Jeg har vært inne på tanken om at definisjonen av sykdom kanskje burde inneholde beskrivelser av både fysiske og psykiske symptomer, og at dette kanskje vil kunne bli en normal måte, kanskje til og med den normale måten å definere en sykdom.

Man snakker om livsstilssykdommer, og det er fysiske sykdommer det har handlet om. Forsåvidt kan man tenke at en del psykiske tilstander også kan skyldes valg man gjør i livet, og det finnes yrker hvor det er overvekt av fysiske skader (idrett, for eksempel) og psykiske (kunst) – skader som ikke skyldes ulykker, men bruk av systemet, som noen kaller det, kroppen og sjela.

Generelt er alle enige i at mange ting, også valg du selv gjør, påvirker dine sjanser for å få bestemte sykdommer, og da må vel det motsatte også finnes – “vanlige ting” som holder deg frisk. Selvsagt kan sikringskost og friluftsliv være gamle stikkord, men de er tilpasset et samfunn som var mye mer homogent enn i dag, sånn at man kunne regne med at de samme tiltakene ville være tilstrekkelig for…de fleste, eller i hvert fall for store grupper.

Idag gjør vi mange flere valg, det er ikke bare det at mulighetene finnes, de utnyttes faktisk. Vi spiser mer, som er et problem i seg selv, både sunt og usunt, og kostholdet er mer variert på grunn av reising og kommunikasjon via nettet. Det siste trenger ikke ha hverken negativt eller positivt fortegn, men man kan jo tenke tanken at det gir nye variasjoner i både sykdom og sunnhet. Variasjonen i livsstil er økende.

Samspillet mellom psyke og kropp er vel ikke godt nok kartlagt for denne situasjonen, hvor ikke bare mange etablerte kulturer fra hele verden
møtes på mange nye steder, men hvor også variasjonen i “innenlandsk
levemåte”, hvis det finnes én sånn, både er større enn før, og hvor jeg mener vi også oppdager hvor forskjellig vi faktisk har levd.

Og samtidig er det en bevegelse i gang som er samlende og ikke fragmenterende, en fellesskapsfølelse særlig blant yngre, som ikke ser på
kulturelle forskjeller som et problem, men som en berikelse, og hvor det som binder sammen kanskje rett og slett er menneskelighet og kultur i positiv forstand.

Totalt sett får man stadig nye kulturvarianter, kan man si, med nye vaner på alle slags felt, også de som virker inn på helsa. Det trenger slett ikke slå negativt ut på helsebudsjettet, men det er grunn til å ha det i bakhodet når man snakker om sykdom også.

Et trangt liv, følelsesmessig og intellektuelt, kan også skape helseproblemer. Det er en påstand, og hvis den er sann, med mange mulige konsekvenser, og jeg skal ikke påta meg å kartlegge alle som måtte finnes, i så fall.

Misbruk av mat eller andre stoffer kan jo i hvert fall være én konsekvens av undertrykte naturlige impulser.

Nå kan en mani gi kreativitet såvel som destruktivitet, så hvis man oppdager at man har sånne problemer burde man kanskje undersøke om de lot seg utnytte kreativt.

Ens bruk av mat og drikke har også et kulturelt mønster. Man kan vel si at at en type mat eller drikke får sin betydning for oss – psykisk – blant annet som resultat av vår egen kultur, levemåte, vår families kultur og vår personlige psykologi. Alkohol er et illustrerende eksempel. For en del, særlig unge, er det et middel til opprør, noe som kan skape problemer. Det samme gjelder hasj. Men begge ting kan vel også ha evnen til å bryte grenser på en positiv måte. Hasj har jeg ingen erfaring med, men mitt inntrykk litt på avstand er at det ikke er så forskjellig fra alkohol, alvorlig for noen, positivt for andre.

Som sagt bestemmer ens kultur en god del av hvilket forhold man har til visse matvarer eller rusmidler. Stoffene eller drikken eller maten i seg selv har jo også kjemiske egenskaper som man ikke kommer helt utenom, men
det er et spørsmål om man kan snakke om “naturlige” eller universelle kulturelle tolkninger av noe. Mange tøffer seg med røyk, men er det et universelt fenomen?

Når plutselig nær sagt alle kulturelle mønstre møtes på en gang får man også nye problemer, man utfordres på sin oppfatning av både normalitet og særheter, og det spørs hvor rigid tankegangen er, også.

Hvis man aksepterer at kultur er med på å forme ens forhold til mat, er det jo ikke en utenkelig tanke at det spiller en viss rolle også i medisiners
virkning på en, siden kultur er med på å forme din personlighet, også din
kropp, i hvert fall måten du bruker den på.

Alkohol gjør meg som regel myk og munter, og hvis jeg skal forklare
det med egen erfaring er grunnen blant annet at jeg brukte det bevisst for å ha det gøy da jeg var ung, ikke som trøst når jeg hadde det dårlig, og at det faktisk lyktes, jeg hadde det gøy og fikk mye positivt ut av å feste. Det behovet er dermed nå ikke fullt så påtrengende som da jeg var 20, jeg fikk en god dose i mere enn én forstand. Innimellom setter jeg allikevel fortsatt pris på en ordentlig fest.

Jeg tror ikke man skal se bort fra at man kan bli syk av å stoppe tilbøyeligheter i en eller annen retning også, akkurat som overdrevent konsum av et eller annet kan bli et problem.

Koffein er et stoff jeg har et mye mer anstrengt forhold til enn alkohol, det gjør meg lett krakilsk og det setter magen i brann. Jeg har ikke tenkt ordentlig igjennom hva jeg føler er grunnen til det, for min egen del. Om det finnes en sammenheng der som vil kunne påvises av forskning eller som allerede er påvist, vet jeg heller ikke. Tingene skjer i hvert fall samtidig.

Dette er selvfølgelig ikke universelle fenomener, mange har akkurat motsatt forhold til disse to stoffene. Poenget er nettopp at bruken og mønstrene kan være forskjellige.

Hva man selv ønsker å gjøre med sitt forbruk får jo også i stor grad være opp til en selv, det kommer selvfølgelig an på hva slags liv man ønsker å leve, ens egen helse, igjen, og hvilke behov man har.