En ting som nok er temmelig vanlig når man har barn, er å prøve å hjelpe dem med de problemene man selv hadde som barn.

Sagt på denne måten er det lett å se at det kan være lite lurt. Men man tenker jo lett at man vil gi barna et bedre liv enn man selv hadde. Noe annet ville jo forsåvidt være unaturlig.

Poenget har flere sider. For det første skjønner barna som regel mer av familiens problemer enn de voksne, og de kjenner oss bedre enn vi kjenner dem. Det var tilfelle da jeg var liten, og det er nok også tilfelle i dag, selv om det nok kan finnes unntak fra regelen, ikke rund baut, kanskje, ikke i alle tilfeller i én familie, men siden det tross alt finnes litt mer psykologisk kunnskap idag enn da mine foreldre lagde sin familie sammen, vet vi som foreldre ganske mye mer om oss selv, eller kunnskapen finnes i hvert fall i større grad.

Det er selvsagt en generalisering igjen, men ikke helt usann.

Særlig mor var opptatt av å styrke i hvert fall min selvtillit, og ettersom 60-tallet samtidig var en tid med alt for stor enighet om alt for mange ting fikk jeg en meget sterk vilje. Jeg måtte forsvare meg mot kompakte oppfatninger om alt mulig, og jeg ble egentlig bedt om å utvikle selvstendighet også, i hvert fall i praktisk henseende, jeg skulle vel “bli til noe”, tror jeg kanskje ville vært fasiten hvis jeg hadde spurt mor nok om hva hun egentlig ville med meg eller med min oppdragelse. Eller bidra med noe, som ville vært et litt bedre mål.

Dessverre, eller kanskje heldigvis, fulgte det ikke med noen oppskrift på hvordan jeg skulle nå eventuelle mål. Hun hadde da jeg var liten ikke mye erfaring fra arbeidslivet, så hun kunne rett og slett ikke gi meg så
mye på dette punktet. Resultatet ble nok mye selvstendighet når det gjaldt den praktiske utformingen og gjennomføringen av prosjekter også. Jeg har funnet opp hjulet på nytt flere ganger i mitt liv, men det kan jo i heldige tilfeller være nyttig for det man holder på med, hvis man faktisk klarer å gi nytt liv til gamle problemstillinger. Det skjer neppe hver gang, men det kan jo skje.

Det fulgte heller ikke med noen råd om hvordan man skulle ta vare på seg selv, siden dette vel fortsatt ikke er et ferdig fordøyd tema for dem som idag er 70+, reelt eller mentalt. Det finnes en god del dumhet i denne
genren, synes jeg, man sier at psykiske problemer er luksusproblemer, for eksempel. At vi i dag har penger til å ta oss av hverandre mer enn før er et faktum, og jeg ser ingen grunn til å stoppe “velstandsutviklingen”
ved nok brød til alle.

Uansett er menneskelighet et gode som vi har bruk for, og jo mer jeg ser rundt meg, desto mer får jeg følelsen av at krigen (ja, den fra 1940 til 1945) fortsatt preger oss mentalt. Man gråter når man ser filmavisene
som NRK har lagt ut – Youngstorget fylt av folk som synger Ja, vi elsker mens de gjør nazi-hilsen med høyre arm, for eksempel, men avstanden til filmavisene fra fredsdagene er ikke lang når det gjelder floskler og hån. Hardheten er nesten den samme, sorry, og den sitter nok i mange i min foreldregenerasjon.

Å ha hatt foreldre som gir lite har ført til at en del prøver å gjøre opp hele regningen, enten ved å gå inn for oppgaven 100% (altså nesten til de knekker) eller slippe barna for mye løs. Det finnes alltid grøfter man kan dette i, uten at det dermed er sagt at man skal gi avkall på alt som er i den ene eller den andre grøfta. Barneoppdragelse er vanskelig, og svaret på spørsmålet om disiplin og frihet må vel være en balanse mellom ytterpunkter. Jeg har selv blitt gitt mye frihet i oppveksten, og jeg vet ikke om det var en reaksjon på “gammeldags disiplin”, en frigjøring fra noe fra oppveksten under krigen eller noe helt annet, men det var tildels nokså mye av det. Mor hadde vanskelig for å sette grenser, noe som for meg gikk noenlunde bra blant annet fordi jeg interesserte meg for mange kreative ting.

Noenlunde bra, må man legge til, for det er klart at stor ufrihet også følger med på kjøpet med en forelder som ikke kan svare på hva som er regler noen gang, da er man også prisgitt vedkommende, i dette til felle mor. fordi hun, når hun hele tiden improviserer, beholder bukta og begge endene. Å kalle det et enevelde er kanskje å gå for langt, men du skjønner problemet? En konge eller dronning som bestemmer alt etter eget hode, uten en lovbok.

For sterk vilje kan selvfølgeig også være et problem.

Hadde far fått bestemme alene hadde vi kanskje levd i et mer tradisjonelt diktatur. Det er tross alt godt vi må være to for å forplante oss.

God vilje fantes allikevel i familien, parallelt med problemene. Det er rart med det, når man først har et system som fungerer på en eller annen måte, dukker det som regel opp en eller annen form for vennlighet. Systemet kan jo allikevel ha store problemer innebygget.

Fars holdning til arbeid var på en måte lettere å kopiere enn mors fordi han hadde masse arbeidserfaring og var realist, på sett og vis, i forhold til hvordan man gjennomførte prosjekter og hva som var mulig å gjøre
på jobb. Hans problem var vel som for mange menn på denne tiden at han jobbet for mye, og det var ikke så lurt for meg å ta over den vanen. Jeg har hatt flere erfaringer med utbrenthet, og det er jo ikke så enkelt å takle bestandig, selv om jeg stort sett har vært glad for det jeg var med på å gjøre før det kom så langt.

Fra far var det heller ikke hjelp å få i form av råd, den eneste måten jeg kunne lære noe av ham i oppveksten, så vidt jeg kan huske, var ved å se hva han gjorde. I hvert fall fantes det ikke noen refleksjon rundt det han holdt på med, som alltid har vært en naturlig modus for meg.

For å komme tilbake til utgangspunktet er det lett å gå i grøfta med egne barn, for eksempel er mine egne nok tildels så proppet med livsvisdom og praktiske råd at de har fått nok, selvsagt fordi jeg følte jeg måtte erverve alt sånt selv. Det er jo mulig de faktisk har bruk for noe av det.

En generasjon tenker ofte i hvert fall litt likt, sånn at den kunnskapen man vil gi videre kanskje allerede er mainstream oppfatninger blant
dagens barn. Kanskje de har løst akkurat de flokene du er mest opptatt av å hjelpe dem med, i fellesskap, eller så mange foreldre har snakket om det at de på denne måten har bidratt til å ordne opp i problemet.

Noen tror jeg ønsker å legge skylda på andre når jeg skriver om forrige generasjons svakheter, og selv om jeg har vært mye sint på begge mine foreldre synes jeg dette er å misforstå prosjektet. Det jeg vil er å forstå det jeg trenger av mine opplevelser for å kunne fungere som menneske. Det gir meg en mulighet til å slippe løs fra mine egne hangups og problemer å
vite noe om hvor de kommer fra. Det er et faktum at vi delvis gir sånne ting videre til våre barn og til andre som står oss nær, og å overse det poenget fører lett til at man viderefører feilene. At man gjør feil er greit, det er uunngåelig, men man må i hvert fall vite at problemer lett “arves”, selv om det ikke alltid er lett å få oversikt over hvordan det skjer.

Jeg kan jo gjerne ta ansvar for mine egne erfaringer med utbrenthet, for eksempel, jeg har selv valgt mine prosjekter i livet og gjennomført dem så godt jeg har kunnet, med mye energi.

Men skyld og ansvar er ikke nøkkelbegreper i min virkelighetsforståelse, heller forklaring og løsing av floker.

Men å få det til krever en aksept av at et problem er et problem.

At vi gjør feil i forholdet til barna trenger ikke være provoserende hvis vi innrømmer det det er snakk om, men når noen ikke vil snakke om de store problemene, har vi en ordentlig knute.

Redigert etter publisering, sorry.