Men hva skal du med det?, spurte klassen da jeg måtte gå tidlig fra engelsktimen for å ta eksamen på universitetet. Engelsk på bachelornivå, “Engelsk litteratur i opplysningstiden” eller noe sånt, tror jeg kurset het. Det var en gjeng muslimske jenter som spurte, mens de ønsket meg lykke til, men det samme spørsmålet ville lett kommet fra det man kunne kalle etterkommerne av en kristen kultur, ingen problemer. Et normalt tenårings- eller barnespørsmål.

Akkurat da hadde jeg ikke noe svar til dem, jeg hadde litt dårlig tid og hodet var på vei til å stille seg om fra hva det nå var vi hadde holdt på med.

Idag ville jeg sagt at det ikke går an å forutsi hva vi vil kunne ha bruk for av kunnskap på et eller annet tidspunkt, og at enhver kultur har bruk for å kunne noe om fortiden sin, også. Som jeg har vært inne på når jeg snakker om musikk, hva som helst som er intelligent satt sammen kan avføde alle mulige slags assosiasjoner og tanker, og historisk kunnskap innen et hvilket som helst fag har dessuten med seg forklaringer og føringer på aktuelle problemer i samtiden, ideer til hvorfor ting ble sånn og ideer til løsninger på dagens problemer.

En konsertsal er en blanding av et moderne kunstgalleri og et historisk museum. En musiker representerer komponisten som skrev stykket, og det betyr at formidlingsjobben, som på et museum gjøres av konservatorer eller andre ansatte, er bakt inn i selve fortolkningen av musikken. Idag er man veldig opptatt av at klassisk musikk skal gjøres “sånn som komponisten tenkte den” i 1750, for eksempel, og man har gravd frem en masse kunnskap om de forskjellige periodene de forskjellige stykkene ble skrevet, som brukes som bakgrunn for fortolkningen, for utformingen av musikken. Man trenger ikke tenke på det når man sitter i salen, men er man interessert, vet man gjerne noe om det.

Dette er i seg selv vel og bra, men det aspektet som heter utøverens personlighet finnes uansett på et konsertpodium eller en scene, og det finnes kanskje en tendens idag, fortsatt i klassisk musikk, til å gå nye veier i fortolkningen, at utøveren lager seg mer rom for “egne meninger”, så å si.

Det har i Norge også vært mye diskusjon rundt temaet kulturformidling og musikkformidling, som berører delvis de samme tingene.

Når man møter FrPere privat finnes det kunst- og musikkinteresse i massevis, men de har ikke helt styr på hvordan kulturen generelt skal tas vare på, og ikke kunsten. I tillegg har de i årenes løp kommet med mange provoserende utspill. I deres bagasje finnes ting som jeg mener ikke har noen plass i et moderne samfunn, eller som må modereres kraftig for å kunne være konstruktivt og ikke destruktivt for hele vår kultur.

Anti-intellekt. Populistspråk og -tanker er i seg selv ikke intellektuelle, og i
en offentlighet som den norske har dette en blandet effekt. Dels er norsk
offentlighet nokså lite utdannet, med den positive effekt at det faktisk er
mulig å diskutere problemstillinger som ville blitt oversett andre steder, i
andre land. Dette er i seg selv en fordel, men problemer er det også nok av, ikke minst at avgjørelser ofte blir basert på lettvintheter.

Dels finnes det samme som i andre land, en mangel på kommunikasjon mellom den “folkelige” uttrykksmåte og den “akademiske”.

Men én ting er språket, en annen ting er ideene som ligger bak. Man kan nok si at Listhaug med sin sleivete og tildels bøllete form provoserer folk som er vant til mere saklige diskusjoner, men det som enkelt og greit ikke gikk med henne var hennes manglende forståelse av både lovene og sin egen offentlige rolle som politiker og statsråd.

Begrepene “folkelig” og “akademisk” er i denne sammenheng ikke kategoriske, det finnes folk med akademisk utdanning som tenker populistisk, og det finnes folk uten formell utdanning som tenker på helt andre måter enn FrP. Jeg er også enig i at man kan ta et standpunkt for et standpunkt, men det finnes noen ganger prinsipper i tenkemåten som er så negative at de må kommenteres.

Det gjelder selvfølgelig ikke bare på den ene siden, men for tiden bikker diskusjonen ofte over av ren maktbruk.

Det finnes en egentlig ubegrunnet motstand mot utsagn, begge veier. Det er ikke alltid lett å finne ut hva motparten mener, når en ordmessig unøyaktig og sleivete kultur møter en kultur som er vant til et forholdsvis høyt presisjonsnivå, og å oppfatte ord i en vitenskapelig kontekst. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan finnes poenger på den populistiske siden, men man må ofte tenke seg godt om før man skjønner hva som egentlig er problemet.

Som ellers i politikken finnes også fenomenet at de som kommer med uttalelser ikke selv helt vet hva som er problemet, bare at det er et problem der.

Sinnet blir dermed stort når motparten ikke oppfatter poenget, særlig når det er uttalt på en måte som de ikke helt forstår. Eller ikke helt vil forstå, det finnes jo også.

En ting kan også bety en masse for én gruppe og være helt uvesentlig i en annen gruppes liv, politisk eller sosialt eller på annen måte gruppert.

Å kunne se over naboens gjerde og skjønne litt av hvordan han eller hun tenker, er også egentlig nødvendig.

Det må være vanskelig å sitte i regjering og forsvare anti-intellektualisme i en tid hvor politikere kappes om å føre oss inn i kunnskapssamfunnet. Ingen vet helt hva dette siste ordet betyr, særlig ikke de politikere som primært er opptatt av penger. I praksis foregår det et kontinuerlig tankearbeid fra noen i systemet for å kvele den kunsten som er betalt av offentlige midler. Man ser på det som snylting å ta imot penger fra staten, en holdning som kommer fra en situasjon hvor fattigkassa var eneste alternativ for noen. “Man skal ikke ligge fellesskapet unødig til byrde” er en tanke som dette blir begrunnet med. I en situasjon med så mye penger som i dagens Norge innebærer det også en nedvurdering av kunsten.

Kunsten og pengene er et alment og stort problem, og i de fleste land i verden er det almenkunnskap at det er sånn. Problemet består dels i at en kunstner lever for kunsten og ikke for pengene, på den måten at han eller hun er nødt til å vri på seg selv opptil 360 grader og mer noen ganger for å tenke penger og ikke kunst. Det finnes selvfølgelig unntak fra den regelen, men det er en vanlig ting. Selve skapingen av kunsten er avhengig av et rom å skape den i, både fysisk, økonomisk og mentalt. FrP har snakket ned kunsten i så mange år at det i seg selv føles som et problem.

Å si at man ikke kan skape kunst uten å være sulten kan bare sies av folk som ikke vet hva noen av delene er. Jeg har prøvd selv, og jeg kan rolig si at sulten dempet energien betraktelig. Det var ubehagelig i seg selv å være det, og det hadde ingen relevans til det jeg tross alt klarte å lage av musikk selv da.

Misforståelsen er, og det går igjennom hele FrPs tankegang, at alle drives av penger først. Om man faktisk mener det hvis man blir presset til å si noe om det i en diskusjon vet jeg ikke, men en kunstner drives normalt av en trang til å lage kunst, ikke av en trang til å spise. Dette er – i dagens situasjon – også et meget godt argument for å holde billettpriser og kulturskolepriser nede, sånn at alle de talentfulle i såkalt “vanlige” jobber kanskje har en sjanse til å gjøre noe med seg selv –
også. Jeg har møtt ganske mange som har talentet og sitter fast i en jobb de er
inderlig lei av, og jeg ønsker dem hjertelig velkommen til å prøve seg på et
hvilket som helst nivå, som amatør eller profesjonell eller bare tilhører til
hva som helst – og en av forutsetningene er at du ikke kræsjer budsjettet ditt
på det. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være galt å bruke offentlige penger på kunst, kunstformidling og -utdanning, kunst forstått i videste forstand. Det er en enkel måte å gjøre alle mere kreative, roligere og mere energiske.

For kreative yrker eller situasjoner er det sånn at det som går galt når man ikke får gjort det man skal, går galt uavhengig av økonomien, det handler om personligheten, sjela, om man vil, det er det som kræsjer når det kræsjer. Man kan også bli fysisk syk, det kommer an på hva slags type man er. Man har det man har og må si det man sier, innenfor de rammene som finnes i ethvert liv, også, sånn at man i perioder er mer presset enn i andre.

Dette gjelder like mye innen forskning og andre kreative områder, tror jeg, så lenge engasjementet er personlig.

Man vil få lagd ting, sagt det, bli hørt, finne et publikum, noen vil også “gjøre suksess” – men kjernen i et prosjekt er ikke penger, kjernen er musikk eller annen kunst. Dette er ikke kreativitet sånn som ordet brukes av mange i næringslivet for tiden, det ordet betyr ofte “penger”, how to get them. I selve kunsten betyr kreativitet det selve prosjektet handler om. Det er i hvert fall det som når fram til publikum.

Det er forbløffende å se hvor stor kunst- eller musikkinteressen er når man treffer FrPere privat, og hvor uklar koblingen er til den politikken partiet fører. Ikke bare på dette feltet, men sikkert på mange andre, burde dette være et tema – velgere som ikke følger med.

Orkestrene, de profesjonelle korpsene, jazzmusikere der det finnes, rockemusikere, musikere i en hvilken som helst genre, kulturskoler og andre utdanningsinstitusjoner – danner alle et kretsløp, sånn at de som er ansatt som musikere eller jobber som det lærer opp nye generasjoner av amatører og profesjonelle.

I parentes kan det sies at både såkalt rytmisk og såkalt klassisk (og moderne) musikk for lengst finnes på pensum på alle nivåer. Folkemusikk og såkalt popmusikk også, det kommer blant annet an på interessen hos elevene og entusiasmen til lærerne, hvis vi snakker om kulturskoler. Andre kan supplere, jeg er ikke ajour, egentlig.

Men dessuten trekker sånne ting, orkestre osv., til seg de kvalifiserte innvandrerne som FrP er så opptatt av, men som de ikke vet hvordan de skal trekke til seg. At det finnes et kulturliv i en by eller et område er en magnet for folk fra kontinentet og resten av verden, og en magnet for turister. Det siste betyr penger, folkens, som vi alle kan spre videre. Hvis vi er litt lure betyr det også nye ideer til oss, hvis vi gidder å blande oss med dem og høre på hva de sier. Dette er også et poeng som du kanskje ikke tenker på hvis du ikke er interessert, hvis du først og fremst er redd for fremmede kulturer. De som er sånn burde snarest skaffe seg mer kunnskap om og trygghet i sin egen kultur.

Å si at bare den kunst som selger har verdi vitner også om ingen kunnskap – hvis det faktisk er det man mener. Det finnes kommersielle suksesser som er knallbra, og det finnes klisjeen av fattige og ukjente kunstnere som ingen oppdager før etter at de er døde. Og alt imellom.

Ikke så lite kunst er også historisk knyttet opp til høyere utdanning, og her ligger det også et viktig problem fordi FrP i praksis ofte vil motarbeide mange av den høyere utdannings uttrykk og levekår. Historisk er det dessverre sånn at utdanning var knyttet til penger en gang, og
det betyr også at en del av kunsthistorien er knyttet til de som
hadde penger. Å kutte ut dette er på menyen for mange politisk sultne FrPere, men å gjøre det ville være som å kutte store deler av pensum på litteratur eller språk eller historie fordi ting også handler om overklassen.
Naturvitenskapen har den samme historien, men det har kanskje ikke satt like sterke spor i selve fagene.

Man skal ikke ha lest mye bare av Platons “Staten” for å innse at politikk ikke bare består av folkets makt, men av en balanse mellom den og kvalifisert makt, faglig kunnskap. Får den ene helt overtaket mister samfunnet balansen.

Folkekunst har i mitt og andre kunstneres hoder sin selvsagte plass overalt, i utdanningsinstitusjonene, museene og på konsertstedene, og hvis det henger igjen ting her tror jeg i hvert fall ikke du vil finne en musiker som for alvor mener at noe av dette ikke har verdi eller ikke burde tas med når man snakker om tradisjon generelt og undervisning generelt.

Så mange blandinger finnes dessuten idag, det begynner å bli vanskelig å skille etter disse linjene i mange genrer.

Situasjonen i Norge er på mange måter snudd på hodet i forhold til resten av Europa, det akademiske har i mange sammenhenger faktisk hatt mindre betydning enn i andre land og vært mindre kjent. Vi har vel nå en fantastisk ordbok over alle mulige norske dialektord, men ingen stor
akademisk ordbok, for eksempel.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er feilprioritering å gjøre dette først, heller, vår historie er spesiell i forhold til “de store kulturnasjoner” blant annet fordi vi ikke hadde noe universitet før i 1811. Og vi har jo klart oss, med et stort overskudd av folkekunst og folkelig tenkning også. Jeg er ikke interessert i å kaste vrak på noe, jeg vil ha alt frem. Men systematisk vitenskap og dens avleggere kan i hvert fall ikke sees på som en særinteresse.

Vi trenger den ordboken også.

Jeg mener fortsatt det er en fordel for oss at historien har vært som den har, fordi klasseskillene tross alt ikke er like dype som de har vært for eksempel i England. Men anti-intellekt har vi ikke bruk for. At man tenker annerledes er fint, så lenge man kan snakke istedenfor å slå, men man må også være klar over at verden ikke bare er din verden, den er mange verdener.

FrP snakker og snakker om å ta vare på norsk kultur, men de forholder seg ikke ordentlig til den norske kulturen og kunsten sånn som vi har den og har hatt den, det som er nødvendig for livet og levemåten, man forholder seg i alt for stor grad bare til sin egen kultur og levemåte.

Man kan si at dette er en påstand, men sjekk den og se hvor mye som stemmer.

Å snakke sammen er uansett eneste vei fremover, helst langsomt, ikke for fort.

Eh, ja, jeg forandret overskriften.