Anti-kunst er jo også en ting i norsk kultur. Ellers kanskje enda mere anti-kunstner.

Moral er en side av saken, de drikker for mye, har fri på feil tidspunkter, sitter på trikken, klokka tolv på formiddagen med håret rett opp og jobber ikke.

Det er klisjéer, alle synspunkter på en gang er kanskje ikke noe alle har, men de finnes.

Idag har vel også temmelig mange andre disse samme vanene, morsomt nok på grunn av Carl I. Hagen i ikke så liten grad, siden hans og FrPs politikk legger opp til at flest mulig faktisk skal være frilansere.
Korttidskontrakter, innskrenkninger og omorganiseringer gjør i hvert fall noe med arbeidsmarkedet.

Muligheter til å skifte jobb ofte kan jo være ok, jeg synes kanskje ikke man bare skulle gå for faste livslange kontrakter når man stiller krav i lønnsoppgjøret, selv om det er et poeng for mange. Muligheter for kombinasjoner er vel ikke så dumt. På den måten gis byene mer liv også, ved at folk har forskjellige timeplaner og rytmer.

Men i hvert fall tror jeg ikke det er så lett å skille kunstnersjeler fra andre for tiden her jeg bor, i hvert fall. Og det er vel fint, det.

Men den der med at de ikke jobber…jeg har til og med møtt utlendinger, europeere, som tror at nordmenn ikke jobber, siden de sitter så mye på sofaen og eventuelt ser på TV.

Jeg tenker at de burde lese om Askeladden, hvis de ikke har gjort det, han satt jo mye og tenkte, får man anta, der i peisen, i fred og ro. Ellers ville han vel ikke kommet på alle de kjappe replikkene som satte prinsessa på plass, for eksempel.

Eventyrene var viktige, og er for mange fortsatt viktige, de er også en kilde til kunnskap om norsk kultur.

Askeladden er jo sentral.

Jeg tror mange av oss er litt der. Det skjer ting i knotten selv om kroppen er i ro eller holder på med noe annet.

Men forakten for kunstnere ligner på forakten for intellektuelle, i et land hvor konkret tenkning har stått litt for sterkt. Ingentingjør var en vits jeg hørte for mange år siden, og kanskje litt på siden, men mine barn pleide å kalle dem jobbemenn, de som gravde opp kloakken og bygde den nye skolen. Som om de var de eneste som faktisk jobbet.

Man skal kanskje ikke dra det for langt og bli alt for lett fornærmet, men det er ikke så lenge siden andre nesten alltid spurte oss musikere når samtalen kom inn på yrke: “…å ja, så bra, og hva lever du av?”.

Nå er det i hvert fall litt færre som spør.