Jeg har skrevet en bunke artikler om dataverdenen, som alle er holdt med et minimum av spesialbegreper og spesialkunnskap, fordi jeg har ønsket å se den fra et synspunkt langt nede. Datamaskinene fra et hverdagssynspunkt, nærmest.

Jeg møter folk som driver med det, som har eget firma med it-konsulenttjenester, for eksempel, og enkelte gir til og med uttrykk for at det ikke går an å få oversikt over det feltet de jobber innenfor.

Det stemmer neppe, men er et utbredt problem allikevel.

Jeg kjenner også folk med mye mer utdanning og mye klarere oppfatninger av hva de gjør. De kan faktisk svare helt tydelig på spørsmål og gjøre klart hvor valgmulighetene finnes og hvor de ikke finnes, kunnskap som ikke har spredd seg i stort nok monn til selgere og helpdesk-medarbeidere. Noen av dem oppfører seg som om vi som spør er folk uten begreper. Jeg mistenker i noen tilfeller dem for å være det, mens sannheten kanskje er at vi ikke snakker samme språk.

Dette burde snarest gjøres noe med, også inne i programmene. Alt sammen burde gås gjennom av produsentene av programvare i samarbeid med for
eksempel språklærere, slik at man oppretter reell kommunikasjon mellom
dataverdenen og oss andre, med klarere språklige grenser mellom de to verdener.

Det knises fra enkelte gutterom over rare ting med rare navn som slippes løs på verdens 7,5 milliarder mennesker, og det kan i hvert fall virke som de ikke vet at de faktisk bidrar til…forvirring. Det er ikke maskinvirus, men man kunne kalle det mentale virus. Journalistikken har kanskje allerede laget et begrep for det.

Mangelen på oversikt er et generelt problem som har vært tilstede i offentligheten og i samfunnet en god stund, og som såvidt jeg kan observere skaper problemer i alt som heter administrasjon (og det er ikke så lite i våre dager) og i politikken, og på andre områder også. Mediesituasjonen er selvsagt en egen diskusjon. Fjernhet er et annet sentralt begrep i denne diskusjonen, som ikke bare kommer fra maskinene, men som kan forsterkes av dem. Virkeligheten blir borte på nye måter, noe som både skaper nye problemer og forlenger gamle.

Maskinverdenen oppfattes av mange som en referanse for sannhet, og jeg tror man skal ha tunga ganske rett i munnen for å argumentere med et sånt utgangspunkt allerede.

Forvirringen treffer alle oss andre, vi som ikke er “innafor” bransjen, både fordi det er en bransje i rivende utvikling og fordi den også har barnesykdommer.

Man kan av og til møte unge datafolk som etter min mening har nervene en smule på høykant, for eksempel når de skal begynne å manøvrere på maskina for å forklare deg et eller annet. Som lærer føler jeg at noen av
dem har manglet stabil følelses- eller tankemessig tilstedeværelse på et eller
annet tidspunkt, de har kanskje hatt for mye maskinkontakt og for lite direkte kontakt med mennesker i visse situasjoner.

Problemet “dem og oss”, dataverdenen og oss andre, handler også om språk – fagspråket eller -språkene deres invaderer i grunnen alle typer språk, ikke minst hverdagsspråk, med en liten epidemi av faguttrykk som er nylaget, og som ofte kræsjer gjengse begreper og ikke så sjelden gjengs logikk. Dessuten altså interne morsomheter som i hvert fall noen ganger ikke burde vært spredd som et virus, uten forklaring, til verden.

Jeg har vært inne på en ubevisst “programmering” av oss ved bruk av maskinene (og da snakker vi mer om NLP-aktige ting og rett og slett vaner), som jeg innbiller meg kan føre til at man litt for lett kobler om fra å tenke begrep til å tenke handling. Alle ord og i grunnen alle begreper opptrer også som handlinger på en datamaskin. Jeg forestiller meg at dette lett kan lage en vane av instrumentell tenkning, at man lettere ser på ting som praktiske problemer og kanskje skiller dårligere mellom situasjoner der man har
reelle valg og situasjoner der man ikke har det.

Automatisering av alle mulige…handlinger er også stoff til ettertanke i en sånn sammenheng.

Enkelt sagt favoriserer dataverdenen sånn som den fremstår idag kanskje praktiske tenkemåter heller enn teoribaserte. Det er en grovt formulert idé som fortjener å gås etter i sømmene, men jeg tror det er noe i det.

Som sånn passe godt skolert i musikk- og litteraturvitenskap er vel også alle disse artiklene en reaksjon mot en del av det som måtte finnes av “naturvitenskapelig” eller matematisk tankegang, eller ingeniør-ditto. Hele datamaskinprosjektet er jo egentlig å lage en kunstig hjerne, eller altså kunstig intelligens, og prinsippene er vel i ikke så liten grad hentet fra maskinverdenen. På mange måter er det en maskin, ikke med bevegelige
deler, men med prosesser som ligner.

Kanskje er en ensidig tenkemåte også bare et stadium, litt parallelt med de første bilene, hvor mekanikken mer eller mindre stakk ut overalt. Jeg er ikke oppdatert på “humanistisk IT” eller hva fagfeltet heter, så det skjer sikkert ting her som kan være interessante.

Dataverdenen produserer i hvert fall en ny type ingeniørbevissthet.

Ingeniører har jo alltid kunnet være litt irriterende med sin hang til tall som alle tings måleenhet – viktig når man bygger ting, ikke så viktig når man jobber direkte med mennesker. Menneskelige og administrative
systemer som bygger på for mange tall høres heller ikke umiddelbart attraktivt ut i mine ører. Jeg liker ikke så godt tanken på et menneskelig samfunn som en maskin, uansett nivå. Andre metaforer virker mer attraktive, og uansett er ensidighet i tenkemåten nok en gang kanskje ikke så lurt hvis man for eksempel jobber som leder. Frihet er jo også et tema, i tenkemåten og det som er konsekvensene av den.

Når jeg lager musikk er jeg heller ikke i tall- eller dataverdenen i noen særlig grad, men det finnes jo mange som er det – også. Hva som kommer
ut av kunstneriske anstrengelser vet man sånn sett heller ikke før resultatet
foreligger, tenkemåten er for meg mindre viktig i seg selv, egentlig, selv om
den også kommer ut på en eller annen måte, opplevelsen er fortsatt beviset på at puddingen er spiselig.

Jeg danser forresten gjerne natta lang til dj-musikk hvis jeg ellers er i form, og faktisk, Bugge Wesseltofts elektroniske sider er mer interessante for meg enn pianospillet hans, enda så sløyt det også er. Så jeg er ikke ensidig negativ, neida…jeg vil bare ha kontroll over mitt eget arbeid.

Man kan jo ellers bli lett psykotisk av å stikke hodet inn i feil meny på maskinen hvis man ikke er sånn fra før av. I hvilken grad man kan klippe i stykker ord eller begreper, snu dem opp ned, speilvende dem, omtolke dem, bruke dem til turnøvelser eller andre praktiske krumspring er forsåvidt overraskende, men jeg er mer usikker på nytten av alt.
Jeg kunne sikkert ha glede av litt flere muligheter enn jeg benytter meg av, men neppe alle som tyter inn. Jeg har ikke noe imot underholdning, men jeg vil ikke ha det når som helst. Det er dessuten også et fag.

Det slår meg helt klart som en mulighet å ha en maskin som ikke utvikler seg mer – det føles ikke sjelden som om det kreative metningspunktet er nådd i mange av de oppdateringene som kommer.

At nettet også er full av sjarlataner burde også snart være tydelig. Et grensetilfelle, noen ganger over kanten, er tendensen til alltid å ville ha oss til å betale månedspris for alt mulig, også for produkter som man i anstendighetens navn burde selge oss som en ting.

Jeg foretrekker uansett et klart hode når jeg skal tenke, så langt det går.

Saker som beveger min verden ustanselig uten at jeg har bestemt det, er…ofte en irritasjon, i hvert fall når jeg skal jobbe.

Redigert etter publisering.