som i dag kan rubriseres som psykiske problemer, av forskjellige dimensjoner.

Autoritær oppdragelse vil jeg si for egen del er en erfaring, og jeg kan jo ikke si om det direkte skyldes en oppvekst for min fars del under krigen – og delvis av andre årsaker, uten hans far tilstede mye av tiden, men enkelte ting har vært såpass harde at det virker sannsynlig. Fjernhet og ubearbeidet angst fantes nok også i familien. Man kan godt tenke at alle sånne ting var vanligere før, men man kan også tenke at noe av det kommer av krigsopplevelser.

Det at man ikke hadde fortalt de skikkelig kjipe historiene fra krigen var også et tema vi begge kjente oss igjen i, jeg tror i hvert fall det stemmer for min del også.

Det evige smil, hvor stammer det fra? Den som ikke går rundt med et stivt smil hele dagen er humørsyk, det var Dusteforbundets versjon, i Dagbladet, Fredrik Stabells utgave av en fasade som for noen skjulte alt. Hva det nå var bak der.

Selv om skjebnen, opplevelsene, til folkene i de to land selvsagt har vært forskjellig, ligner akkurat dette, at vi bl beskyttet mot noe, gjennom fortielser også. Jeg kan selv føle angsten for tyske soldater og for politiet, og selv om det første delvis kan være plukket opp via TV og det andre via andre kanaler og av andre årsaker, er det litt påfallende at det fortsatt sitter i, i og med at min familie hverken har vært blandet inn i kriminell virksomhet eller hadde noe med okkupasjonen å gjøre. Bestefar var sjømann og stakk av til Sverige under krigen, så der ligger det jo sikkert stoff i massevis.

Men uansett er det ikke mine opplevelser, men erfaringene til forrige generasjon og de før den igjen.

Noen av historiene til min tyske bekjente var dramatiske, en satt og spilte piano hjemme, ble ropt ut i hagen, og øyeblikket etter var hele eller halve huset borte, truffet av en bombe. Sånt får meg til å grine. Krigen er for lenge siden, jeg synes virkelig synd på dem. Ferdig med selve oppgjøret, jeg har vel uansett ikke hatt behovet for å ta det, la oss komme oss gjennom psykologien så vi kan leve, sammen, for pokker.

De historiene jeg har hørt inkluderer også vennlighet, for eksempel at man gikk med mat til russiske krigsfanger og fikk ting de hadde laget i bytte. Tysk virkelighet var nok verre enn vår, men man kan få en følelse av seigpining her hjemme, kanskje en evig venting, for et barn, venting på at det tok slutt, og en følelse, selvfølgelig, av at landet ikke var vårt. Jeg har ikke helt tatt del i dramatikken som eventuelt var der for mine slektningers del, jeg vet ikke helt hvordan og i hvilken grad det gikk inn på dem. De har fortalt noe, men følelsene…de var mer eller mindre borte, gjemt, antagelig.

Men de var såpass rare på en del områder at jeg lurer.

I den offisielle enden av krigsbearbeidelsen er det også påfallende at man har sittet på filmavisene fra krigen helt til nå. Da de ble lagt ut på nettet for ikke så lenge siden var det for meg, som er født i 1963, nokså sjokkartet å se film av kjente steder og i og for seg kjente og “normale” hendelser med offisielle figurer ikledd naziuniformer og NS-uniformer.

Hvis teoriene stemmer vil jeg som sagt si at seigpining er et fenomen som nok forplantet seg til oss eller i hvert fall meg. Manglende evne til å ta avgjørelser, for eksempel, kan jo føre til en nokså låst situasjon for ens selv, hvis man blir utsatt for det.

Man kan alltid lure på hva problemer og traumer skyldes, hos seg selv og andre, i hvor stor grad det hører hjemme bare i én personlighet, i en familie eller i større samfunnsgrupper, og i hvilken del av familiens eller landets historie et fenomen har kommet inn i historien. Men en krig er vel en såpass jævlig ting at den ikke kan unngå å sette spor. Det har vært liten diskusjon om de sivile effektene av nazi-okkupasjonen, de voldelige har det etterhvert vært mye oppmerksomhet rundt, motstandsarbeide også.

Jeg kan gjette på at mistenksomhet og forvirring er noen av elementene i det norske krigsmønsteret, hvis man skal kalle det for det, siden det må ha vært en skrikende forskjell på mange offisielle og reelle sannheter diss årene, mye verre enn under en hvilken som helst normal regjering. Faren min sa at “man ikke gikk på Filmavisen”, for eksempel, og det sier jo noe om hva de inneholdt, eller det forteller vel om en forsvarsholdning, i hvert fall, fra…tja, befolkningen, i hvert fall der han bodde, Tjøme, Tønsbergkanten.

Det sitter i meg en mistenksomhet overfor offisielle sannheter, som jeg ikke aner hvor stammer fra, helt fra barndommen. Den er nærmest automatisk, og forsåvidt ikke generell, jeg tenker spontant at myndigheter kan være ok, men jeg må sjekke selv.

Og vel kan offisielle sannheter være et problem uansett hvor eller når man lever, men det er ikke umulig at dette også kan spores tilbake til krigens hverdagsliv.

Redigert etter publisering.