Julia Fischer, tysk fiolinist (og pianist også, i andre sammenhenger), spiller Bach sammen med baltiske ungdomssymfonikere. Kristjan Järvi heter dirigenten.

https://www.youtube.com/watch?v=sDyDHvZKl8g&t=325s

Altså, det du hører når du hører et orkester spille med dirigent, er resultatet blant annet av dirigentens arbeid. Alle sanger må synges av noen, og et orkester er vel litt for stort til at det klarer å bli enig om hvordan det skal gjøres, helt alene.

Dermed enten en konsertmester, sjefen for felene, liksom, som styrer ting, eller altså en dirigent, som bestemmer hvordan denne versjonen av et eller annet stykke skal låte.

Det er et kreativt arbeid med forsåvidt ikke alt for vide rammer, man må jo helst spille Bach når det er et partitur av Bach man har foran seg, men uansett hva man holder på med, når bare rammene er på plass, har man jo nettopp frihet til å skape noe.

Så det tar en viss tid å finne ut, sammen med musikerne, hvordan det skal låte.

Arbeidsstilen til dirigenter er forskjellig, noen er strenge, andre løsere og mer samarbeidsorientert. Men de må uansett ta en masse avgjørelser om tempo, klang, artikulasjon, hvor lange skal pausene være osv.

Hva handler hele greia egentlig om – det er alltid min kjepphest når jeg lytter eller i hvert fall når jeg begynner å snakke om musikk eller skrive om det. Hva man har i hodet kommer også ut, hvordan man oppfatter musikken og komponisten. Ikke minst det, vil jeg si er viktig. Kanskje alle sier det.

Jeg er ikke dirigent, så dette er sagt ut fra vanlig spilleerfaring og skal vi si musikalsk almendannelse. Spesialiserte musikere har sikkert noe mer å si, og for all del si det hvis noe ikke stemmer.

Det dirigenten gjør på podiet er dels å passe på takten, som ikke er ens tvers igjennom, musikk puster, man varierer. Dels finnes det små gester som er påminnelser om ting man har avtalt, dels generell tilstedeværelse
i musikken etterhvert som den skjer. Man “slår inn” grupper, 2. fiolin skal inn på slag to i takt 45 etter å ha hatt pause i noen takter, noe som for meg er en umulig koordinasjonsøvelse foreløpig. En trent dirigent gjør sånne ting.

Man kan kanskje til en viss grad si at man ser musikken komme ut fysisk gjennom de krumspringene. Dans er det ikke akkurat, men for orkesteret er det en tilstedeværelse av den som i siste ende har ideen med kveldens konsert, som sagt, i varierende grad blandet med orkesterets personlighet(er) og oppfatninger, selvsagt, og i varierende blandingsforhold av ledelse og deltagelse.

Den elektrisiteten som du merker hvis du grøsser på ryggen på konserten utgår selvsagt delvis fra dirigenten, fordi han eller hun er musikeren, kan man si, og orkesteret er instrumentet. Det er én måte å se det på. Takk skal du ha, Ole Kristian Ruud!

Og hvis stykket treffer ham eller henne skikkelig, og musikerne også, og hvis forberedelsene har gått bra, kjemien mellom dirigent og band funker, og man har dagen, eller hvis det ikke har gått helt bra og man har en helvetes flaks eller en helvetes tilstedeværelse og konsentrasjon fordi man vet det kan gå skikkelig galt – alt i alt, hvis man har dagen og treffer, så skjer det en eksplosjon, og alle går fornøyd hjem.

Eller en annen form for intensitet, hvis det ikke er eksplosivt, det man holder på med. Det finnes andre ting enn eksplosiver. Meditasjon, for eksempel.

Hele greia er også en boble som sprekkes på konserten, hvis du vet hva en boble kan være. Sånn tenker i hvert fall jeg, det kan sikkert finnes andre bilder på hva som foregår. Det er en av grunnene til at musikere
noen ganger er litt på høykant eller går tidlig hjem fra fest. Hele greia
finnes oppe i hodet eller hvor nå folk plasserer det, det er en balansegang som ikke kan forstyrres for mye, da går konserten i dass, i hvert fall etter
musikerens begreper. Du vil vel ha levering? Noe ekstra, noe du ikke har hørt før er det man ønsker seg, eller?

Det krever jo noe.

Enten du tror det eller ikke, så er dette et yrke.

Forresten møter jeg idag så mange “rare” yrker både i forhold til innhold og arbeidstid og plassering av stresspunktene – at dette vel egentlig ikke er så spesielt.

Ikke lenger.

Et partitur er forresten et noteark hvor alle stemmene står samlet. Hver musiker i et orkester ser bare sin egen stemme.

Jeg har skrevet om dette på engelsk også, på den engelske bloggen. Dette er en rask, norsk versjon. Jeg tror det står litt mer i den engelske.

http://blog.gothesen.no/#post67