Ett av stykkene til Fritz Kreisler, spilt av en elev.

https://www.youtube.com/watch?v=eyTAWixKk1A

Dette er på mange måter så mye bedre enn en del profesjonelle innspillinger, fordi konsentrasjonen og engasjementet er så direkte og sant.

Barn er ofte direkte og ærlige, men den voksne pianisten her er ikke mindre engasjert, de spiller i hvert fall sammen.

Om det er få toner i en stemme er ikke alltid viktig, et gulv eller rekkverk må også være på plass i en bygning og har ikke egentlig noen mindre betydning enn det som står oppå. Ikke noen større, heller, forsåvidt.

At guttungen ser inn i verden med nye øyne og pianisten kanskje reflekterer over gamle opplevelser, og at disse to tingene kan foregå samtidig på en måte som gir mening, er en utrolig ting med samspill.
Jeg får av og til kritikk for å blande ting, i ord, ikke musikk, når jeg snakker om politikk eller andre ting i verden, og det hender det stemmer, noen ganger må man holde saker og ting fra hverandre i den “virkelige” verden. Det går ikke alltid an å flytte en tanke fra individuelt nivå til samfunnsnivå, for eksempel.

Men av og til finner man faktisk det samme prinsippet i utfoldelse på totalt forskjellige nivåer og i ting man ikke skulle tro hadde noe med hverandre å gjøre, og man blir nødt til å sjekke om det man tror er sånn faktisk stemmer, om det er riktig at visse ting fra barneoppdragelse gjenfinnes i en hel kulturs vaner, for eksempel, eller om noe kan eller bør bli på en bestemt måte, gjøres annerledes, om man kan bruke den likheten man tror er der til noe, som en idé til å forandre noe.

Og i musikken…som tilhører man kan i hvert fall bruke den som man vil, forsåvidt uavhengig av hva komponisten har tenkt. Man kan selvsagt risikere å misforstå ham eller henne på denne måten, og det kan jo være greit å vite at den misforståelsen også finnes, at man noen ganger virkelig bommer. Friheten til å tenke og assosiere helt fritt finnes jo allikevel.

Musikken i seg selv er ikke alltid helt tydelig, heller, ofte ikke, den kan vel nesten alltid brukes og oppfattes på flere måter, selv om det kanskje er en grense et sted for hva man kan gjøre uten å kræsje musikken.

Også når man spiller, hvis man fortsatt vil kalle det Mozart, det man spiller. Men helt forutsigbart er det ikke, fortolkning er også et kreativt fag – hvordan oppfatter jeg Mozart, og hvordan vil jeg gi den musikken til deg.

En komponist kan ikke helt ha kontroll over hvordan musikken blir oppfattet, som Sæverud, som ville nekte alle andre enn Jan Henrik Kayser, tror jeg det var, å spille pianomusikken han hadde skrevet.
Det blir litt drøyt.

Det samme kan man si om konservatorielærere som vet hvordan ting skal spilles.

Som komponist kan man også blande perspektivene, legge flere maler oppå hverandre, så å si, sånn at musikken igrunnen “handler” om flere ting på en gang, og ikke bare kan forstås på flere måter, men er tenkt på flere måter – samtidig, samme stykke. Jeg har tenkt sånn en del i min musikk.

Begrepers innhold endrer seg jo også gjennom århundrer og mellom kulturer.