Begrepet alder i dag er ikke så fastlåst som i mine
foreldres generasjon eller i min oppvekst, absolutt ikke, det er eller burde være almenkunnskap at
mange aldre kan nås…i forskjellig alder, forskjellig antall år, altså. Man oppnår
forskjellige ting til forskjellige tider, ikke nødvendigvis samtidig med venner eller naboer. Sosiologer og psykologer kan
sikkert gruppere fenomener så vi kan diskutere dem, men vi lever vel i hvert fall mere forskjellig enn før.

Barnslige menn var
et meget populært tema blant kvinner i den samme generasjonen, i hvert fall noen jeg kjente, og joda, jeg har støtt på
tåpelige menn som både sier og gjør lite lure ting med og om damer, for eksempel.

Jeg har også støtt på i bunn og grunn nokså overlegne damer
som i hvert fall hjemme har bukta og begge endene.

At kvinnefrigjøringen ikke er ferdig ute i samfunnet er nok
fortsatt et faktum.

Men det er vanskelig, egentlig ikke riktig, tror jeg, å
snakke om disse tingene helt generelt, som om alle levde likt, ikke hvis man vil prøve å beskrive
situasjonen for en del kjønnsrolletemaer i dagens Norge. Det er store forskjeller,
til tross for enighet på overflaten om en del ting, sånn som – prinsipielt –
lik lønn for likt arbeid, lik adgang til alle jobber, respekt for et nei
“på byen” eller i lignende situasjoner, og sikkert andre ting.

Det finnes folk på min egen alder og langt nedover, antagelig helt ned til 0, som jeg vil si lever
nettopp i forrige generasjon eller enda lenger tilbake. “Gamle”
kjønnsroller eksisterer i beste velgående, riktignok kanskje i mindre grad ute
i verden, altså på jobb, enn hjemme i huset, fordi nesten alle som kan, jobber
ute. Ting er nok i større og mindre grad justert selv i konservative familier,
men tross alt, mors veto i en del saker som angår hus, hjem og også barn –
eksisterer fortsatt. Det finnes familier – kanskje hele kulturer – som man kan
kalle et slags matriarkat.

Det motsatte finnes sikkert også fortsatt, kanskje mer av
det jo høyere opp i alder man kommer. Jeg vet ikke helt, jeg har vært
vant til å omgås både profilerte yrkeskvinner som nå er 70+, og andre, vel både yngre og eldre, som
fortsatt sliter med at de manglet
muligheter til å utfolde seg yrkesmessig. Hvordan kvinner føler seg i forhold til disse tingene vet de jo forsåvidt best selv.

Men jeg var med på det vi kalte “ungdomsopprøret”,
som for oss involverte på mange måter var dramatisk, det skapte en kløft mellom
foreldre og barn og gjaldt mange i min generasjon. Det føltes og føles fortsatt for meg som et nødvendig skifte, og vi ble heller ikke helt ferdige, fordi mange i den
eldre generasjon fortsatt hang igjen og henger igjen i gamle dagers levemåte og tenkemåte.

Den store overraskelsen er hvor mange som ikke fikk det med
seg, mange steder hvor det neppe kan ha skjedd noe ungdomsopprør i noen særlig
grad, eller så må de “yngre” ha gitt fra seg rettighetene som vi
syntes vi oppnådde.

Det finnes idag også en bølge av normer fra fordums tid, om
respekt for de eldre, gammeldags seksualmoral, ditto forhold til penger (det er
litt ironisk at vi faktisk har bruk for å få ned forbruket totalt, men jeg er
ikke sikker på om det egentlig skjer på noen fløy, enten man definerer den politisk eller mentalt) og andre holdninger
fra en tid jeg trodde var forbi.

Bildet er forsåvidt ikke entydig. En ting som var viktig for
oss, og fortsatt er det, var å få lov til å oppføre seg som et individ og ikke
til enhver tid som en del av en gruppe, i hvert fall ikke den gruppen våre
foreldre tilhørte, nettopp med alle gamle normer og vaner og i verste fall egentlig en hel levemåte. Vi ville skape våre egne liv, gjøre som vi ville, definere ting på nytt.

Dette ropet om frihet høres overalt også idag, men med
varierende innhold på grunn av forskjellig levemåte og forskjellige grunnleggende
behov, eller skal vi si, de grunnleggende behovene har forskjellig utløp og
uttrykk. Det er også sånn at man ofte ikke ser
hverandres forskjellige behov, men tråkker i naboens bed som blinde kyr.