Interessant, også, å høre Siv Jensen svare på
spørsmål i spørretimen om finanstilsynets forhold til EU. Til å begynne
med kunne man ha henne mistenkt for å bedrive det man i skikkelig gammeldags
språk kaller filibustertaktikk, altså å snakke bare for å snakke, for å dra ut
tiden og slite ut motstanderen i en diskusjon. Det var faktisk effekten av det
hun gjorde, selv om denne biten ikke varte så lenge som for eksempel daværende
justisminister Anundsen gjorde for noen år siden, jeg tror det var i debatten
om utsending av flyktningebarn. I hvert fall også i Stortinget.

Men jeg er usikker på om dette var hensikten
hennes. Jeg føler ofte med Siv Jensen at hennes motvilje mot det hun oppfatter
som “systemet” er så konstant at det meste av det hun sier er
beregnet på å ødelegge for sine politiske motstandere og det
systemet de har befunnet seg i, at det er en grunntone i hennes arbeid, rett og
slett. Hun har sagt noe i den retning selv.

Akkurat idag kan det like godt handle om en
misforståelse, på samme måte som jeg av og til har tenkt med
samferdselsministeren, at han når han får ett spørsmål til om et eller annet,
tenker enda litt lenger i retning av “hvordan skal jeg gjøre dette enda
mere riktig”, mens en mer naturlig tanke ofte hadde vært å
tenke i andre baner, å skifte spor, for å bli i jernbanemetaforer, å legge
merke til at man fikk en helt ny idé i fanget, istedenfor å tro at man fikk et
råd om hvordan man kunne gjøre akkurat det samme som før, bare på en enda
bedre måte.

Svaret på spørsmålene til Siv Jensen ble etter
hvert tydelig nok: Hun svarte, flere ganger, at EU ikke alltid var enige om
alt, og at hun antok at det Norge sa ble hørt.

Jeg tror ikke hun sa mye mer enn det, med noen
flere ord.

I denne lange setningers verden hadde jeg en
følelse av å stå overfor en som virkelig ikke vet hva hun snakker om, kanskje
et helt konkret hode som ikke har skjønt forbindelsen mellom en abstraksjon og
virkeligheten, i all alminnelighet eller i den virkeligheten hun befinner seg
i. Det virket som en lek når hun snakket i begreper fra statsadministrasjon
eller EU-virkelighet.

Jeg ville ikke sendt henne som forhandler ut i Europa, til folk som er vokst
opp i utdanningssystemer som har vært dominert av folk som faktisk forstår
Shakespeare og andre forfattere som jeg også ville hatt problemer med.

Men problemet i et hvilket som helst byråkrati, som man står overfor når man faktisk ønsker å gjøre noe i systemet
og ikke bare drive langsomt langs elvebredden og gå hjem og drikke kaffe
etterpå – er at man må finne den forbindelsen mellom
setningene og virkeligheten, og snakke om saken så man selv skjønner hva man
sier. Det er en generell forutsetning for at andre skal kunne forstå det
og ta stilling til det. Det er en totalt banal ting å si, men det er
faktisk en relevant kommentar mange steder i dagens samfunn.

Byråkrati er litt en jungel, man må finne veien og vite hvor man skal.

Sånn som denne lille talen forløp hadde man
knapt noen følelse av nærhet til noen form for virkelighet, små gjennomsiktige ting
dannet nesten mønstre på en nesten usynlig måte, og det som kunne vært et lite
tankebyggverk med en hensikt, falt fra hverandre så snart ordene var uttalt,
omtrent som tynne, gjennomsiktige plastrør som ikke hadde noe feste i
hverandre.

Så lett som papir, omtrent.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror ikke hun
hadde noen klar idé om å lyve. Hun gjorde forsåvidt heller ikke det, hun
snakket bare om nesten ingenting. Følelsen var at hun trodde andre som snakker
det samme språket heller ikke hadde noen forbindelse til
virkeligheten når de snakket, eller hadde en for henne helt ny forbindelse, en
ny måte å behandle virkeligheten som hun var så heldig å kunne delta i selv.

Men den typen språk kan faktisk
inneholde noe, selv om både offentlig og privat byråkrati skaper problemer for
tiden, og spesielt EU-byråkrati, tror jeg, ikke minst på grunn av nettopp
fjernhet.

Så ser hun på denne typen
fjernhet som løgn? Den tar i hvert fall oppmerksomheten bort fra saken, som er
hvorvidt EU eller vi styrer norsk finanspolitikk.

Jeg sier dette om systemet uten noen som helst
oversikt over det, bare etter egen erfaring med noen deler av det. Men jeg pleide å skjønne hvordan det virket.

Jeg har møtt
andre enn Siv Jensen som snakker bare spinn fordi de ikke vet bedre eller vil
vri seg unna noe, men et nokså abstrakt språk kan godt ha en forankring i noe
virkelig, til og med noe viktig.

Det hele så nokså behagelig ut, nokså lett, og
helt overfladisk.