Litt mer fra spørretimen onsdag:

Arbeiderpartiet bruker krefter på å ta igjen med samme mynt
mot de borgerlige ved å spørre om enkeltsaker på litt utspekulert vis, som
ministrene, når de ikke har lyst til å svare, ofte sier er den enkelte etats ansvar,
ikke deres.

Underholdende blir det når Tor Mikkel Wara på et spørsmål
fra SV sier at han ikke har instruksjonsmyndighet
overfor havarikommisjonen, at den ikke ligger under ham, i et spørsmål om et havari hvor et privat firma
hevet båten etter ganske lang tid. Spørsmålet var om myndighetene hadde gjort sitt
for å få opp vraket, i tide.

Torgeir Knag Fylkesnes, som stilte spørsmålet, svarte at det vel var normalt å mene noe uansett, hvis en sak ikke ble løst på en fornuftig måte i systemet.

Sakene i seg selv er det fra galleriet ofte vanskelig å vite
realitetene i, men spillet er like ofte tydelig.

Men det hender man går ned på et detaljert nivå, som gjør tingene tydeligere.

At Wara ikke følger Stortingets vedtak og ikke bryr seg virker også tydelig når Senterpartiets Kjersti
Toppe spør om hvorfor de legger ned et fengsel som Stortinget nylig har vedtatt
å opprettholde inntil man har diskutert hele planen – som gjelder blant annet
dette fengselet.

Wara svarer ved å gå inn i en diskusjon av realitetene i
saken, og sier dels at dette ikke er mulig fordi fengselet eies privat og
eierne har sagt opp leieavtalen, dels at alternativene vil bli veldig dyre.

Toppe svarte at leieavtalen kunne forlenges inntil videre, at eierne var klare til å gjøre det. Wara svarte ikke på det.

Resten av realitetene i denne saken har jeg ikke oversikt over, hvilken rolle akkurat dette fengselet spiller i systemet osv.

Men det virker ut fra denne replikkvekslingen som om Wara gjør det samme som Listhaug og vel andre FrP-statsråder, de har dels sine egne prinsipper og dels sine egne tolkninger av felles prinsipper, og mener derfor at de kan la være å følge Stortingets vedtak fordi de vet bedre enn parlamentet eller de som sitter der.

Hvis du ikke har skjønt det ennå, er dette et totalt brudd på demokratiske spilleregler.

Han svarer ikke på hvorfor han ikke følger opp Stortingets
vedtak, noe som er ganske drøyt for en minister.

Hvis du ikke vet hvorfor det er drøyt bør du sjekke hva
parlamentarisme er: At nasjonalforsamlingen, folkets representanter, har mer
makt enn regjeringen – den er utgått fra nasjonalforsamlingen, ikke etablert
uavhengig av den.

Parlamentarisme er faktisk basert på prinsippet om at
regjeringen i de situasjonene det er konflikter må gjøre det Stortinget bestemmer, eller i hvert fall ikke gjøre
det den ikke vil, all den tid parlamentet, altså Stortinget, er valgt av
folket, mens regjeringen er blitt til av det partiet eller de partier som
klarer å danne et flertall, eller et mindretall, hvis ikke noe annet går an, et
størst mulig mindretall, eller det som i det hele tatt er mulig for å danne en
regjering.

Teknikken ellers når FrP-statsrådene ikke vil svare er å liste opp alt
det andre regjeringen gjør riktig, og noe av det stemmer nok, mens andre ting
sikkert ikke gjør det. Relevansen til spørsmålet er vel ofte litt tvilsom.

Maktarroganse er jo ikke noe nytt, alle i posisjon kan
angripes av det, og man kan heller ikke forvente, vil jeg påstå, at en
politiker snakker 100% sant 100% av tiden, fordi praktisk politikk ikke er ren
vitenskap, men en blanding av prinsipper og strategi.

Man bør forvente redelighet, selv om det ikke alltid skjer,
men vel ikke 100% blottstillelse i enhver situasjon.

Man kan heller ikke forvente annet enn at pressen prøver å
finne ut mest mulig av hva som skjer selv om politikerne ikke vil ha det frem.

Det er ikke alltid dårlige grunner til det siste, selv om det også finnes, det hender det er taktiske eller strategiske grunner som i og for seg kan forsvares, etter min mening. Politikk er ikke bare å finne sannheten, men å ville noe, som Olof Palme sa, gjøre noe.

Dette er en side av politikken som aldri lar seg løse 100%,
så vidt jeg kan skjønne.

Når FrP-politikere i posisjon selv skjønner at de ikke har mye
mer å komme med, og det skjer ikke akkurat først i diskusjonen, for å si det
sånn, begynner de til slutt å snakke om at det er vanskelig å svare på det som det blir spurt om, som om det i denne saken var et alment faktum,
altså at denne saken var så spesiell at den var, ja, akkurat vanskelig å løse.

Helt til slutt begynner de å snakke om at det må foregå læring, på egne vegne, et begrep som vel
Anders Anundsen var den første til å legge på bordet for noen år siden, i samme
type situasjon.

Når de snakker om det virker det ikke som om de vet helt hva
det er, eller som om de egentlig vil underkaste seg det.

Læring, altså.

Redigert etter publisering.