Mange snakker om misbruk. Narkotika er et tema for mange.

Ikke uten grunn, det er mange som plages, ikke bare av
dette, men er avhengige av andre ting, spiselige og ikke spiselige saker.

Noen tenker at man er avhengig av et stoff av forskjellige
grunner, fysisk og psykisk avhengighet finnes, tenker man.

Når det gjelder personlighet finnes det de som er strengt oppdratt og mener de natkomane, for eksempel, har alt anvaret selv, sorry, men dette synspunktet finnes.

Ingen kan ta fra noen ansvaret for eget liv, men det tar vel heller ikke bort ansvaret vi har for å hjelpe hverandre, så godt det går. At enhver terapi også inneholder, og må inneholde, hjelp som får deg til å stå på beina uten hjelp, vet enhver som har gått i terapi.

Så langt det går.

De som ikke har det, altså ikke har gått i terapi, vet det kanskje ikke. Man får forståelse, ja, men også forskjellige redskaper eller råd som hjelper en til å klare ting selv.

Forståelse kan også være et middel i seg selv til å komme seg. Mange har vokst opp i familier uten kjærlighet eller med alt for lite, og bare det å bli behandlet “normalt” kan hjelpe dem på beina i hvert fall til en viss grad.

Med normalt mener jeg at man reagerer med medfølelse når noen har det ille, sinne når man hører om dårlig behandling, og at man sparker tilbake når man selv får et spark. En klem besvares med en klem.

Det finnes væremåter som er så fjerne og distanserte at man faktisk ikke vet ordentlig hvem man har foran seg. Det finnes også reaksjoner som er brutale, og som allikevel hører til dagens rutine i et miljø.

Hva som ligger bak er vel fortsatt det viktigste, men også at man får beholde sin egen identitet og kultur, særlig hvis man flytter seg inn på “fremmed land”, i et miljø man ikke er vokst opp i, til en kultur som ikke er “hjemme”.

Det kan bli det etter hvert, hjemme, hvis man blir behandlet ordentlig, og hvis man selv er interessert i å være der.

Den interessen kan også slokkes eller oppildnes.

Alle vil være enige i at barndommen er en spesiell tid i et liv, og hvis ting går virkelig galt i denne første perioden i livet, kan det prege deg lenge.

Reaksjoner på vold, psykisk eller fysisk, er også individuelt utformet. De er selvfølgelig avhengig av hvilken del av personligheten som blir angrepet, hva slags type man er både fra fødselen av og etterhvert som ting slår inn, enten de er “normale” erfaringer eller ikke.

Noen vender aggresjon utover, mot andre, de slåss eller er sosialt destruktive. Andre vender det innover. Begge deler kan godt være
tilstede i et menneske.

Men overdreven bruk av et stoff, eller av mat eller som sagt andre ting, er ofte destruktivt, altså selvdestrukitvt. Selvskading er et begrep som vanligvis betyr at man går mere fysisk til verks, men alt dette ligner på hverandre ved at man går løs på seg selv, som regel som en reaksjon
på at andre gikk løs på deg en gang, og du kom ikke unna, klarte ikke komme deg løs.

Har man opplevd sånne ting skapes det gjerne et mønster (eller flere) på den måten at historien gjentar seg. Man har kanskje en tendens til å rote seg inn i lignende situasjoner, og ikke uten grunn forsåvidt, altså, vaner dannes dessverre også på denne måten. Den rasjonelle siden av saken er at
man selvfølgelig innerst inne ønsker å løse problemet, og oppsøker lignende situasjoner hvor en løsning faktisk også er en mulighet.

Det sies ofte med stor selvsikkerhet at man ikke kan gjøre noe med sin egen fortid, det som er gjort er gjort.

Men det er jo ikke helt sant. Man kan ikke endre selve handlingen eller at det skjedde, men man kan endre det inntrykket som sitter igjen i deg.

Ellers ville psykoterapi for en stor del være nokså meningsløs.

Det finnes terapi som fokuserer på hva du skal gjøre for å komme videre, istedenfor å “grave i problemene” som noen kaller det. Men man kommer neppe utenom å ta i dem, i det minste, ved å snakke i hvert fall noe om det. Uansett må hver enkelt finne de terapiformer eller den terapiform som passer for en selv. En viss skreddersøm pleier også være mulig med en erfaren terapeut.

Jeg vil absolutt oppfordre folk til å være litt forsiktige med seg selv hvis dette er noe de aldri har tenkt ordentlig over eller prøvd, det finnes mange typer terapi på markedet, både fra såkalte amatører og såkalte profesjonelle, gode og mindre gode i begge genrer, og er man uheldig kan ting bli mye verre, ikke bedre.

Men er man litt forsiktig kan det løse problemer som lammer deg, det kan få deg videre i livet.

Dette trenger sånn sett ikke skje via en terapeut, det er bare en ryddig måte å jobbe på.

Alle føler vel at det å snakke med en venn hjelper i en vanskelig situasjon, og dette er litt av det samme, bare profesjonalisert, både fordi terapeuten har mer kunnskap om menneskelige problemer og eventuelt sykdommer, fordi vedkommende har taushetsplikt, og fordi han eller hun ikke er en venn, som betyr at man kan snakke friere.

(Hvis ikke dagens myndigheter har ødelagt den biten om taushetsplikt.)

Man er uansett avhengig å ha tillit til en terapeut, og en viss kjemi. Avstanden vil finnes, men trenger ikke være et problem hvis begge parter, terapeut og pasient, kan oppføre seg etter situasjonen. Begge trenger å ha grenser for å passe på seg selv, og det er heller ikke sånn at det alltid er lurt å fortelle alt. Jeg har prøvd å være litt målrettet når jeg har vært i denne situasjonen selv, både når det gjelder hele forløpet og hver enkelt time, at man har tenkt litt igjennom hva man trenger å snakke om den dagen, for eksempel. Har man ikke noen idé akkurat da vil enhver terapeut hjelpe deg på vei. Men det beste er å ha noen ideer selv, synes jeg, hvis man kan. Da føler man at man vet litt hvor man er på vei, og har lettere for å komme seg ordentlig fri.

En kaffe til?

Menneskelig svakhet er selvsagt et tema når man har en avhengighet. For meg krevde det mye styrke å slutte å røyke, rå kraft. Men et kirkebesøk på slutten av det siste forsøket hjalp også. Enhver må finne måter å bli sterkere, hvis det er det de trenger.

Noen ganger er det ubehagelige opplevelser som skaper et problem, ned til noe så ille som seksuelt misbruk eller voldtekt.

Psykisk vold burde være mere fremme i diskusjonen, for selv om det blant dagens unge kanskje finnes en for stor svakhet i visse situasjoner, er det som regel en grunn til at de er blitt formet sånn, hvis det er tilfelle. Hvis foreldrene har opplevd ting og vil spare barna for det samme, risikerer de å gå i den velkjente grøfta, å drive det for langt, å ta for mye hensyn.

Å ignorere viktige sider av et annet menneske eller trykke vedkommende ned er ting som man noen ganger ikke legger merke til hvis man er blitt utsatt for det. Altså må det finnes ut av før man kan begynne å gjøre noe med det.

Selve stoffet eller tingen kan fungere som en erstatning for noe man ikke har fått nok av, kjærlighet, for eksempel. I så fall er det lett tilfelle at det ikke er en ordentlig erstatning, men et nokså tomt næringsmiddel for følelsene eller intellektet, eller rett og slett ødeleggende for den delen
av personligheten det handler om. Man går, som sagt, løs på seg selv.

Noen ganger kan man rette opp skaden man har påført seg med et annet hjelpemiddel, musikk, for eksempel, nok en gang hvis man finner det rette middelet. Er man kreativ kan man lege seg selv til en viss grad, gjennom valg om jobb, utdanning eller helt andre ting.

Hvis ting har vært forbudt i oppveksten kan man finne på å gå løs på et overdrevent konsum av den grunn. En fornuftig moral endrer seg naturlig med tiden fordi tidene skifter og livene endrer seg fra en generasjon til den neste. Også fordi to mennesker ikke er helt like, selv om det finnes likhetstrekk.

Å bli pålagt å være snill gutt eller snill pike hele tiden (ideelt sett eller i
praksis) vil vel alltid føre med seg problemer, kanskje i form av at man er
nødt
til å gjøre noe galt hvis man faktisk gjør noe riktig nesten hele tiden. Det kan komme et rekyl.

Spenningen ved å gjøre ulovlige ting nevnes visst av mange lovbrytere som en viktig ting – jeg vet ikke om det trenger å være en hoveddrivkraft. Desperat pengemangel finnes også, også for syke som trenger medisiner eller fattige som trenger mat. Man får kanskje huske at fattigdom også har en mental side som kan være temmelig alvorlig og viktig, man klarer ikke å ta vare på seg selv, heller ikke økonomien.

Jeg tenker at det ikke burde være vanskelig å forstå dette selv om man selv ikke er der.

Det samme kan gjelde frister, evnen til å holde avtaler og generelt orden i livet. Alt dette kan påvirkes av psykiske problemer av forskjellig art, man mister både kontroll og oversikt over sitt eget liv. Det kan være meget krevende å forholde seg til strenghet i det offentlige systemet i en sånn situasjon. Ikke dermed sagt at systemet automatisk burde endres for alle, det kan være lurt å tenke begge deler, at systemet må jenke seg uten å endre reglene fullstendig, eller at reglene faktisk må endres fordi noe annet
ville være urettferdig, for eksempel.

Problemet med stoffets tomhet blir verre jo lenger tiden går og jo mer intenst misbruket er, man kan komme inn i en hengemyr uten ende. Men samfunnets fordømmelse kan også være et problem i denne sammenhengen, særlig hvis fordømmelsen er 100%. At andre forteller deg at du ødelegger livet ditt har også en viss betydning for i hvor stor grad problemet er et problem, i hvor stor grad du faktisk gjør det. Skammen tynger også.

Det kan være at man pirker borti andre menneskers stolthet over selv å “fikse livet”. Man får i så fall finne ut hvilken beskyttelse de forskjellige parter i situasjonen trenger.

Stoffet kan bli så viktig for deg at du prioriterer misbruk foran alt mulig annet, barn, familie og eget liv i “ordentlig” forstand.

Stahet og hangups finnes, også i overdreven grad, men jeg tror at råd i den forbindelse enten bør gis av en terapeut eller en god venn, ikke av politikere eller byråkrater.

Jeg tror ikke noen kan leve bare på sunn næring hverken psykisk eller fysisk, vi er tross alt ikke perfekte og må akseptere litt potetgull, en røyk eller en kaffe. Det samme gjelder lesestoff eller film. Enhver får finne en balanse i livet spå godt det går. Jeg har ikke sans for bestrebelser på å utrydde hverken alle tendenser til avhengighet eller alle vanskelige stoffers tilstedeværelse i en befolkning, i hvert fall ikke generelt. Livet kan ikke bli helt rent eller helt perfekt, det det handler om er å komme ut av problemer som ødelegger ting for deg fullstendig. I noen sammenhenger kan avhengighet være ren humor, i andre blodig alvor.

Selve stoffet, enten det er mat, alkohol eller noe annet, kan også fungere både normalt positivt og kreativt. For de som ikke har et problem med det det gjelder er jo ting i utgangspunktet greie.

Jeg tror også mange sånne problemer er blitt unngått nettopp fordi man har valgt for eksempel mat eller vin eller noe helt annet som yrke. Man kan noen ganger lure på om det er tilfeldigheter som avgjorde om en person ble politimann eller -dame, kriminalreporter, eller tvert imot kriminell. Selv om gleden ved arbeidet og oppgaven vel burde være de viktigste tingene i engasjementet for en jobb, har enhver yrkesvei og utdanning også i seg muligheter til å løse problemer – egne og andres.