Politikken får noen ganger preg av å være livsstiler, levemåter som slåss mot hverandre, ikke bare synspunkter på enkeltsaker, slik at man får følelsen av at man må leve som naboen, eller naboen som meg. Sylvi Listhaug og Lan Marie Berg, som begge er beundret og mislikt like intenst av mange, former vel begge politikken i for stor grad ut fra sine egne og sine gruppers private vaner. Det er en påstand du kan sjekke. Jeg synes det virker som om det stemmer litt for ofte.

Dette er en av grunnene til at jeg synes det er riktig med et eller annet kompromiss i saken om biltrafikk i Oslo. For meg er det nokså uproblematisk med bilfri by, selv om jeg kanskje ikke ser poenget med at hele byen skal være det. Jeg hører politisk og livsstilmessig mer hjemme i Bergs verden enn Listhaugs.

Men å be en ekte FrPer å gi fra seg bilen er som å be en kunstner gi opp kunsten. For en del mennesker er frihet nesten identisk med bevegelsesfrihet, noe man kan se for eksempel uttrykk for i de 1000 – ett tusen – milliardene som kommer til å bli brukt til bygging av motorveier og jernbanevedlikehold hvis ingen gjør noe med det. I seg selv er den summen helt urimelig, og noen burde også vurdere hvordan den er vedtatt, om demokratiske prinsipper faktisk er fulgt eller ikke. Både miljømessig og estetisk kommer denne byggingen til å ødelegge temmelig mye. Dette er også en sak hvor bevilgningene burde skrus ned og det burde inngås kompromisser.

Men det er også urimelig å stenge Oslo for biler 100%, og kanskje unødvendig. Med bomringen, vel å merke med restriksjoner på trafikken, og med et kollektivsystem som fungerer, oppleves det ikke vanskelig å bevege seg i byen som fotgjenger, i hvert fall.

Utspillet om “bilfri by” er vel kanskje også ment som et utgangspunkt for
diskusjon.

Man burde også noen ganger tenke seg litt bedre om før man gjør fysiske endringer i byen. Det er gjort mye fint i Oslo de siste 20-30 år, men en del nye løsninger virker for improviserte. Det var noen morsomme ideer i Thereses gate, etter min mening, og disse burde fått stå mens man tok vekk de andre og tenkte videre i en kombinasjon av gammelt og nytt. Ingenting nytt er noen ganger ok, synes jeg, Oslo har for eksempel alltid vært litt rotete, og det har vært en del av sjarmen. Overivrige og velmenende byråkrater er et problem for tiden, også her. Og det er heller ikke alltid sant, men det finnes.

Evolusjon, ikke revolusjon, som Erlend Loe sa i en eller annen bok. For mange, både i politikken og næringslivet, gjør for mye og bygger for mye, det skjer for store endringer på for kort tid.

FrP har ennå ikke skjønt den generelle begrunnelsen for å begrense biltrafikken, og de grønne velgerne trenger kanskje – også – å tenke i kategorier som ikke alltid er 100%.