Nevrolingvistisk programmering (NLP) er teknikker som brukes blant annet til å overkomme mindre psykiske problemer ved å “fortelle seg selv” på mer og mindre overførte måter ting som hjelper deg å overkomme et problem, ved hjelp av ord eller mentale bilder.

Visualiseringsteknikker finnes, man setter seg i tankene i en bestemt situasjon hvor man behersker situasjonen, som så skal sette deg i stand til å gjøre lignende ting seinere. Man kan snakke til seg selv, det finnes rene meditasjonsteknikker. Feltet er etterhvert svært.

Men en felles tanke er i hvert fall at former for mental input kan brukes til å styrke og reparere deg, snu tankemønstre, også ting som er “skreddersydd”.

Så generelt formulert begynner man nesten å nærme seg en generell beskrivelse av psykoterapi.

Teorien er i hvert fall her at det er en sammenheng mellom de erfaringene man gjør og måten man tenker, og at det er mulig å lage “gode erfaringer” som “programmerer” deg på visse måter. Det første burde være nokså innlysende, det andre er kanskje en litt instrumentell eller mekanisk måte å beskrive det på, det finnes andre innfallsvinkler som er mere “hverdagslige”, hvis man oppfatter kunst som en del av et vanlig liv, og kanskje vel så interessante.

Man snakker ofte om “magi” når man snakker om kunst. Som jeg har vært inne på før er folk som er uvant med kunst eller kunst av bestemte typer noen ganger en smule overdreven i sin reaksjon, og man finner også i vanlige media en nesegrus beundring for kunstnere, en ting som jeg ikke har noen særlig sans for. Bedre med saklige diskusjoner, synes jeg, men selve reaksjonene kan man jo ikke diskutere.

Det er selvfølgelig selvfølgelig sterke ting i kunst – i alle genrer, DJ-genrer, klassisk kunst eller popart, det spiller ingen rolle – og til tross for en masse “håndverks”-teknikker, eller uansett, vil det være ting i kunst og musikk man ikke kan forklare på noen fornuftig måte. Det at kunstnerens personlighet eller intensjoner faktisk kommer igjennom kan man hevde er en sånn ting. Det brukes som sagt kanskje bestemte teknikker som kan beskrives, eller kanskje ikke, men det at man står med penselen og tenker en tanke som så kommer ut på bildet – er i seg selv “magi”.

En intensjon med et innhold som ikke er konkret, men som lar seg beskrive i det uendelige. Man kan heller ikke regne med at kunsten noen gang tømmes for innhold hvis den først har noe, at man blir ferdig med å snakke om den og finne nye måter å se den på.

Alle kjenner vel forhåpentligvis følelsen av å puste, som kan utløses av en forløsende replikk i privatlivet eller på jobb, men også av et kunstverk eller konsert som treffer en. Stramme muskler slipper taket, i skuldrene eller magen, man har brutt igjennom et problem.

Visualisering og andre NLP-teknikker kan nok fungere på lignende måter. Man bringer seg selv inn i situasjonen, men man skaper den også selv i tankene, fantasien eller hvordan man nå fungerer. Jeg sier “kan nok” fordi jeg ble utsatt for en sjarlatan en gang som gjorde ting med meg som hadde fatale konsekvenser, og dette er grunnen til at jeg ber folk være litt forsiktige med terapi. Treffer man et virkelig ømt punkt kan det være farlig, enkelt og greit, man bør som terapeut ha en plan B hvis ting går galt og generelt være mer forsiktig enn pasienten, kan man vel i hvert fall si. Jeg jobber ikke som terapeut for andre.

Altså, siden har jeg ligget unna lignende metoder i nokså stor grad, i hvert fall vært forsiktig.

Men for eksempel en sjekk i tankene, i forkant, på hvordan jeg ville føle meg på podiet er en nødvendighet når jeg spiller, og selve prinsippet gjelder, at man bruker former for selvsuggesjon og meditasjon til å oppnå endringer i livet, eller at man ser, opplever og bruker disse sidene ved i og for seg hverdagslige hendelser (f.eks. kunstutstillinger) som midler til personlig utvikling. Man kan ikke være helt sikker på å treffe bestandig, men det fungerer nokså ofte. For “kunstvante” er dette nokså innlysende, tror jeg, for andre ikke.

Visualiseringer er jo ikke akkurat tanker, de involverer i hvert fall ikke ord, men bilder, man setter seg selv inn i situasjonen før den inntreffer, for eksempel. Som musiker er det som regel lurt å gjøre det, ellers kan nervøsiteten overraske og overmanne deg på podiet. Den inntreffer alltid for meg, i hvert fall, og den må inntreffe i en eller annen fasong, ellers har man ikke noe å gi i situasjonen. Men det må skje litt i forkant så man er forberedt og kan håndtere den.

Musikk og kunst lar seg bruke som meditasjon, hvis man vil bruke det ordet, men man er som sagt også nødt til å ta en sjanse fordi man ikke vet akkurat hvor man lander. Det er kunstens vesen å være uforutsigbar, i hvert fall til en viss grad. Enkelte genrer skygger man kanskje unna, i den bevisste tanke fordi man ikke liker det, men kanskje dypere sett noen ganger fordi man ikke tåler det den sier. Dette er grunnen til at man i samfunnet er nødt til å akseptere kunst man ikke selv tar inn eller liker. Alt er ikke for alle, som Goethe sa, alle er ikke nødt til eller i stand til å like alt.