Jeg ble syk da jeg var syvogtyve.

Det kom som et smell, kan man si, selv om jeg hadde rotet
meg bort i en dame med sans for terapi. Hun dro meg med til en lege som
praktiserte ting på fritida. Som han sa, “han syntes folk skulle lære det
på kurs”. Det tok ham en halvtimes tid å finne mitt ømmeste punkt og
kræsje det.

Siden da var livet kaos, lenge. Jeg har aldri vært spesielt
opptatt av eller god til å huske hvilke år jeg gjorde ditt eller datt, jeg har
noen knagger, og det klarer seg. Men det tok mange år før jeg slapp å klamre
meg til dagens håp, dagens arbeid for å komme meg, hver dag en sklie man klatret opp, klatret, klatret, klatret.

Nå er det gått noen år til. Jeg begynner så smått å føle at
jeg ikke burde bruke fellesskapets økonomiske spaserstokk for å holde meg
gående.

Hva er det å være frisk? Jeg kan ikke si at jeg ikke har levd i alle disse årene. Ingen av oss er
heller 100% friske i den forstand at
vi ikke har ting i hodet som kunne eller burde vært annerledes, av hensyn til
oss selv eller andre. Jeg var også det man på ikke så godt norsk kaller spesiell, inntil jeg ble syk tror jeg de
fleste jeg kjente syntes det var en – stort sett – positiv ting. Jeg har vel
alltid hatt mye styrke, jeg har i hvert fall prøvd å la være å kræsje folk
rundt meg.

Etter at jeg ble ordentlig syk var det situasjoner hvor det
ikke gikk. Alle har sett andre som har gått i spinn av raseri, de fleste
stikker av når sånt skjer. Ufiltrert, kan man kalle det.

Vel. Det skjedde meg, og det gikk ut over noen.

Det var innleggelser i noen år, i seg selv ikke noen
behagelig opplevelse, men ikke mye galt å si om sykehuset. Jeg fikk mest ut av
medpasienter og pleiere, neste på den private rankingen var psykologene.
Psykiaterne var ofte fjernest fra meg, men det fantes unntak fra den regelen
også. Alt i alt fikk jeg det de kunne gi der, det var ikke så lite.

Når jeg ser tilbake var det situasjoner hvor jeg er temmelig
sikker på at jeg kunne smuttet ut av hele behandlingen og gjort galskapen til
en kortvarig affære, hvis jeg ikke hadde hatt uflaks. Det fantes behandlere som
manglet gangsyn, som gjorde feil. Det kan skje i enhver jobb.

Det er også litt for lett, kanskje, å overlate for mange
avgjørelser til systemet, ikke stole på seg selv, å følge strømmen en smule også innenfor sykehusets beskyttende vegger.

Jeg var generelt ikke sånn, syntes jeg, jeg gjorde det jeg kunne
ut av situasjonen, men jeg var
kanskje ikke like flink til å finne veien videre utenfor.

Så lett var det forsåvidt ikke å tenke sånn. Jeg hadde prøvd
å ta livet av meg, hoppet ut av vinduet i fjerde etasje. Hvis jeg ikke hadde
blitt religiøs seinere er dette minnet nok, egentlig, til å tro på begrepet
englevakt. Jeg lå på Ullevål, Lovisenberg, Sunnaas, til sammen et halvt år,
omtrent. At jeg ikke en gang ble lam…noen ambulansefolk har æren
for det, tenker jeg, sammen med to kirurger som lappet sammen ryggen og føttene. Det er
fortsatt litt ubehagelig å gå, men ryggen har ikke plaget meg. Ikke en dag, mer
enn man kan forvente når man lever litt for stillesittende.

Utrolig.

Jeg fikk et lite tilskudd til transport, tror jeg ordningen het, på grunn av beina, noen hundrelapper i måneden. Til å begynne
med brukte jeg pengene på spesialsko, inntil jeg fant ut at jeg godt kunne
bruke vanlige sko, bare litt større nummer. Godt for forfengeligheten. På et
tidspunkt, for ikke så mange år siden, ringte
NAV og spurte om det ikke var på tide at de hundrelappene forsvant? Det var jo
lenge siden den skaden?

Dette var én grunn til at jeg ville skrive om dette, i
tillegg til å få litt luft rundt selve tingene – systemet og hvordan det
fungerte for meg.

Jeg har alltid vært samfunnsinteressert, vokst opp i en
nokså politisk tid og et politisk miljø, etterslepet av 68, pleide jeg å tenke.
Samfunnslinja, Natur og Ungdom, både i Asker og på kontoret i Oslo. Jeg tenkte
alltid at hvis alt skar seg kunne jeg alltids bli byråkrat, som vi kalte det, den gangen med en blanding av ironi og kjærlighet.

Så jeg håndterte systemet da jeg ble syk, selv om det ikke
var helt enkelt, å stå på sosialkontoret med en bunke kvitteringer, for eksempel, for å ha noe å leve av mens jeg
ventet på uføretrygd.

Min familie har ikke akkurat penger, men det var mulig å låne noen tusen, noen uker, måneder. Moderen fikk tilbake det meste, men det var en periode hvor jeg ikke
klarte det. Broren min hjalp meg, alltid.

Men det gikk, ting gikk noenlunde. Jeg skjønte hvordan systemet
tenkte, hvordan det var bygget opp hadde jeg lært på skolen, jeg fant de
reglene som gjaldt meg. Systemet svarte med litt treghet, men med redelighet og
orden, jeg fikk de pengene jeg hadde rett til.

Og mer var det ikke på mange år. Jeg var ikke vant med at et
offentlig kontor beveget seg i min
retning hvis jeg ikke tok kontakt – de sto til tjeneste så langt reglene
rakk og tillot, og det var det.

Jeg vet jo ikke ordentlig hvordan NAV fungerer i dag, men
jeg har følelsen av at de gjør mer for deg, samtidig som de legger seg opp i
livet ditt i større grad, både fordi ytelsene har blitt mer avanserte eller hva
man skal si, og fordi toppsjefene, kanskje, og politikerne etterhvert ble mer og mer
populistiske og opptatt av penger. Pengestrømmen ut økte nok, pengestrømmen inn
også, til statskassa. Sett ovenfra er
det politikk, selvfølgelig.

Sett nedenfra er det ikke så behagelig å få en sånn telefon
når du selv har nervene en smule på yttersida, ikke vet om du orker å være
sosial, jobbe den dagen, alt det der som enhver som har vært ordentlig syk vet
hva er.

Du skvetter når du svarer i telefonen, og sier ja jøss,
neida, det går sikkert bra. Du gjør som de vil, ut fra en vurdering av deg selv
de dagene eller den delen av dagen du er 100%. 80. 60. I hvert fall mer enn 30,
20, 10, for ikke å snakke om de situasjonene hvor tallet plutselig sklir
nedover, nedover, og du begynner veldig raskt å lete etter nødløsninger, hvem
snakker til meg så jeg kan roe meg, hvilke ting….hvor langt unna er sofaen, har jeg husket å ta alle medisiner, hvor lang tid tar dette, kommer jeg meg på
beina igjen til i morgen, har jeg noen avtaler, må jeg avlyse…går den tingen
i dass som jeg tenkte ville dra meg et hakk opp…går det helt galt denne
gangen? Hva er sjansen for å bli skvatt gæren, miste taket helt? Bli rar…

Du skjønner. Som en annen i samme situasjon sa nylig: De
fleste som er syke pleier ikke å late som de er syke, de pleier å late som de
er friske.

Det stemmer faktisk ganske godt.

Det å ha problemer med hodet,
selve måten å tenke på, var ikke lett for meg, hodet har alltid vært en viktig
del av meg. Den viktigste, kanskje, jeg gir ikke fra meg intellektet. Kunsten,
liksom…musikken forsvant i mange år, og jeg slåss vel for den også, men i
bunn og grunn skjønte jeg ikke poenget med å slåss for noe…så mykt. Men hodet har for meg alltid vært det som
holdt alt sammen, også før jeg ble syk. Forvirring
har vært den store fienden, i 25 år. Eller noe sånt.

Ganske interessant å gå rundt med begrenset tenkeevne, når
du er vant til å ha virkelig mye av det. Mange tror du er dum, og kanskje du er det, der og da. Men man har selv minnet om noe annet. Man kan bli litt fornærmet. I hvert fall gir
det en del nye ideer, en del nye perspektiver på for eksempel dumhet.

Når hele synsfeltet er fylt av kaos, eller når man begynner
å snakke om det…nesten ingen følger deg helt ned, bortsett fra kunsten og
religionen, for min del. Alle har sine kilder til styrke. Jeg har truffet én
prest som hadde evnen til å være tilstede i det jeg hadde av angst akkurat da, langt ned og langt opp.
På telefonen, for sikkerhets skyld. En spesiell opplevelse, ikke i norsk men utenlandsk forstand.

Jeg har hatt venner, kolleger, andre, som også har hatt
evner i forskjellige retninger. Kanskje
bare som resultat av egne erfaringer. Det er jo heller ikke bare.

En del blir skikkelig redde bare du sier du er syk.

Mange følger deg et stykke på vei, hvis du er heldig, og jeg
har vært heldig, mange i årenes løp
har gitt biter av det jeg har trengt. Venner, gamle og nye, tilfeldige
bekjentskaper på byen, på jobb, overalt. Familie også, selv om det som regel
har vært en vanskeligere ting for meg.

Jeg tør ikke helt å tenke på hva jeg har påført dem.

Penger er øyeblikkelig et tema når man blir syk, fordi man
ikke lenger kan tjene dem. Etter hvert klarer man småjobber, noen dager i uka,
opptil 70%, litt frilansvirksomhet. Det gikk alltid best de periodene jeg
klarte å gjøre noe for penger. Bare trygd var ikke så mye å leve av, med litt
på toppen kunne jeg ha et sosialt liv med en viss regelmessighet.

Man gjør ellers det man kan for å bidra i verden, en periode
plukket jeg til og med søppel langs veien, nokså systematisk, og oppdaget at det
fantes andre som gjorde det samme. Andre jeg har møtt har vært speiderledere på
fritida, gjort andre ting, kanskje stått på ekstra for familien. Mange gjør eller mindre frivillig arbeid for noe man liker, i en kirke, barnehage, skole. Selvfølgelig finnes vanlige deltidsjobber. Det der med at de skulle forandre systemet fordi det skulle lønne seg å jobbe
skjønte jeg aldri. Systemet var brillefint, jeg måtte bare passe på hvor mye
jeg tjente og vite omtrent hvor mye jeg kom til å tjene, det var alltid en
grense, som jeg syntes var ganske høy. Man fikk et fradrag i trygden, men man
tjente også vanlige penger. Uføregraden lot seg justere opp og ned med litt tid
til å varsle NAV, som det het etter hvert. Hele greia fungerte fint for meg, i hvert fall.

Følelsen av varme
var vel ikke så sterkt tilstede når slippen fra trygdekontoret, seinere NAV,
kom i postkassa. En papirlapp med dataskrift, men penger på konto…og en fyr som
ikke hang så veldig godt fast i tilværelsen… Men jeg hadde jo nok generell
kunnskap om gamle kamper for folketrygd og sosiale ytelser, om lønn for
arbeidet, for den saks skyld, til å føle…lettelse, kanskje, over at noen hadde
giddet å gjøre den jobben.

Kanskje ikke følelsen av varme, men trygghet. En enkel, stort dimensjonert ting, omtrent som stemmeretten.

Men jeg har levd i alle disse årene, som jeg sier, jeg har
rukket å gifte meg, få to barn, oppdra dem så langt jeg har klart og så langt
vi nå er kommet med det prosjektet, skille meg, ikke noen hyggelig ting,
men…

Det har vært fester, jeg sluttet aldri å elske fest, jeg
håper fortsatt aldri det går over. Krevende jobber som har landet. Til og med
noen ferieturer innimellom, selv om det er en ting du både ikke har nok penger
til, og du ikke får gjort fordi prosjektet kan være for stort.

Det siste trenger heller ikke ha med sykdom å gjøre. Vi har
familie i USA, og jeg har aldri besøkt dem. Noen av dem har vært her, en overraskende og morsom ting.

Veien går videre, som man sier. Jeg trenger ikke lenger dra
meg selv etter håret og håpe at jeg kommer til å ønske å leve. Jeg har nesten
prøvd det motsatte, og helt alvorlig, jeg vil ikke anbefale det. Det er ikke
noe alternativ for meg lenger. Jeg har prøvd, og det er bedre å sitte på en
fortauskafé, ikke i Paris denne gangen, men i Oslo, hos en algirer, for eksempel, jeg tror det var Algerie, jeg
kjenner ham i hvert fall godt nok til å slå av en prat og finne ut hvordan dagen er. Drikke kaffen hans og se på verden som
rusler forbi på gata foran meg.

Jeg kjenner ham passe godt – passe akkurat nå. Seinere vet
ingen hva som kan skje. Det stemmer også med de svenske bekjentskapene, de
tyske og franske stemmene man hører rundt seg, folk fra Nordstrand man treffer,
Grünerløkka, Majorstua, Baku, Torsby. Ullern, Lørenskog. Paris. Røst. Hannover. Stuttgart. Konstanz. Bergen. Ulm. Kartet fylles av følelser. En tyrkisk kokk, en kurdisk
prosjektleder. Tyske kjemikere. Musikkamatører, såkalt.

Folk fra Berlin. Strasbourg. Det franske miljøet finnes også, vet du! De som ser ut som Tunisia, men er vokst opp i en eller annen by i Sveits og har en bror som bor i Brasil. Han gifter seg i neste måned. Kokker fra Polen. Tyske oversettere. Pensjonerte prester av forskjellig nasjonalitet. Gamle elever som man blir stolt av å treffe. Smelt… Østfold har mye større byer enn jeg trodde. Venner fra Ski. Ambulansefolk som har fridag. En
marokkansk kjøpmann som har bodd i Tyskland, en pakistansk butikkeier som har solgt
butikken og nå jobber i en annen butikk litt lenger opp. En jeg jobbet sammen med i butikk for Herrens mange år siden, hvordan pokker kjente han meg igjen??

Alt finnes i Oslo.

Det er selvfølgelig ikke sant, men det er godt løyet.

Kan man ikke lyve sammen i hvert fall noe har man enda et problem.

Jeg har min egen historie.

Flere.

Ikke alle er kjipe.

Vi sees på hjørnet, over en kaffe for mye.

https://www.youtube.com/watch?v=_HX_jF1_Tgc&t=637s

Redigert etter publisering.