Anti-kunst er jo også en ting i norsk kultur. Ellers kanskje
enda mere anti-kunstner.

Moral er en side av saken, de drikker for mye, har fri på
feil tidspunkter, sitter på trikken, klokka tolv på formiddagen med håret rett opp og jobber ikke.

Det er klisjéer, alle synspunkter på en gang er kanskje ikke
noe alle har, men de finnes.

Idag har vel også temmelig mange andre disse samme vanene,
morsomt nok på grunn av Carl I. Hagen i ikke så liten grad, siden hans og FrPs
politikk legger opp til at flest mulig faktisk skal være frilansere.
Korttidskontrakter, innskrenkninger og omorganiseringer gjør i hvert fall noe
med arbeidsmarkedet.

Muligheter til å skifte jobb ofte kan jo være ok, jeg synes
kanskje ikke man bare skulle gå for
faste livslange kontrakter når man stiller krav i lønnsoppgjøret, selv om det
er et poeng for mange. Muligheter for kombinasjoner er vel ikke så dumt. På den
måten gis byene mer liv også, ved at folk har forskjellige timeplaner og rytmer.

Men i hvert fall tror jeg ikke det er så lett å skille
kunstnersjeler fra andre for tiden her jeg bor, i hvert fall. Og det er vel
fint, det.

Men den der med at de ikke jobber…jeg har til og med møtt
utlendinger, europeere, som tror at nordmenn
ikke jobber, siden de sitter så mye på sofaen og eventuelt ser på TV.

Jeg tenker at de burde lese om Askeladden, hvis de ikke har
gjort det, han satt jo mye og tenkte, får man anta, der i peisen, i fred og ro. Ellers ville han vel ikke kommet på alle de kjappe replikkene som satte prinsessa på plass, for eksempel.

Eventyrene var viktige, og er for mange fortsatt viktige, de
er også en kilde til kunnskap om norsk kultur.

Askeladden er jo sentral.

Jeg tror mange av oss er litt der. Det skjer ting i knotten
selv om kroppen er i ro eller holder på med noe annet.

Men forakten for kunstnere ligner på forakten for
intellektuelle, i et land hvor konkret tenkning har stått litt for sterkt. Ingentingjør var en vits jeg hørte for
mange år siden, og kanskje litt på siden, men mine barn pleide å kalle dem jobbemenn, de som gravde opp kloakken og
bygde den nye skolen. Som de var de eneste
som faktisk jobbet.

Man skal kanskje ikke dra det for langt og bli alt for lett
fornærmet, men det er ikke så lenge siden andre nesten alltid spurte oss musikere
når samtalen kom inn på yrke: “…å
ja, så bra, og hva lever du av?”.

Nå er det i hvert fall litt færre som spør.