Et spørsmål man ofte får når man blir kjent med nye folk er
hva man lever av. Særlig som musiker får man gjerne dette spørsmålet, og hvis
man er psykisk syk er det ganske mye man ikke har lyst til å fortelle sånn med
en gang, for eksempel hvor pengene kommer fra. Som en jeg jobbet sammen med sa
det, man later ikke som om man er syk, man later som om man er frisk.

Det stemmer godt.

En ting jeg ikke har vært inne på når det gjelder penger, er hva som skjer hvis det plutselig skulle dukke opp en klatt som er mer enn man vanligvis
disponerer over. Det kan faktisk føre til noen litt merkelige ting.

Jeg er ikke fra en familie med penger, virkelig ikke, selv
om faren min hadde en jobb som nok var godt betalt etter datidens nivå. Han
var en lang periode avdelingssjef i et rederi, og lønna lå sikkert godt over
gjennomsnittet.

Jeg vokste opp i et rekkehus, vi hadde fast beskjed om ikke
å spise pålegg fra pakka eller ta for mye av det på brødet, til middag fantes
fiskegrateng (moren min hadde en egen variant som jeg likte godt), etterhvert
spaghetti, røkt kolje, som jeg ikke likte noe særlig, og en del andre
“vanlige” retter. Jeg slapp unna en del ting siden jeg var yngst,
blant annet blodpudding. Ellers var mamma god til å lage mat, jeg likte i hvert
fall nokså mye av det hun lagde. Vi hadde sånn som jeg husker det fisk 2-3
dager i uka, og jeg tenkte vel at det skyldtes Bergen, siden mamma var født der
og mormor og morfar var bergensere alltid, selv om de bodde i Oslo, på Bøler,
hvor jeg også tilbragte de første to årene av mitt liv.

Ferier og en del helger tilbragte vi ofte hos
besteforeldrene våre på Tjøme, hvor pappa vokste opp, og på et sommerhus i
Kragerø som tilhørte en tante og onkel, et sted med utedo og et fantastisk koselig hus som merkelig nok ikke var
skummelt selv om det var gammelt og knirkete. Det var ikke vinterisolert, ikke
isolert i det hele tatt, rett og slett, så hvis det var kalde dager om sommeren
fyrte vi noen ganger i ovnen på kjøkkenet, satt der alle sammen når vi spiste,
for eksempel. Ingen brydde seg om sånne småtterier, i mitt hode var alt idyll,
og de kalde dagene fantes selvfølgelig heller ikke da jeg var liten, bare seinere.

I dag er huset solgt, og vi er vel alle lei for at de som
har kjøpt det har tenkt å rive det og bygge det vi synes er nymotens stash. Det
er folk med penger, som sa de likte huset så godt og hadde sett etter akkurat
noe sånt, og som nå bruker nettopp penger
på et vanlig svært hus istedenfor vårt koselige kråkereir fra gamle dager.

Da jeg var liten var vi på tur på fjellet mange ganger. Vi
gikk en gang en uke fra hytte til hytte på Hardangervidda, og vi ungene syntes
det var en sensasjon at det kunne snø om sommeren, for det gjorde det jo selv om
det var juni eller noe sånt.

Første og jeg tror eneste gang jeg var utenlands var en
korpstur da jeg var kanskje tolv, hvor moren min var med som leder. Bilturer
innenlands fantes. Bortsett fra det var vi vel mye hjemme. Det var hyggelig der, og en hage som moren min stelte mest, men som jeg også fikk gjøre ting i.

Første gang jeg fløy var jeg 16, sammen med en
“kollega” som utsendt fra Natur og Ungdom på et seminar, vi dro to
stykker, jeg var 17, kompisen 19, til Strasbourg via Frankfurt. Vi drakk oss fulle i F.
og tok toget videre derfra. Det fantes
noen morsomme situasjoner i jobben som tillitsvalgte, siden vi var så unge.

Morfar var elektriker, og jeg tror ikke akkurat mormor og
morfar hadde særlig mye penger. De årene jeg kjente dem (morfar døde da jeg var
rundt seks) bodde de i en pensjonistbolig. En av tantene mine sa visst noen
ganger at morfar var “uansvarlig” når det gjaldt penger, og jeg
tror det handlet om at han tok seg en øl på puben med venner. For mamma var han
vel nærmest Gud, som foreldre noen ganger er eller var for hennes generasjon. Hun
ble født i 1929.

For meg er morfar fortsatt min store helt, siden han var den
som tok meg på fanget og leste for meg da jeg var skikkelig liten. Jeg lekte
med tobakken hans (han røkte pipe) og han hadde tid, sikkert fordi han også var
syk, operert for nyrestein noen ganger. Jeg merket det ikke, jeg var
“gutten i røyken”, som han kalte meg, og uten ham vet jeg virkelig
ikke hvor jeg hadde vært idag. Han var også en flottenfeier, som man sa, med Borsalino
og silketørkle. Han hadde sikkert et forhold til penger som jeg har arvet, i
hvert fall tilsynelatende ubekymret, henda i lomma, som jeg sier.

Alle mine familiehistorier er usedvanlig udokumenterte og
finnes ofte i flere nokså forskjellige varianter, men en av dem går i hvert
fall ut på at han ga blaffen i et arveoppgjør i Bergen fordi de andre
slektningene kranglet så jævlig om penger.
Latt de ha det…

Jeg kan ikke si annet enn at jeg fortsatt har litt sansen
for det der. Alle de tre døtrene hans var i hvert fall morsomme å være sammen
med, og noe av det må ha kommet fra ham.

Farfar hadde
penger. Men faren min var så plaget av det at han først rett før han døde
fortalte meg at faren hans var “kanskje Tjømes største skattyter”,
som han sa.

Farfar var hvalskipper i Antarktis, og tjente sikkert godt
på det. Dessuten hadde han en gang slept hjem et havarert skip der nedefra til
Cape Town, og bergingslønnen var så stor at det ble folkesnakk og jeg tror en
sak i avisen av det. Kanskje flere.

Faren min fortalte ingenting om dette før jeg var godt
voksen, men hele livet var han både sparsommelig og så lite opptatt av å karre
til seg, også i situasjoner hvor han lett kunne gjort det, at jeg faktisk lurte
på hvorfor. Jeg mener ikke det er ok å være total økonomisk egoist, men jeg
lurte allikevel litt.

Undertonen var bestandig, og det ble aldri sagt, at du
skulle jobbe til bristepunktet, og prinsipielt ikke ha betalt. Det var den
følelsen jeg satt med, og som sagt, penger var praktisk talt aldri noe tema
hjemme. Vi hadde nok, så lenge han hadde den jobben, men vi levde antagelig en
del mer sparsommelig enn vi måtte.

Da jeg var tenåring hoppet han av shippingkarrieren og
begynte å skrive og snakke om kystkultur.

Han tilhørte ingeniørgenerasjonen, selv om han visst
egentlig hadde drømt om å bli sjømann. Bestefar mente det ikke var noe “liv for en mann”, og han var sikkert
ikke en mann man diskuterte med.

Det var mye fattigdom rundt det svære huset mine
besteforeldre hadde, og pappa snakket alltid en god del om det. Kanskje min bunnløse medfølelse med fattige kommer derfra, jeg
klarer ikke tenke seriøst på det uten å begynne å grine. Jeg vet ikke. Det har
i hvert fall alltid vært sånn. Eller kanskje det bare er tanken på min egen
families problemer som følge av – noe av det. Jeg vet faktisk ikke hvorfor det
er sånn.

Jeg var aldri noe særlig glad i det huset, det var kaldt og
kjedelig og stort, og nå skjønner jeg jo at det sto der med de svære møblene
fra 30-tallet, urørt, fordi min kjødelige farmor døde, før jeg ble født. Hun
som jeg kalte bestemor var opprinnelig husholdersken til bestefar, og de giftet
seg etterhvert. Jeg tenkte aldri over at hun ikke var bestemoren min, hun var
jo det, og selv om hun aldri husket at jeg hatet jordbær ga hun meg i hvert
fall ordentlige klemmer.

Jeg fant navnet hennes på en gravstein på kirkegården for
ikke så lenge siden, men på hennes families felles gravsted, ikke sammen med
min farfar. Jeg aner ikke hva hun mente
om den saken før hun døde, men jeg tenkte at verden fortsatt er et rart sted.

Jeg fikk aldri penger hjemmefra da jeg flyttet ut av redet.
Jeg husker jeg ringte moren min rett etter at jeg hadde funnet meg mitt første
krypinn og spurte om jeg kunne få 600 eller noe sånt, og hun bare lo og sa at
nå måtte jeg klare meg selv.

Så jeg tenkte ikke mere over det, skaffet meg en jobb og
klarte meg selv.

Jeg hadde studielån da jeg studerte, og frilanset nok ved
siden av studiene til å ha til øl og røyk og andre sånne ting.

Da jeg ble syk sto jeg i kø som alle andre på sosialkontoret
mens jeg ventet på at trygden skulle begynne å tikke, og jeg mobiliserte det
jeg måtte og kunne av samfunnskunnskap. Det var heldig at jeg hadde gått
samfunnslinja på videregående og visste hvordan ting fungerte – det gjorde at
jeg lett fant veien i systemet selv om jeg var mer eller mindre psykotisk
innvendig.

Penger blir øyeblikkelig et problem når man blir syk, enkelt
og greit fordi man ikke er i stand til å tjene dem.

Jeg har konstatert at penger danner en strøm eller må danne
en strøm, stor eller liten, og hvis du ikke kan jobbe stopper den strømmen inn
i din lommebok, men ikke ut. Det er grunnen til at vi har et trygdesystem.

Andre sider av livet har også en tendens til å stoppe opp
når sånne ting skjer, og for folk som ikke har opplevd det kan det se sløvt ut.
Jeg har sett en del episoder av MacGyver, for å si det sånn, og herpet meg selv
sånn passe alvorlig med kaffe og røyk.

Moren min hadde en stor leilighet som hun hadde kjøpt da hun
og pappa skilte seg, og heldigvis en kjæreste hun kunne bo hos, og hun lånte
meg leilgheten i noen år da ting var som verst. Men jeg måtte leie ut rom for å
klare husleia, noe som etter hvert ble for slitsomt for meg psykisk. Mamma
hadde vel ikke noe ekstra, hun var lærer og jeg tror hun svettet ganske mye for
å få betalt lånet på leiligheten så lenge hun bodde der selv. Etter at jeg flyttet ut igjen også.

Heldigvis fikk jeg meg en kjæreste selv, en redning for
begge, tror jeg at jeg kan si, og etter hvert giftet vi oss og fikk barn
sammen. Idag er vi skilt, men det er en annen historie.

Det var dette med plutselige penger.

Jeg hadde ingen idé om at pappa hadde penger nok til å
hjelpe meg med noe, jeg fikk som sagt ikke noe fra noen, bare fra det
offentlige og fra de jobbene jeg i perioder klarte å holde orden på. Jeg levde
i grunnen fortsatt som student.

Men en dag kom det plutselig en telefon fra faren min om at
han hadde tenkt å “dele ut noe til oss ungene”, jeg tror han ordla
seg omtrent sånn. Det var vel 200 000 til hver, hvis jeg ikke husker feil, en
sum jeg aldri hadde hatt på konto eller mellom hendene. Og nå kommer vi tilbake
til de praktiske rådene igjen.

Hadde jeg vært “fornuftig” eller “lur”
eller hvilke ord nå noen bruker om sånne ting, kunne vi sikkert vært på diverse
ferier for en såpass stor sum.

Men det som lett skjer når du ikke er vant til å
“administrere” penger, eller hva man skal kalle det, er jo aller
først at du begynner å kjøpe ting i hverdagen som du vanligvis ikke har råd
til, for min del mat, siden det er en stor interesse, en interesse som jeg også
har tjent penger på, forresten. Jeg husker ikke om det var da vi virkelig la på
oss fordi jeg lagde masse god mat men i hvert fall levde vi behagelig en
periode. Heldigvis kom vi oss på en tur til Paris, 5 dager, på besøk hos en
komponistvenn som lånte Komponistforeningens leilighet for å jobbe der. Vi
hadde såvidt utsikt til toppen av Eiffeltårnet fra noe som må ha vært et skrått
vindu, og hadde det kjempefint i de varme høstdagene turen varte. Det var i
hvert fall bra vi rakk å gjøre dette før pengene tok slutt.

Jeg dro også med kjæresten på noen litt fancy klesbutikker
som ingen av oss hadde satt våre bein i
før, og jeg nøt å kunne kjøpe sånne ting til henne. Jeg tror hun også syntes
det var gøy.

Alt dette ville jeg gjort om igjen, tror jeg, kanskje fordi
jeg lever mer med sjela enn med kroppen, eller noe sånt, og mine gode venner og
andre jeg liker å lytte til forteller meg at det er smart å bruke penger på
hyggelige ting når man kan – så lever man på opplevelsene når man ikke kan.

Ett kjøp jeg husker som totalt idiotisk fra denne perioden
var en sitruspresse, av alle ting,
til den som har alt, liksom – den kostet 1300 kroner eller noe sånt. Bare som
eksempel på hva man kan finne på hvis man plutselig får en sum mellom hendene
som man ikke er vant til å håndtere. Heldigvis var det noe galt med den, så vi
gikk og byttet den og sa til hverandre at det der i hvert fall ikke trengte å
gjentas.

Jeg konstaterer – til manges forbauselse – at jeg ennå ikke
helt har lært meg å brødfø meg selv. Da jeg ble syk var det bare et spørsmål om
å overleve til neste trygdedato eller lille lønnsslipp. En periode jobbet jeg
en del mer, de årene jeg var lærer, og da var økonomien litt mer avslappet. Så
lenge jeg var frisk nok til å frilanse litt på toppen av trygden, med spilling
eller skriving, gikk det også an å møte venner uten at det var helt i
begynnelsen av måneden eller uten å låne penger. Ellers balanserte budsjettet
akkurat på streken alle de årene jeg slåss for livet psykisk, jeg hadde aldri
noe ekstra. Jeg var noen ganger på besøk hos venner i andre landsdeler og på
vårt eller kona mi sitt feriehus, ellers var vi vel hjemme.

Jeg kan helt ærlig si at i bortimot 20 år var hver dag,
ingen unntak, en kamp for å komme opp av gjørma, ut av forvirringen og kaoset. Det
var en litt rar følelse oppi det der å få den trygden hver måned, det var
kjølige penger, på en måte, det fulgte jo ikke med et brev fra en søt ung
byråkrat med hilsen og tegnet blomst og ønske om lykke til, det var bare noe i
kassa som så ut som en lønnsslipp. Men det var nye penger på konto hver eneste
måned gjennom mange år, og jeg trengte som sagt ikke tenke meg særlig mye om
for å vite at de pengene blant annet kom fra arbeiderbevegelsens arbeid – kamp,
som de sier, og det var det jo – for, tja, faktisk mine rettigheter, også. Til
og med en merkelig fyr med merkelige problemer var omfattet av arbeidet til
generasjoner av arbeidere, godt hjulpet av vennligsinnet over- og
middelklasse.

Kjølig papir, men vennlig, på en litt upersonlig måte.

Endringer kom det, når systemet sluttet å oppføre seg som
stat og fikk andre egenskaper. En periode var det som å snakke med et firma,
sånne kjappinger i telefonen som fikser firmaets business på autopilot. Etter
den telefonen hvor min lille transportstøtte forsvant, turde jeg ikke å ringe dem, det som hadde vært et ryddig, forutsigbart og litt tregt
system var plutselig blitt til en bank eller noe sånt som lurte på hva du gjorde
med pengene deres. I tillegg ble det forventet at jeg hadde totalt orden i sysakene, og ikke spør meg akkurat nå hva
det handlet om, men en kombinasjon av dette, saftige avisoverskrifter med
uttalelser fra Robert Eriksson (jada, jeg
vet godt at man ikke burde legge vekt på avisoverskrifter) – og den holdningen
man plutselig ble møtt med (altså, visste
du ikke dette??) – alt dette ble ikke håndterbart for en fyr med frynsete
nerver. Jeg var en gang kontornerd, men det er ikke lenger noen stor interesse,
og når man har rot i hodet har man heller ikke helt orden i papirene, til tross
for at man på en måte er typen til det.

En meget nyttig ting som jeg lærte meg etter hvert var å
finne jobber som virket terapeutisk, som ryddet i mine problemer samtidig som
jeg lærte meg og utførte jobben i et vanlig perspektiv. Det krever mer å gjøre
det på denne måten, men det gir jo også mye mer. Når du har gått en distanse og
landet det du holder på med er du “friskere” enn du var da arbeidet
begynte, i tillegg til at du, som sagt, har gjort en “vanlig” jobb
som for eksempel lærer.

Man får av og til spørsmål om det er noe som heter 100%
frisk, og det er vel ikke det, men det er nok allikevel grader av problemer og
vanskeligheter. Hva folk strir med og hva de og vi har i hodet innenfor de
forskjellige fasadene kan jo allikevel være mye rart, uansett om man fikser
dagliglivet eller ikke.

Jeg har på mange måter vært heldig i det offentlige systemet
– selv om jeg har måttet fikse mye selv har det vært mange fornuftige hjelpere,
også i systemet. Jeg vet det finnes historier om vanskelige og rett og slett
destruktive forhold mellom behandler og pasient. Det kan skyldes flere ting,
naturligvis, men jeg har i hvert fall ikke hatt mye av det.

Jeg mener ikke å klage når jeg sier at jeg måtte fikse mye selv, bare å si at problemene til tider var såpass spesielle at jeg måtte være kreativ, og at jeg etterhvert ville utnytte dem til fordel for andre også.

Jeg har også passet på det meste av veien å ikke slippe
helt taket i mitt eget liv, ikke gi fra meg alt ansvaret til noen, med noen
unntak, naturligvis. Jeg pleier å si at det er farlig å gi ansvaret for sitt
eget liv til en lege, og jeg mener det faktisk. Jeg vil et sted og bruker behandlingsapparatet for å komme meg dit,
jeg ber ikke systemet finne ut av mitt eget liv.

Det gjør jeg helst selv.