Men hva skal du med det?, spurte klassen da jeg
måtte gå tidlig fra engelsktimen for å ta eksamen på universitetet. Engelsk på
bachelornivå, “Engelsk litteratur i opplysningstiden” eller noe sånt,
tror jeg kurset het. Det var en gjeng muslimske jenter som spurte, mens de
ønsket meg lykke til, men det samme spørsmålet ville lett kommet fra det
man kunne kalle etterkommerne av en kristen kultur, ingen
problemer. Et normalt tenårings- eller barnespørsmål.

Akkurat da hadde jeg ikke noe svar til dem, jeg
hadde litt dårlig tid og hodet var på vei til å stille seg om fra hva det nå
var vi hadde holdt på med.

Idag ville jeg sagt at det ikke går an å forutsi
hva vi vil kunne ha bruk for av kunnskap på et eller annet tidspunkt, og at
enhver kultur har bruk for å kunne noe om fortiden sin, også. Som jeg har vært
inne på når jeg snakker om musikk, hva som helst som er intelligent satt sammen
kan avføde alle mulige slags assosiasjoner og tanker, og historisk kunnskap
innen et hvilket som helst fag har dessuten med seg forklaringer og føringer på
aktuelle problemer i samtiden, ideer til hvorfor ting ble sånn og ideer til
løsninger på dagens problemer.

En konsertsal er en blanding av et moderne
kunstgalleri og et historisk museum. En musiker representerer komponisten som
skrev stykket, og det betyr at formidlingsjobben, som på et museum gjøres av
konservatorer eller andre ansatte, er bakt inn i selve fortolkningen av
musikken. Idag er man veldig opptatt av at klassisk musikk skal gjøres
“sånn som komponisten tenkte den” i 1750, for eksempel, og man har
gravd frem en masse kunnskap om de forskjellige periodene de forskjellige
stykkene ble skrevet, som brukes som bakgrunn for fortolkningen, for
utformingen av musikken. Man trenger ikke tenke på det når man sitter i salen,
men er man interessert, vet man gjerne noe om det.

Dette er i seg selv vel og bra, men det aspektet
som heter utøverens personlighet finnes uansett på et konsertpodium eller en
scene, og det finnes kanskje en tendens idag, fortsatt i klassisk musikk, til å
gå nye veier i fortolkningen, at utøveren lager seg mer rom for “egne
meninger”, så å si.

Det har i Norge også vært mye diskusjon rundt
temaet kulturformidling og musikkformidling, som berører delvis de samme
tingene.

Når man møter FrPere privat finnes det kunst- og
musikkinteresse i massevis, men de har ikke helt styr på hvordan kulturen
generelt skal tas vare på, og ikke kunsten. I tillegg har de i årenes løp
kommet med mange provoserende utspill. I deres bagasje finnes ting som jeg
mener ikke har noen plass i et moderne samfunn, eller som må modereres kraftig
for å kunne være konstruktivt og ikke destruktivt for hele vår kultur.

Anti-intellekt. Populistspråk og -tanker er i seg selv ikke intellektuelle, og i
en offentlighet som den norske har dette en blandet effekt. Dels er norsk
offentlighet nokså lite utdannet, med den positive effekt at det faktisk er
mulig å diskutere problemstillinger som ville blitt oversett andre steder, i
andre land. Dette er i seg selv en fordel, men problemer er det også nok av, ikke
minst at avgjørelser ofte blir basert på lettvintheter.

Dels finnes det samme som i andre land, en
mangel på kommunikasjon mellom den “folkelige” uttrykksmåte og den
“akademiske”.

Men én ting er språket, en annen ting er ideene
som ligger bak. Man kan nok si at Listhaug med sin sleivete og tildels bøllete
form provoserer folk som er vant til mere saklige diskusjoner, men det som
enkelt og greit ikke gikk med henne var hennes manglende forståelse av både
lovene og sin egen offentlige rolle som politiker og statsråd.

Begrepene “folkelig” og
“akademisk” er i denne sammenheng ikke kategoriske, det finnes folk
med akademisk utdanning som tenker populistisk, og det finnes folk uten formell
utdanning som tenker på helt andre måter enn FrP. Jeg er også enig i at man kan
ta et standpunkt for et standpunkt, men det finnes noen ganger prinsipper i
tenkemåten som er så negative at de må kommenteres.

Det gjelder selvfølgelig ikke bare på den ene
siden, men for tiden bikker diskusjonen ofte over av ren maktbruk.

Det finnes en egentlig ubegrunnet motstand mot
utsagn, begge veier. Det er ikke alltid lett å finne ut hva motparten mener,
når en ordmessig unøyaktig og sleivete kultur møter en kultur som er vant til
et forholdsvis høyt presisjonsnivå, og å oppfatte ord i en vitenskapelig
kontekst. Det er ikke dermed sagt at det ikke kan finnes poenger på den
populistiske siden, men man må ofte tenke seg godt om før man skjønner hva som
egentlig er problemet.

Som ellers i politikken finnes også fenomenet at
de som kommer med uttalelser ikke selv helt vet hva som er problemet,
bare at det er et problem der.

Sinnet blir dermed stort når motparten ikke
oppfatter poenget, særlig når det er uttalt på en måte som de ikke helt
forstår. Eller ikke helt vil forstå, det finnes jo også.

En ting kan også bety en masse for én gruppe og være helt uvesentlig i en annen
gruppes liv, politisk eller sosialt eller på annen måte gruppert.

Å kunne se over naboens gjerde og skjønne litt
av hvordan han eller hun tenker, er også egentlig nødvendig.

Det må være vanskelig å sitte i regjering og
forsvare anti-intellektualisme i en tid hvor politikere kappes om å føre oss
inn i kunnskapssamfunnet. Ingen vet helt hva dette siste ordet
betyr, særlig ikke de politikere som primært er opptatt av penger. I praksis
foregår det et kontinuerlig tankearbeid fra noen i systemet for å kvele den
kunsten som er betalt av offentlige midler. Man ser på det som snylting å ta
imot penger fra staten, en holdning som kommer fra en situasjon hvor
fattigkassa var eneste alternativ for noen. “Man skal ikke ligge
fellesskapet unødig til byrde” er en tanke som dette blir begrunnet med. I
en situasjon med så mye penger som i dagens Norge innebærer det også en
nedvurdering av kunsten.

Kunsten og pengene er et alment og stort problem,
og i de fleste land i verden er det almenkunnskap at det er sånn. Problemet
består dels i at en kunstner lever for kunsten og ikke for pengene, på den
måten at han eller hun er nødt til å vri på seg selv opptil 360 grader og mer
noen ganger for å tenke penger og ikke kunst. Det finnes selvfølgelig unntak
fra den regelen, men det er en vanlig ting. Selve skapingen av kunsten er
avhengig av et rom å skape den i, både fysisk, økonomisk og mentalt. FrP har
snakket ned kunsten i så mange år at det i seg selv føles som et problem.

Å si at man ikke kan skape kunst uten å være
sulten kan bare sies av folk som ikke vet hva noen av delene er. Jeg har prøvd
selv, og jeg kan rolig si at sulten dempet energien betraktelig. Det var
ubehagelig i seg selv å være det, og det hadde ingen relevans til det jeg tross
alt klarte å lage av musikk selv da.

Misforståelsen er, og det går igjennom hele FrPs tankegang,
at alle drives av penger først. Om man faktisk mener det hvis man blir presset
til å si noe om det i en diskusjon vet jeg ikke, men en kunstner drives normalt
av en trang til å lage kunst, ikke av en trang til å spise. Dette er – i dagens
situasjon – også et meget godt argument for å holde billettpriser og
kulturskolepriser nede, sånn at alle de talentfulle i såkalt
“vanlige” jobber kanskje har en sjanse til å gjøre noe med seg selv –
også. Jeg har møtt ganske mange som har talentet og sitter fast i en jobb de er
inderlig lei av, og jeg ønsker dem hjertelig velkommen til å prøve seg på et
hvilket som helst nivå, som amatør eller profesjonell eller bare tilhører til
hva som helst – og en av forutsetningene er at du ikke kræsjer budsjettet ditt
på det. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være galt å bruke offentlige penger
på kunst, kunstformidling og -utdanning, kunst forstått i videste forstand. Det
er en enkel måte å gjøre alle mere kreative, roligere og mere energiske.

For kreative yrker eller situasjoner er det sånn
at det som går galt når man ikke får gjort det man skal, går galt uavhengig av
økonomien, det handler om personligheten, sjela, om man vil, det er det som
kræsjer når det kræsjer. Man kan også bli fysisk syk, det kommer an på hva
slags type man er. Man har det man har og må si det man sier, innenfor de
rammene som finnes i ethvert liv, også, sånn at man i perioder er mer presset
enn i andre.

Dette gjelder like mye innen forskning og andre kreative områder, tror jeg, så
lenge engasjementet er personlig.

Man vil få lagd ting, sagt det, bli hørt, finne
et publikum, noen vil også “gjøre suksess” – men kjernen i et
prosjekt er ikke penger, kjernen er musikk eller annen kunst. Dette er ikke
kreativitet sånn som ordet brukes av mange i næringslivet for tiden, det ordet
betyr ofte “penger”, how to get them. I selve kunsten betyr
kreativitet det selve prosjektet handler om. Det er i hvert fall det som når
fram til publikum.

Det er forbløffende å se hvor stor kunst- eller
musikkinteressen er når man treffer FrPere privat, og hvor uklar koblingen er
til den politikken partiet fører. Ikke bare på dette feltet, men sikkert på
mange andre, burde dette være et tema – velgere som ikke følger med.

Orkestrene, de profesjonelle korpsene,
jazzmusikere der det finnes, rockemusikere, musikere i en hvilken som helst
genre, kulturskoler og andre utdanningsinstitusjoner – danner alle et kretsløp,
sånn at de som er ansatt som musikere eller jobber som det lærer opp nye
generasjoner av amatører og profesjonelle.

I parentes kan det sies at både såkalt rytmisk
og såkalt klassisk (og moderne) musikk for lengst finnes på pensum på alle
nivåer. Folkemusikk og såkalt popmusikk også, det kommer blant annet an på
interessen hos elevene og entusiasmen til lærerne, hvis vi snakker om
kulturskoler. Andre kan supplere, jeg er ikke ajour, egentlig.

Men dessuten trekker sånne ting, orkestre osv.,
til seg de kvalifiserte innvandrerne som FrP er så opptatt av,
men som de ikke vet hvordan de skal trekke til seg. At det finnes et kulturliv
i en by eller et område er en magnet for folk fra kontinentet og resten av
verden, og en magnet for turister. Det siste betyr penger, folkens,
som vi alle kan spre videre. Hvis vi er litt lure betyr det også nye ideer til
oss, hvis vi gidder å blande oss med dem og høre på hva de sier. Dette er også
et poeng som du kanskje ikke tenker på hvis du ikke er interessert, hvis du
først og fremst er redd for fremmede kulturer. De som er sånn burde snarest
skaffe seg mer kunnskap om og trygghet i sin egen kultur.

Å si at bare den kunst som selger har verdi
vitner også om ingen kunnskap – hvis det faktisk er det man mener. Det finnes
kommersielle suksesser som er knallbra, og det finnes klisjeen av fattige og
ukjente kunstnere som ingen oppdager før etter at de er døde. Og alt imellom.

Ikke så lite kunst er også historisk knyttet opp
til høyere utdanning, og her ligger det også et viktig problem fordi FrP i
praksis ofte vil motarbeide mange av den høyere utdannings uttrykk og levekår.
Historisk er det dessverre sånn at utdanning var knyttet til penger en gang, og
det betyr også at en del av kunsthistorien er knyttet til de som
hadde penger. Å kutte ut dette er på menyen for mange politisk sultne FrPere,
men å gjøre det ville være som å kutte store deler av pensum på litteratur
eller språk eller historie fordi ting også handler om overklassen.
Naturvitenskapen har den samme historien, men det har kanskje ikke satt like
sterke spor i selve fagene.

Man skal ikke ha lest mye bare av Platons
“Staten” for å innse at politikk ikke bare består av folkets makt,
men av en balanse mellom den og kvalifisert makt, faglig kunnskap. Får den ene
helt overtaket mister samfunnet balansen.

Folkekunst har i mitt og andre kunstneres hoder
sin selvsagte plass overalt, i utdanningsinstitusjonene, museene og på
konsertstedene, og hvis det henger igjen ting her tror jeg i hvert fall ikke du
vil finne en musiker som for alvor mener at noe av dette ikke har verdi eller
ikke burde tas med når man snakker om tradisjon generelt og undervisning
generelt.

Så mange blandinger finnes dessuten idag, det begynner å bli vanskelig å skille
etter disse linjene i mange genrer.

Situasjonen i Norge er på mange måter snudd på
hodet i forhold til resten av Europa, det akademiske har i mange sammenhenger
faktisk hatt mindre betydning enn i andre land og vært mindre kjent. Vi har vel
nå en fantastisk ordbok over alle mulige norske dialektord, men ingen stor
akademisk ordbok, for eksempel.

Jeg sier ikke at det nødvendigvis er
feilprioritering å gjøre dette først, heller, vår historie er spesiell i
forhold til “de store kulturnasjoner” blant annet fordi vi ikke hadde
noe universitet før i 1811. Og vi har jo klart oss, med et stort overskudd av
folkekunst og folkelig tenkning også. Jeg er ikke interessert i å kaste vrak på
noe, jeg vil ha alt frem. Men systematisk vitenskap og dens avleggere kan i
hvert fall ikke sees på som en særinteresse.

Vi trenger den ordboken også.

Jeg mener fortsatt det er en fordel for oss at
historien har vært som den har, fordi klasseskillene tross alt ikke er like
dype som de har vært for eksempel i England. Men anti-intellekt har
vi ikke bruk for. At man tenker annerledes er fint, så lenge man kan snakke
istedenfor å slå, men man må også være klar over at verden ikke bare er din
verden, den er mange verdener.

FrP snakker og snakker om å ta vare på norsk
kultur, men de forholder seg ikke ordentlig til den norske kulturen og kunsten
sånn som vi har den og har hatt den, det som er nødvendig for livet og
levemåten, man forholder seg i alt for stor grad bare til sin egen kultur og
levemåte.

Man kan si at dette er en påstand, men sjekk den
og se hvor mye som stemmer.

Å snakke sammen er uansett eneste vei fremover,
helst langsomt, ikke for fort.

Eh, ja, jeg forandret overskriften.