Jeg går rundt og sier jeg vet noe om vitenskap, stoler på vitenskap – og påstår også at jeg har kritisk sans. I og for seg er det jeg virkelig vet om vitenskap sånn omtrent begrenset til musikkvitenskap og litteraturvitenskap, sosiologi på et visst nivå, og allmenndannelse.

Jeg er også gammel miljøaktivist.

Så jeg har irritert meg over stemmer i offentligheten som motsier klimaforskerne, uten at jeg synes de er saklige og ofte uten at de har noen særlig kunnskap om vitenskap.

Synes jeg.

Jeg har vel ærlig talt ikke trodd at de tar feil i alt, men jeg har regnet med at de tar feil i hovedpoenget, hvis det er at de menneskeskapte klimaproblemene ikke finnes eller ikke er viktige.

Noen sier bare at man må moderere poengene, og den diskusjonen kan jeg i hvert fall være med på.

Uansett er naturvitenskap hverken min hobby eller i mitt fagfelt, så jeg måtte nesten spørre noen. Kim Holmén er klimaforsker, internasjonal direktør ved Norsk Polarinstitutt, og bor i Longyearbyen.
Jeg traff ham der opprinnelig.

Det som står i denne artikkelen er basert på en samtale jeg hadde med ham, i tillegg til det jeg selv har lest om temaet de siste årene.

Kunnskapen om hvordan temperaturreguleringen på jorda fungerer er etablert. Det er ikke vesentlig uenighet om hovedtrekkene i
teorien, det er gammel kunnskap. Solstrålene reflekteres av jordoverflaten. En del av dette går ut igjen i verdensrommet, mens en del treffer nettopp klimagassene, som dels reflekter, dels absorberer deler av strålingen. På denne måten er de med på å styre temperaturen
i atmosfæren, og dermed på jorda.

Vitenskap er selvfølgelig alltid i utvikling og alltid på leting etter sannhet, og å være sikker…

Allikevel, det finnes ting i alle fagfelt, tror jeg man kan si, som ikke diskuteres, hvis ikke det dukker opp et stort behov for å tenke helt annerledes. Et såkalt paradigmeskifte kan for eksempel inntreffe, hvor store deler av tankegangen i ett eller flere fag forandres.

Dette skjer altså fra tid til annen, som man kan si litt henslengt, ofte med noen århundrers mellomrom.

Selv klimaproblemene eller kunnskapen om dem hører vel ikke til en sånn grunnleggende, udiskutabel del av kunnskapen om naturen, tror jeg, det er i hvert fall ikke det dette handler om, det er bare det at det skjer ting, i naturen, som begynner å bli såpass ekstreme og så tydelige at…ja, altså, det vitenskapelige samfunnet, som man vel kaller det, rett og slett sier ifra. Dere kan ikke overse disse problemene…

Effektene på naturen er i hvert fall det som er temaet i fagmiljøene. Globale miljøproblemer.

Temperaturen stiger, været endres, permafrosten begynner å tine. Polarisen også.

Den viktigste klimagassen er vann, altså vanndamp, men menneskene slipper ikke ut så mye vanndamp at det har noen særlig betydning.
Nesten alt av dette kommer fra naturlige kilder.

Både CO2 og metan er viktige klimagasser, og utslipp av begge kommer både fra naturlige og menneskelige kilder.

Utslippene fra oss mennesker øker, av begge gasser.

CFC-gasser, eller på norsk KFK, klor-fluor-karboner, er også en del av klimaproblemet. Det er de som også har ansvaret for ozonhullet. Det
finnes fortsatt, selv om det ikke er et hull, men en kraftig fortynning av
ozonlaget som opptrer hver vår ved Sydpolen.

Disse gassene er også klimagasser og finnes fortsatt i atmosfæren, selv om utslippene er redusert betraktelig.

Det finnes en god del kilder til metanutslipp fra menneskelig virksomhet. Det kommer blant annet fra kullgruver (metan finnes naturlig i grunnen, og hvis man åpner den eller lager nye sprekker vil gassen komme ut der den finnes.)

Lekkasjer fra naturgassutvinning skjer. Søppelfyllinger produserer metan ved at organisk materiale råtner. Kyr og andre husdyr raper og fiser metan. Det kan komme metan fra våt, stillestående jord, myrer eller andre våtmarker, og en rismark er også en sånn våtmark som produserer metan, anlagt av mennesker.

Det hender altså det kommer bobler, av metan, opp av ei myr.

Lystgass (N2O) er en klimagass. Den kommer blant annet fra gjødsling av jord- og skogbruk.

Vanlige bensinbiler produserer normalt nitrogenoksyder, det man kaller NOx. Disse gassene er giftige og skaper et forurensningsproblem der
trafikken er.

Med katalysator unngår man disse lokale utslippene, men motoren produserer isteden lystgass, N2O.

Uten katalysator påvirkes ikke klimaet av denne delen av utslippet fra eksos.

Menneskeskapte utslipp av CO2 begynte å øke fra den industrielle revolusjon og videre fremover (rundt 1750), også på grunn av felling av skog for å rydde nytt åkerland, men innlysende ved oppfinnelsen av forbrenningsmotoren, og generelt med økende produksjon.

CO2-innholdet øker tydelig fra 1750, men økningen skyter virkelig fart etter krigen, altså de siste 60-70 år..

Jevnlige målinger av CO2-innholdet i lufta startet i 1957. Det som finnes av målinger før det, kommer fra innefrosne luftbobler i isbreer. I tillegg kan man si noe om CO2-innholdet enda lenger tilbake ved å studere skallene på skjell og skalldyr.

Man finner ikke ut det nøyaktige CO2-innholdet i lufta på denne siste måten, men man kan noen ganger si noe om maksimumsinnhold, at det ikke kunne ha vært mer enn en bestemt verdi.

Den kunnskapen vi har om CO2-innholdet på dinosaurenes tid kommer fra sånne kilder og metoder. På denne tiden var verden virkelig en annen, sier Holmén, mennesker ville ikke overlevd her da. Det var store forskjeller fra i dag på mange ting, inkludert mye høyere CO2-innhold i lufta.

Når atmosfæren blir varmere klarer den også å holde på mere vanndamp, og dette forsterker oppvarmingen siden vanndamp også er en klimagass.

Det finnes selvfølgelig andre kilder til menneskelige klimagassutslipp enn det som er nevnt her.

– Klimaet på jorden endrer seg naturlig og vil alltid gjøre det, sier Kim Holmén – men vi har aldri sett en lignende endring i klimaet som det vi har sett de siste 40-50 årene.

– Det naturlige kretsløpet av CO2 har alltid eksistert, dyrene produserer CO2, plantene oksygen av dette.

– CO2 tas også opp av havet fra atmosfæren, og dette blir brukt av planter og plantevekster i havet, som spises av fisk. Gassen ender dermed til dels på havets bunn, som kalkstein, til slutt. Dette er en langsom prosess.

– Det finnes nok en grense for hvor mye CO2 havet kan ta opp, men vi har ikke nådd den. Det vi kan merke er at opptaket går litt tregere.

– Den lille istid fantes, det var en periode med kaldere klima i hvert fall i Europa, omtrent fra 14- til 1600-tallet, som man mener skyldtes jordas vinkel i forhold til solas innstråling. Den endrer seg også over tid. Denne kalde perioden var antagelig et globalt fenomen, men dette er ikke godt kartlagt.

Altså, dette var jo ikke en istid i ordets rette forstand, men en periode med kaldere vær.

Vi har også statistikk over menneskenes CO2-utslipp, ikke bare over atmosfærens innhold av gassen.

– Den store forskjellen i kretsløpet er menneskets netto tilskudd i moderne tid, sier Holmén.

Etter hvert begynner det jo å bli kjent at det er sammenhenger mellom CO2-utslipp, ditto innhold, vær og klima.

– Forholdet mellom klima og vær er ikke 1:1, sier Holmén. Klima kartlegges over tid, en 30-årsperiode er en normal tidsenhet i denne
forskningen. Været…er jo det du ser ut av vinduet akkurat nå. Fordi det er
ekstremt varmt idag eller det regner ekstremt mye…du kan ikke si at den regndråpen kommer av klimaendringene.

Årsakssammenhengen lar seg ikke etterspore i hvert enkelt
tilfelle, det er det det må bety, tenker jeg.

– Men ser man ting over tid og sammenligner endringer i været mange steder i verden er det en sammenheng mellom klimaendringer og
ekstremvær, for eksempel?

– Ja.

Og det finnes også vitenskapelig dokumentasjon som bekrefter
sånne sammenhenger?

– Ja.

– Finnes det positive virkninger for naturen av klimaendringene?

– Vi som lever nært det kalde…vi vil nok kunne få noen lokale fordeler. Større poteter, kanskje…

Men atlanterhavstorsk, vanlig torsk, kommer hit opp til Svalbard. De globale problemene…for lite nedbør er…ett problem. Jordbruket endres overalt. Vi mister planter og dyr.

Man kan vel si at vi har gjort noe med været, tenker jeg for meg selv. Og noen fordeler er det med det. Det er bare ikke hovedpoenget eller
hovedeffekten.

Halvparten av menneskenes CO2-utslipp klarer naturen å håndtere, forteller han, den andre halvparten utgjør CO2-delen av hele problemet, kan man kanskje si. I tillegg kommer jo de andre klimagassene. Og den totale mengden av alle stoffene.

Jeg tenker, CO2-problemet er ikke et vanlig forurensningsproblem, sånn som for eksempel Carl I. Hagen tror, en miljøgift som ikke burde vært der, liksom. Og innholdet av CO2 i atmosfæren er mikroskopisk, langt under 1%. Men det er jo ikke alltid det trengs mye av et stoff for å få en effekt.

Menneskenes bidrag forrykker denne balansen, og skaper en økt drivhuseffekt, altså økt temperatur generelt på jorda, og alle de andre
virkningene.

Det er ikke det at disse stoffene er der. Det er de selvsagt uansett, i en viss mengde.

Poenget er, som jeg har sagt før, nettopp mengden av disse gassene i den store lab-kolben atmosfæren, hvor tingene skjer.

Så forplanter resultatet seg på forskjellige måter til andre lab-kolber – havet, for eksempel, hvor det skjer andre ting. Selv om både atmosfæren og havet er store er de jo ikke uendelig store, så hvis man fyller på med noe i én ende blir de faktisk fullere av det man fyller på. Og disse lab-kolbene henger sammen.

Så det passer kanskje ikke helt i oppskriften, med så mye CO2 og med så mye av de andre gassene som siver ut.

Jeg synes fortsatt, sier miljøaktivisten i meg, det er tre ting som forteller at det skjer, og som er lett å sjekke: CO2-innholdet øker, menneskenes CO2-utslipp øker, og gjennomsnittstemperaturen øker.

De tre tingene er målbare, og blir målt, uavhengig av hverandre, og alle tre kurvene peker én vei, oppover.