Ingen liker vel å bli beskyldt for å være et gammelt vanemenneske. Man vil jo prøve noe nytt, jeg liker også det når det gjelder de tingene jeg holder på med, først og fremst mat og musikk.

Men det er noe som ikke går, det er noen ganger en grense for hva jeg aksepterer, og det er noe som heter hjem, kulturelt. Men jeg må ikke være der hele tiden. Ikke så ofte heller.

Jeg reiste mye musikalsk før, nå holder jeg meg i grunnen for mye hjemme.

Med mat reiser jeg mye og gjerne.

Og jeg har vært en bølle i tradisjonsmatfatet, jeg tar Tabasco i tyttebærsyltetøyet, og er hvitløk i kjøttkakene innafor…for en skikkelig
tradisjonsgærning? Jeg er troende til å jazze opp enhver tradisjonsrett jeg liker.

Men jeg er sannsynligvis avhengig av de puristene jeg av og til irriterer meg over.

Uten dem ville det jo ikke være noe å gjøre opprør mot.

I hvert fall har jeg ikke noe imot å komme inn på steder hvor de faktisk har lagt opp gammeldagse smørbrød og serverer dem ikke bare med et glatt ansikt, men med entusiasme over virkelig nok røykelaks (jeg elsker røykelaks) og tilbehør som man faktisk kan spise fordi det er skåret opp friskt fra kjølerommet for veldig kort tid siden.

Og jeg drakk til og med vanlig kaffe, som på sånne steder smaker godt, kort og godt bra. Jeg husker en eller annen kaffebutikk som hadde noe de kalte Selskapskaffe, som var det jeg pleide å kjøpe når jeg hadde seriøst fest hjemme. Balansert, passe tørr i smaken og ikke sur. Tradisjonell stil, kan man vel si.

Dette er hjemme. Det er gamle dager, og fordi jeg er moderne på noen måter og gammeldags på andre, eller fordi jeg skifter humør stadig vekk, og vaner, eller fordi jeg prinsipielt er en sigøyner som ikke liker å bli alt for bofast, så vil jeg ha begge deler, jeg vil ha alt når det gjelder matstiler, min appetitt kjenner dessverre og heldigvis ingen kulturelle grenser.

Men det er bra å komme hjem en gang i mellom også.

Jeg er forsåvidt tilhenger av å fornye tradisjoner, og ofte ikke så glad i ting som fortsetter år etter år på akkurat samme måte, julefeiring for eksempel. Til slutt får jeg panikk og rømmer.

Men noen tar tak i byen min for tiden og prøver å forandre nesten hele prosjektet. Det pusses opp og det graves, man møter gjerder overalt, og ingen, seriøst ingen vet hvor trikken går fordi planleggerne trenger
fleksibilitet og legger om selve rutene tre ganger i året, i hvert fall. Noen driter i trikken, noen driter i byen min også, får jeg noen ganger følelsen av.

Det er et eventyr å gå rundt i en by hvor man kan spise – og snakke – seg gjennom hele verden.

Men det må være igjen en kjerne ikke bare av Norge, men av Oslo og av Østlandet.

Jeg synes faktisk det er et poeng, nok en gang fordi resten av verden også trenger noe å relatere seg selv til. Tro det eller ei, mange av disse utlendingene kom hit fordi de var interessert i norsk kultur, de delene av den man kicka på, jeg har møtt, som sagt, iranere som falt i staver over tradisjonell arkitektur i Gudbrandsdalen og andre lignende steder, og det sier jeg da virkelig ikke noe på, det er jo fantastisk.

Noen andre innflyttere jeg kjenner er ekstremt opptatt av norske baketradisjoner og i det hele tatt den tradisjonelle maten som jeg også vokste opp med. Kjør på, sier jeg, gå løs på det som interesserer, det skader
da virkelig ikke oss.

Og hvis de ikke har funnet frem til de kule tingene, skulle ikke jeg vise dem det?

Bli en av oss. Kom på festen min. Drikk ølet mitt, kaffen min, og ta med deg noe selv, som jeg kan smake på.

Noen vil bli norske. Er det virkelig ikke plass til det?

Andre, kulturnerder, kommer hit fordi Oslo begynner å bli en interessant kulturby, for eksempel film- og teaterfolk som ser ting de aldri har sett før. Jeg tror egentlig ikke den tradisjonelle kunsten er den mest interessante delen av kulturlivet her i Oslo for tiden totalt sett, men den finnes også. Vi tar det igjen på eksperimentelle prosjekter, noen over kanten, de fleste ikke, tror jeg. Jeg tror ikke du bør prøve å stoppe noe av det moderne, hvis du har makt, det virker på en måte ekstremt naturlig, alt det der rare i en by som alltid har tatt imot alle de særingene som ikke har orket konformitet i andre deler av landet, det de følte som konformitet.

Når det gjelder tradisjonell orkestermusikk er selvfølgelig Filharmonien på en god dag et bra alternativ, men jeg tror egentlig Bergen er et mer spennende sted for orkestermusikk, jeg må stikke over fjellet snart og sjekke ut hvordan BFO egentlig høres ut live. På film, på orkesterets nettsider, merker man i hvert fall at den musikken kommer rett opp av jorda i Bergen, den hører hjemme der, kanskje på grunn av Grieg, eller kanskje Grieg ble den han ble av en helt annen grunn som jeg ikke kjenner.

Ole Bull var der tross alt før ham, han hjalp vel Grieg, en fyr jeg føler ikke er skikkelig utforsket, forresten. Jeg tror han har noen røtter i bymusikantverdenen som ingen har lagt skikkelig merke til, kanskje
litt parallelt med en del av italiensk operavirkelighet, som stammer fra
folkemelodier som er så enkle at du nesten ikke tror på dem hvis du har bare litt for mye akademisk forståelse med deg akkurat når du hører dem. De er ikke akademiske, de er sikkert nesten naturfenomener. Og som andre naturfenomener har de inspirert utspekulert musikk, av Verdi og andre komponister.

Orkesteret i Stavanger hadde for lenge siden noen skikkelig kule innspillinger under Frans Brüggen, med “barokk-fortolkninger”, altså i en stil som etter hvert alle som er barokkspesialister bruker en variant av idag – men i Stavanger den gang, på 80-tallet, var det vel, eller 90, brukte de de “vanlige” instrumentene, de som er beregnet på Mahler og Brahms, kanskje. 1800-tall, seint, ikke tidlig.

Kombinasjonen av disse to tingene, “moderne” barokkfortolkning og “vanlige” orkesterinstrumenter, var virkelig noe, synes jeg. Det jeg husker jeg hørte var Beethoven, som ikke er barokkmusikk, men som er grepet tak i av den samme “bevegelsen”, med fine resultater. Den, altså bevegelsen, strekker seg litt både forover og bakover med noenlunde samme fortolkningsmetoder.

SSO, orkesteret i Stavanger, hadde lenge en egen dirigent for barokkmusikk og tilknyttede ting, jeg tror de fortsatt har det, i tillegg til en med ansvaret for…resten, regner jeg med. Knekk meg hvis jeg tar feil, men barokk var i hvert fall en viktig ting i en fase hvor orkesteret utviklet seg mye.

Siden da er mye vann rent i havet, men jeg regner med at den linja der ikke har stoppet opp i byen. I hvert fall hørtes Stavanger barokk ut som noe man absolutt burde gå og høre på – på konsert, ikke bare på nettet.

Det er bare såvidt jeg tør å si disse tingene, og hvor mye negativ oppmerksomhet jeg tar sjansen på å legge til det positive? Omtale bør
jo liksom ikke være helt ensidig. Med internett er verden blitt så til de grader gjennomsiktig, jeg tør mye mindre enn jeg gjør over et kafébord, og mye mindre enn jeg ville gjort da vi kommuniserte via papir.

Jeg er også konstant redd for at en kunstkaster eller byhater i Fremskrittspartiet vil misforstå det han leser, frivillig eller ufrivillig, og bruke det som argument for å legge ned en institusjon til som han ikke skjønner vitsen med.

Hun lever i sin egen verden.

Don’t we all?

Vel, til en viss grad, og til en viss grad er det lov, men når man begynner å ødelegge naboens kultur fordi man ikke vet hvem man er
selv…

Endringer kan være av det gode.

Men noen, politikere, administratorer, aner ikke hva de har mellom hendene, de har faktisk ikke noe forhold til begrepet kultur, vil jeg si, enten det handler om tog, trikk eller restauranter. Eller de har et forhold bare til sin egen kultur. De teller tall, som vanligvis for dem representerer penger, og de burde faktisk overlate til andre å drive tingene våre hvis de ikke kan forstå at det vi omgir oss med, sitter på, pakker oss inn i eller spiser, har såkalte kvaliteter, de lukter, smaker, ser ut som noe, de har lyder, en bestemt fart eller en bestemt rytme. I konkret eller overført betydning, oppfattet med følelsene, hodet eller en hvilken som helst kroppsdel som måtte interessere deg.

Så lenge du opplever noe, og så lenge du også vet at du har blinde flekker, naboens mani er kanskje typisk for noen å ikke skjønne noe av, enten det er rock, moderne kunst eller kniplinger det handler om.

Jeg kjenner folk i mange genrer.

Og dette er i hvert fall kultur. Levemåte. Kunst, livskunst eller annen kunst, tradisjonell, by- eller land-, faste, bevegelige eller spiselige ting.

Hvis du er så blind at du ikke merker dette eller skjønner hva det er snakk om, bør du ikke styre vår kultur, da bør du ta hånda av rattet og flytte hjem, hvor du kan leve som du pleier, som vanlig, og slippe å forholde deg til noe som er annerledes enn det som er vanlig for deg, det du har vokst opp med, hva som helst. Som det var, igjen.

I en stor by har man en kombinasjon av hjemme og ute, særlig i dag, det finnes en stedegen kultur som har vært der fra gammelt av, og det finnes alle mulige tilflyttede ting som etterhvert blir ikke fullt så tilflyttet, men glir over i blandinger og legeringer som ikke finnes noe annet sted, heller. Begge deler bør få lov å være med på leken, såvidt jeg kan skjønne.

Det finnes ikke bare utenlandske restauranter og treffsteder i Oslo, du kan også spise komle, tror jeg, og treffe folk fra andre deler av vårt land, fullt av forskjellighet som det også er.

Kult det også, i en mangfoldig by.

Men takler du ikke mangfoldet får du leve, ubevisst, et annet sted, hjemme, eller der du føler deg hjemme, eller et annet sted i byen. Så lenge det går, inntil noen kommer fra enda et annet sted og begynner å snu opp med på din verden. Det er lov å forsvare seg, men total utslettelse er ikke av det gode, ikke av din verden og ikke av min. Ikke av innflytternes heller. Man får ta ting litt over langs, men ikke for passivt heller, da sier det pang
til slutt.

Før det smeller er det kanskje på tide å begynne å lese seg opp eller gjøre noe annet, for å få hodet til å fungere på ett gir først, og så på mer enn ett gir. Behold det du trenger av deg selv, og vær litt eller mye åpen for nye ting. Påvirket blir man, det er også ofte mye av vitsen, men hvis man kan tenke og snakke og være noe har man midler til å finne ut hva man skal bruke tingene til og hva man skal beskytte seg mot eller avvise. Det siste
krever noen ganger finfølelse og forsiktighet, og egentlig også at man vet hva det handler om av egen erfaring.

Jeg finner meg egentlig heller ikke alltid i at hele greia blir snudd på hodet, det kommer jo litt an på hva det er. Det går an å vurdere sånt fra gang til gang.

Vi må lage plass til oss selv, og dermed gjøre det mulig å lage plass til andre.