Interessant, også, å høre Siv Jensen svare på spørsmål i spørretimen om finanstilsynets forhold til EU. Til å begynne med kunne man ha henne mistenkt for å bedrive det man i skikkelig gammeldags språk kaller filibustertaktikk, altså å snakke bare for å snakke, for å dra ut tiden og slite ut motstanderen i en diskusjon. Det var faktisk effekten av det hun gjorde, selv om denne biten ikke varte så lenge som for eksempel daværende justisminister Anundsen gjorde for noen år siden, jeg tror det var i debatten om utsending av flyktningebarn. I hvert fall også i Stortinget.

Men jeg er usikker på om dette var hensikten hennes. Jeg føler ofte med Siv Jensen at hennes motvilje mot det hun oppfatter som “systemet” er så konstant at det meste av det hun sier er beregnet på å ødelegge for sine politiske motstandere og det systemet de har befunnet seg i, at det er en grunntone i hennes arbeid, rett og
slett. Hun har sagt noe i den retning selv.

Akkurat idag kan det like godt handle om en misforståelse, på samme måte som jeg av og til har tenkt med
samferdselsministeren, at han når han får ett spørsmål til om et eller annet, tenker enda litt lenger i retning av “hvordan skal jeg gjøre dette enda mere riktig”, mens en mer naturlig tanke ofte hadde vært å tenke i andre baner, å skifte spor, for å bli i jernbanemetaforer, å legge merke til at man fikk en helt ny idé i fanget, istedenfor å tro at man fikk et råd om hvordan man kunne gjøre akkurat det samme som før, bare på en enda bedre måte.

Svaret på spørsmålene til Siv Jensen ble etter hvert tydelig nok: Hun svarte, flere ganger, at EU ikke alltid var enige om alt, og at hun antok at det Norge sa ble hørt.

Jeg tror ikke hun sa mye mer enn det, med noen flere ord.

I denne lange setningers verden hadde jeg en følelse av å stå overfor en som virkelig ikke vet hva hun snakker om, kanskje et helt konkret hode som ikke har skjønt forbindelsen mellom en abstraksjon og virkeligheten, i all alminnelighet eller i den virkeligheten hun befinner seg i. Det virket som en lek når hun snakket i begreper fra statsadministrasjon eller EU-virkelighet.

Jeg ville ikke sendt henne som forhandler ut i Europa, til folk som er vokst opp i utdanningssystemer som har vært dominert av folk som faktisk forstår Shakespeare og andre forfattere som jeg også ville hatt problemer med.

Men problemet i et hvilket som helst byråkrati, som man står overfor når man faktisk ønsker å gjøre noe i systemet og ikke bare drive langsomt langs elvebredden og gå hjem og drikke kaffe etterpå – er at man må finne den forbindelsen mellom setningene og virkeligheten, og snakke om saken så man selv skjønner hva man sier. Det er en generell forutsetning for at andre skal kunne forstå det og ta stilling til det. Det er en totalt banal ting å si, men det er faktisk en relevant kommentar mange steder i dagens samfunn.

Byråkrati er litt en jungel, man må finne veien og vite hvor man skal.

Sånn som denne lille talen forløp hadde man knapt noen følelse av nærhet til noen form for virkelighet, små gjennomsiktige ting dannet nesten mønstre på en nesten usynlig måte, og det som kunne vært et lite
tankebyggverk med en hensikt, falt fra hverandre så snart ordene var uttalt, omtrent som tynne, gjennomsiktige plastrør som ikke hadde noe feste i hverandre.

Så lett som papir, omtrent.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror ikke hun hadde noen klar idé om å lyve. Hun gjorde forsåvidt heller ikke det, hun snakket bare om nesten ingenting. Følelsen var at hun trodde andre som snakker det samme språket heller ikke hadde noen forbindelse til virkeligheten når de snakket, eller hadde en for henne helt ny forbindelse, en ny måte å behandle virkeligheten som hun var så heldig å kunne delta i selv.

Men den typen språk kan faktisk inneholde noe, selv om både offentlig og privat byråkrati skaper problemer for
tiden, og spesielt EU-byråkrati, tror jeg, ikke minst på grunn av nettopp fjernhet.

Så ser hun på denne typen fjernhet som løgn? Den tar i hvert fall oppmerksomheten bort fra saken, som er
hvorvidt EU eller vi styrer norsk finanspolitikk.

Jeg sier dette om systemet uten noen som helst oversikt over det, bare etter egen erfaring med noen deler av det. Men jeg pleide å skjønne hvordan det virket.

Jeg har møtt andre enn Siv Jensen som snakker bare spinn fordi de ikke vet bedre eller vil vri seg unna noe, men et nokså abstrakt språk kan godt ha en forankring i noe virkelig, til og med noe viktig.

Det hele så nokså behagelig ut, nokså lett, og helt overfladisk.