Eyvind Alnæs – symfoni nr 2, Latvias nasjonalorkester, dirigent Terje Mikkelsen.

https://www.youtube.com/watch?v=T7Bb2sw9JeI&t=747s

Jeg er litt lei av å illustrere all norsk musikk fra denne perioden med naturbilder. Det finnes jo som modus for musikken, men innenfor de
rammene tror jeg det fortelles mange historier som ikke nødvendigvis har noe med naturen å gjøre. Det er jo heller ikke sikkert alle komponistene tenkte i de baner – jeg kjenner ikke tenkemåten i perioden godt nok til å si noe fornuftig.

Annensatsen er alene verdt den tiden det tar å høre den. Tredjesatsen føles innledningsvis ut som om den er levert litt…sjenert, skal vi si det sånn? Enkelte uttrykk fra gamle dager oppfattes “nuttete” idag, og det går ikke helt an å spille dem sånn. Det er stor entusiasme der, nesten på nivå med Mendelssohn, og den kommer ikke helt ut. Eventuelt har Mikkelsen tenkt litt klisjémessig, litt for mye folklore, igjen.

Det er mange andre sider ved musikken som burde tas frem, det der “sånn danser de, dere” er godt fordøyd stoff for min del, i alle fall. Jeg trenger ikke poenget en gang til på samme måte, i hvert fall. Jeg møter av og til utlendinger som faller i staver over en norsk klassisk springdansrytme eller noe lignende, hvis de aldri har hørt det før. De kan jo lytte seg frem til dagens situasjon, hvor vi trenger å se eller høre denne
perioden fra flere vinkler. Og for all del, vi trenger ikke nødvendigvis å hive de gamle tankene om fortolkning, det får man finne ut av i hvert enkelt tilfelle, hva man trenger for å få frem det man vil. Men vi trenger fornyelse og mere bredde i de tolkningene som gjøres.

Sigurd Slåttebrekks Grieg er forresten interessant i den sammenheng, og det finnes andre ting. Men de mere ukjente komponistene har musikk vi ikke vet om, og det har altså vært tolkninger av Grieg de siste årene som viser oss helt nye sider av musikken hans, nye måter å se den, nye måter å tenke om den.

Førstesatsen her er interessant, men jeg kunne ønske meg enda mer graving i den “norske” siden av saken, ikke de klisjeene jeg har nevnt, men de egentlige grunnene til at musikken ble skrevet. Alnæs befinner seg som mange andre i en europeisk tradisjon som har sine sine do’s and don’ts, sine spilletradisjoner, som tas godt vare på her også.

Jeg er ikke helt sikker på hva som ellers ligger i dypet i denne satsen, men jeg er temmelig sikker på at det er mer. Å spille det som festlig musikk er ikke nok, Norge inneholder også noen helvetes troll i dypet av våre sjeler som denne perioden i musikkhistorien driver på med, og snakker om, og som jeg gjerne skulle hatt mere frem i lyset. Dette gjelder også andre versjoner jeg har hørt av noen av Halfdan Cleves stykker, for eksempel, man spiller det som europeisk kunstmusikk så man dingler i lysekronene, fantastisk gjort, noen ganger, med stor og interessant teknikk, faktisk, men man går tildels glipp av faenskapet som ligger under og som gjør det til stor musikk, det er virkelig bra tenkt, ikke bare flinkt skrevet.

Dette innholdet strukturerer ofte hele stykket eller hele satsen i andre ting jeg har vært borti.

Tendensen er her i denne innspillingen, men ikke nok, trollskapen blir ett element i en struktur av…kanskje “festlighet”, mens det antagelig burde vært omvendt.

Det er ellers en fin innspilling, mye energi i deler av symfonien.

Og som sagt, annensatsen er verdt bryet så det holder. Selv om den kanskje også er i overkant “nasjonal” i gammeldags forstand, er kanskje nettopp dette et interessant poeng, fordi så mye av den tankegangen ofte leveres uten en ordentlig fornyet tilstedeværelse, både i ord og musikk.

Uansett hva dette er, det er ikke tilfelle her, man presenteres for sakene på en måte som man ikke kan rømme fra, man må fortsette å lytte.

Sorry, dette ble skrevet skikkelig ad lib, med hodet halvveis ut av vinduet, skriving og redigering etter første publisering…