Ingen liker vel å bli beskyldt for å være et gammelt
vanemenneske. Man vil jo prøve noe nytt, jeg liker også det når det gjelder de
tingene jeg holder på med, først og fremst mat og musikk.

Men det er noe som ikke går, det er noen ganger en grense for hva jeg aksepterer, og det er noe som heter hjem, kulturelt. Men jeg må ikke være der hele tiden. Ikke så ofte heller.

Jeg reiste mye
musikalsk før, nå holder jeg meg i grunnen for mye hjemme.

Med mat reiser jeg mye og gjerne.

Og jeg har vært en bølle i tradisjonsmatfatet, jeg tar
Tabasco i tyttebærsyltetøyet, og er hvitløk i kjøttkakene innafor…for en skikkelig
tradisjonsgærning? Jeg er troende til å jazze opp enhver tradisjonsrett jeg liker.

Men jeg er sannsynligvis avhengig av de puristene jeg av og
til irriterer meg over.

Uten dem ville det jo ikke være noe å gjøre opprør mot.

I hvert fall har jeg ikke noe imot å komme inn på steder
hvor de faktisk har lagt opp gammeldagse smørbrød og serverer dem ikke bare med et glatt
ansikt, men med entusiasme over virkelig nok
røykelaks (jeg elsker røykelaks) og
tilbehør som man faktisk kan spise fordi det er skåret opp friskt fra
kjølerommet for veldig kort tid siden.

Og jeg drakk til og med vanlig kaffe, som på sånne steder
smaker godt, kort og godt bra. Jeg husker en eller annen kaffebutikk som hadde
noe de kalte Selskapskaffe, som var det
jeg pleide å kjøpe når jeg hadde seriøst fest hjemme. Balansert, passe tørr i smaken
og ikke sur. Tradisjonell stil, kan man vel si.

Dette er hjemme.
Det er gamle dager, og fordi jeg er moderne på noen måter og gammeldags på
andre, eller fordi jeg skifter humør stadig vekk, og vaner, eller fordi jeg
prinsipielt er en sigøyner som ikke liker å bli alt for bofast, så vil jeg ha
begge deler, jeg vil ha alt når det gjelder matstiler, min appetitt kjenner
dessverre og heldigvis ingen kulturelle grenser.

Men det er bra å komme hjem
en gang i mellom også.

Jeg er forsåvidt tilhenger av å fornye tradisjoner, og ofte ikke så glad i ting som fortsetter år
etter år på akkurat samme måte, julefeiring for eksempel. Til slutt får jeg
panikk og rømmer.

Men noen tar tak i byen min for tiden og prøver å forandre
nesten hele prosjektet. Det pusses opp og det graves, man møter gjerder
overalt, og ingen, seriøst ingen vet hvor trikken går fordi planleggerne trenger
fleksibilitet og legger om selve rutene
tre ganger i året, i hvert fall. Noen driter i trikken, noen driter i byen min
også, får jeg noen ganger følelsen av.

Det er et eventyr å gå rundt i en by hvor man
kan spise – og snakke – seg gjennom hele verden.

Men det må være igjen en kjerne ikke bare av Norge, men av
Oslo og av Østlandet.

Jeg synes faktisk det er et poeng, nok en gang fordi resten
av verden også trenger noe å relatere seg selv til. Tro det eller ei, mange av disse
utlendingene kom hit fordi de var
interessert i norsk kultur, de delene av den man kicka på, jeg har møtt, som
sagt, iranere som falt i staver over tradisjonell arkitektur i Gudbrandsdalen og
andre lignende steder, og det sier jeg da virkelig ikke noe på, det er jo fantastisk.

Noen andre innflyttere jeg kjenner er ekstremt opptatt av
norske baketradisjoner og i det hele tatt den tradisjonelle maten som jeg også
vokste opp med. Kjør på, sier jeg, gå løs på det som interesserer, det skader
da virkelig ikke oss.

Og hvis de ikke har funnet frem til de kule tingene, skulle
ikke jeg vise dem det?

Bli en av oss. Kom på festen min. Drikk ølet mitt, kaffen
min, og ta med deg noe selv, som jeg kan smake på.

Noen vil bli norske. Er det virkelig ikke plass til det?

Andre, kulturnerder, kommer hit fordi Oslo begynner å bli en
interessant kulturby, for eksempel film- og teaterfolk som ser ting de aldri
har sett før. Jeg tror egentlig ikke den tradisjonelle kunsten er den mest interessante delen av kulturlivet
her i Oslo for tiden totalt sett, men den finnes også. Vi tar det
igjen på eksperimentelle prosjekter, noen over kanten, de fleste ikke, tror jeg. Jeg tror ikke du bør prøve å stoppe noe av
det moderne, hvis du har makt, det virker på en måte ekstremt naturlig, alt det der rare i en by som alltid har tatt imot
alle de særingene som ikke har orket konformitet i andre deler av landet, det
de følte som konformitet.

Når det gjelder tradisjonell orkestermusikk er selvfølgelig
Filharmonien på en god dag et bra alternativ, men jeg tror egentlig Bergen er
et mer spennende sted for
orkestermusikk, jeg må stikke over fjellet snart og sjekke ut hvordan BFO
egentlig høres ut live. På film, på orkesterets nettsider, merker man i hvert
fall at den musikken kommer rett opp av jorda i Bergen, den hører hjemme der,
kanskje på grunn av Grieg, eller kanskje Grieg ble den han ble av en helt annen
grunn som jeg ikke kjenner.

Ole Bull var der tross alt før ham, han hjalp vel Grieg, en
fyr jeg føler ikke er skikkelig utforsket, forresten. Jeg tror han har noen
røtter i bymusikantverdenen som ingen har lagt skikkelig merke til, kanskje
litt parallelt med en del av italiensk operavirkelighet, som stammer fra
folkemelodier som er så enkle at du nesten ikke tror på dem hvis du har bare litt for mye akademisk forståelse med
deg akkurat når du hører dem. De er ikke akademiske, de er sikkert nesten
naturfenomener. Og som andre naturfenomener har de inspirert utspekulert
musikk, av Verdi og andre komponister.

Orkesteret i Stavanger hadde for lenge siden noen skikkelig
kule innspillinger under Frans Brüggen, med
“barokk-fortolkninger”, altså i en stil som etter hvert alle som er
barokkspesialister bruker en variant av idag – men i Stavanger den gang, på
80-tallet, var det vel, eller 90, brukte de de “vanlige” instrumentene, de som er
beregnet på Mahler og Brahms, kanskje. 1800-tall, seint, ikke tidlig.

Kombinasjonen av disse to tingene, “moderne” barokkfortolkning
og “vanlige” orkesterinstrumenter,
var virkelig noe, synes jeg. Det jeg husker jeg hørte var Beethoven, som
ikke er barokkmusikk, men som er grepet tak i av den samme
“bevegelsen”, med fine resultater. Den, altså bevegelsen, strekker seg litt både forover og bakover med noenlunde samme fortolkningsmetoder.

SSO, orkesteret i Stavanger, hadde lenge en egen dirigent
for barokkmusikk og tilknyttede ting, jeg tror de fortsatt har det, i tillegg
til en med ansvaret for…resten, regner jeg med. Knekk meg hvis jeg tar feil,
men barokk var i hvert fall en viktig ting i en fase hvor orkesteret utviklet
seg mye.

Siden da er mye vann rent i havet, men jeg regner med at den
linja der ikke har stoppet opp i byen. I hvert fall hørtes Stavanger barokk ut som noe man absolutt burde gå og høre på – på
konsert, ikke bare på nettet.

Det er bare såvidt jeg tør å si disse tingene, og hvor mye
negativ oppmerksomhet jeg tar sjansen på å legge til det positive? Omtale bør
jo liksom ikke være helt ensidig. Med internett er verden blitt så til de grader
gjennomsiktig, jeg tør mye mindre enn jeg gjør over et kafébord, og mye mindre
enn jeg ville gjort da vi kommuniserte via papir.

Jeg er også konstant redd for at en kunstkaster eller byhater
i Fremskrittspartiet vil misforstå det han leser, frivillig eller ufrivillig,
og bruke det som argument for å legge ned en
institusjon til
som han ikke skjønner vitsen med.

Hun lever i sin egen verden.

Don’t we all?

Vel, til en viss grad, og til en viss grad er det lov, men
når man begynner å ødelegge naboens kultur fordi man ikke vet hvem man er
selv…

Endringer kan være av det gode.

Men noen, politikere, administratorer, aner ikke hva de har mellom hendene, de har faktisk
ikke noe forhold til begrepet kultur,
vil jeg si, enten det handler om tog, trikk eller restauranter. Eller de har et
forhold bare til sin egen kultur. De teller tall, som vanligvis for dem
representerer penger, og de burde faktisk overlate til andre å drive tingene
våre hvis de ikke kan forstå at det vi omgir oss med, sitter på, pakker oss inn
i eller spiser, har såkalte kvaliteter, de lukter, smaker, ser ut som noe, de
har lyder, en bestemt fart eller en bestemt rytme. I konkret eller overført
betydning, oppfattet med følelsene, hodet eller en hvilken som helst kroppsdel
som måtte interessere deg.

Så lenge du opplever noe, og så lenge du også vet at du har
blinde flekker, naboens mani er kanskje typisk for noen å ikke skjønne noe av, enten
det er rock, moderne kunst eller kniplinger det handler om.

Jeg kjenner folk i mange genrer.

Og dette er i hvert fall kultur. Levemåte. Kunst, livskunst
eller annen kunst, tradisjonell, by- eller land-, faste, bevegelige eller spiselige
ting.

Hvis du er så blind at du ikke merker dette eller skjønner
hva det er snakk om, bør du ikke styre vår kultur, da bør du ta hånda av rattet
og flytte hjem, hvor du kan leve som du
pleier
, som vanlig, og slippe å
forholde deg til noe som er annerledes enn det som er vanlig for deg, det du
har vokst opp med, hva som helst. Som det var, igjen.

I en stor by har man en kombinasjon av hjemme og ute, særlig
i dag, det finnes en stedegen kultur som har vært der fra gammelt av, og det
finnes alle mulige tilflyttede ting som etterhvert blir ikke fullt så
tilflyttet, men glir over i blandinger og legeringer som ikke finnes noe annet
sted, heller. Begge deler bør få lov å være med på leken, såvidt jeg kan
skjønne.

Det finnes ikke bare utenlandske restauranter og treffsteder
i Oslo, du kan også spise komle, tror jeg, og treffe folk fra andre deler av
vårt land, fullt av forskjellighet som det også er.

Kult det også, i en mangfoldig by.

Men takler du ikke mangfoldet får du leve, ubevisst, et
annet sted, hjemme, eller der du føler deg hjemme, eller et annet sted i byen.
Så lenge det går, inntil noen kommer fra enda et annet sted og begynner å snu
opp med på din verden. Det er lov å forsvare seg, men total utslettelse er ikke
av det gode, ikke av din verden og ikke av min. Ikke av innflytternes heller.
Man får ta ting litt over langs, men ikke for passivt heller, da sier det pang
til slutt.

Før det smeller er det kanskje på tide å begynne å lese seg
opp eller gjøre noe annet, for å få hodet til å fungere på ett gir først, og så på mer enn ett gir.
Behold det du trenger av deg selv, og vær litt eller mye åpen for nye ting. Påvirket blir man, det er også ofte mye av
vitsen, men hvis man kan tenke og snakke og være noe har man midler til å finne ut hva man
skal bruke tingene til og hva man skal beskytte seg mot eller avvise. Det siste
krever noen ganger finfølelse og forsiktighet, og egentlig også at man vet hva
det handler om av egen erfaring.

Jeg finner meg egentlig heller ikke alltid i at hele greia
blir snudd på hodet, det kommer jo litt an på hva det er. Det går an å vurdere sånt fra gang til gang.

Vi må lage plass til oss selv, og dermed gjøre det mulig å
lage plass til andre.